Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 13. mai 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-488/24 Kigas. Saken gjelder tolkningen av direktiv 2011/83/EU [forbrukerrettighetsdirektivet] artikkel 5 første ledd bokstav a og c. Spørsmålet er om fraktselskaper plikter å informere forbrukere om eventuelle tollavgifter, ved inngåelse av internasjonale avtaler om frakt av varer fra tredjeland til medlemsland i EU. 

Sakens bakgrunn

Saken handler om en muntlig avtale inngått over telefon mellom en forbruker og fraktselskapet Kigas. Avtalen gikk ut på at Kigas skulle frakte en rekke varer for forbrukeren fra Norge til Litauen for 450 euro. 

Da forbrukeren overleverte varene til Kigas, informerte han om at varene var ment for personlig bruk, og at det derfor ikke var nødvendig å fremlegge noen tolldeklarasjon. 

Under transporten ble likevel Kigas stoppet av svenske tollmyndigheter, som fastslo at varene måtte deklareres. Kigas betalte derfor 40 899 svenske kroner i tollavgifter. 

Varene ble levert til forbrukeren i Litauen. Kigas beholdt imidlertid en motorsykkel som garanti for at forbrukeren skulle betale for frakten, inkludert tollavgiften. 

Forbrukeren anla sak mot Kigas med krav om å få utlevert motorsykkelen, og at tollavgiften måtte betales av Kigas. Kigas anla motsøksmål med krav om at forbrukeren skulle betale for tollavgiften. 

Under rettsforhandlingene oppstod spørsmål om den næringsdrivendes informasjonsplikt, og det eventuelle innholdet i denne, jf. forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 5 første ledd bokstav a og c.

Spørsmålet for EU-domstolen er om et fraktselskap som inngår en avtale med en forbruker om internasjonal varetransport fra et tredjeland til en medlemsstat i EU, plikter å informere om at import av varene kan kreve tolldeklarasjon, og at eventuelle tollkostnader skal betales av forbrukeren, jf. forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 5 første ledd bokstav a og c. 

Dersom svaret på det første spørsmålet er ja, er spørsmålet hvor detaljert informasjon den næringsdrivende må gi om dokumentene som skal fremlegges for tollvesenet, og gjeldende tollsatser og -beløp.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen starter med å konstatere at tvisten faller inn under Konvensjon om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg (CMR). Både Norge og Litauen er parter i konvensjonen. Den tjenesten som saken omhandler faller ikke inn under noen av unntakene i CMR artikkel 1 fjerde ledd. 

Saken gjelder en forbrukeravtale, og omfattes dermed av forbrukerrettighetsdirektivet, jf. artikkel 3 første ledd, og artikkel 2 første ledd. EU-domstolen vurdere ikke hvorvidt avtalen er en «fjernsalgsavtale», som er unntatt fra reglene i artikkel 5. Nasjonale domstoler har allerede fastslått at saken skal løses etter denne regelen. 

Direktivets formål er å sikre et høyt nivå for forbrukervern. Dette ivaretas ved å sørge for at forbrukerne får nødvendige opplysninger, og inngår trygge transaksjoner med næringsdrivende.

Den næringsdrivende skal gi informasjon om avtalens vilkår og konsekvensene av å inngå denne. Slik informasjon er av grunnleggende betydning for en forbruker. Det er på grunnlag av denne informasjonen at forbrukeren avgjør om han eller hun ønsker å bli kontraktsmessig bundet til den næringsdrivende. 

På bakgrunn av dette bestemmer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 første ledd at en forbruker ikke skal bli bundet av en avtale med en næringsrivende, før den næringsdrivende gir forbrukeren nærmere opplysninger på en klar og forståelig måte. Regelen sikrer at forbrukeren får nødvendig informasjon om avtalevilkårene, og konsekvensene av avtaleinngåelsen, før vedkommende tar stilling til om den vil inngå avtalen.

Den næringsdrivende skal informere forbrukeren om de viktigste egenskapene ved varene eller tjenestene, i det omfang som passer varene eller tjenestene som kjøpes, og mediet som brukes til å inngå avtalen, jf. direktivets artikkel 5 første ledd bokstav a. Informasjonspliktens omfang i forbindelse med en avtale om internasjonal varetransport må vurderes i lys av blant annet tjenestens art. 

Internasjonal varetransport er av grensekryssende karakter. Videre kan import av varer fra tredjeland være underlagt toll. Det faktum at det å transportere en vare over landegrenser mest sannsynlig vil kreve tollklarering, påvirker den næringsdrivendes utførelse av tjenesten, fordi tilleggskostnadene dette medfører kan forsinke, eller til og med utelukke, at varene leveres. 

En næringsdrivende som inngår en kontrakt med en forbruker om transport av varer, plikter derfor å informere forbrukeren om at import av varene kan innebære en forpliktelse til å utfylle en tolldeklarasjon, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 første ledd bokstav a. 

Dersom den næringsdrivende utelukkende forplikter seg til å utføre transport av varene, og ikke å yte noen tollmeglertjeneste, kan informasjonsplikten likevel ikke innebære en plikt til å gi detaljert informasjon om hva som kreves for å deklarere varene. EU-domstolen viser til at det etter CMR artikkel 11 første ledd er avsenderens ansvar å stille de dokumentene som er nødvendige for å fullføre tolldeklarasjonen til rådighet for transportøren. Etter bestemmelsens annet ledd har transportøren ikke noen plikt til å undersøke nøyaktigheten eller tilstrekkeligheten av slike dokumenter. 

Etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 første ledd bokstav c plikter imidlertid den næringsdrivende å informere om avtalens totale pris, eller hvordan prisen vil beregnes dersom tilleggskostnader som frakt og levering ikke med rimelighet kan beregnes på forhånd. EU-domstolen foretar en ordlydsfortolkning av bestemmelsen, og hva dette innebærer for den næringsdrivendes informasjonsplikt. 

Bestemmelsen fastslår blant annet at dersom den næringsdrivende ikke er i stand til å angi prisen, må den angi metodene prisen beregnes på grunnlag av. Dessuten må den næringsdrivende ta hensyn til tilleggsavgiftene som kan legges til tjenestens totalpris. Dersom tilleggsprisen ikke kan beregnes på forhånd, må den angis for forbrukeren som en potensiell tilleggsutgift.

Tollavgifter som kommer fordi varer blir fraktet inn til EUs territorium, anses som tilleggskostnader etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 første ledd bokstav c. 

Ettersom tollavgift blir fastsatt på bakgrunn av en rekke faktorer som den næringsdrivende ikke nødvendigvis har informasjon om ved avtalens inngåelse, vil det ikke være mulig for den næringsdrivende å fastsette eksakt hva tollavgiftene vil bli. Det er heller ikke mulig for den næringsdrivende å gi en eksakt forklaring av hvordan prisen vil beregnes. 

Informasjonsplikten etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 første ledd bokstav c innebærer derfor bare en plikt til å informere om at tollavgifter kan forekomme, og at det vil innebære en tilleggskostnad for forbrukeren, som ikke med rimelighet kan beregnes på forhånd. 

EU-domstolens konklusjon

I en avtale mellom en forbruker og et fraktselskap om internasjonal varetransport fra et tredjeland til en medlemsstat i EU, pålegger forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 første ledd bokstav a og c den næringsdrivende å informere forbrukeren om at import av varene kan kreve tolldeklarasjon, og at eventuelle tollkostnader skal betales av forbrukeren. 

Den næringsdrivende plikter imidlertid ikke å gi detaljert informasjon om dokumentene som skal fremlegges for tollvesenet, eller til å angi gjeldende tollsatser eller tollbeløp. 

Direktiv 2011/83/EU [forbrukerrettighetsdirektivet 2011] er tatt inn i EØS avtalens vedlegg XIX og hovedsakelig gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) og forskrift 20. juni 2014 nr. 777 om opplysningsplikt og angrerett mv. 

Direktivets artikkel 5 om informasjon til forbrukere ved andre avtaler enn fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] § 38 b, se Prop. 64 L (2013 –2014) side 92 og side 126. 

Dommen har særlig relevans for norske forbrukere, som i større grad enn EU-borgere vil inngå avtaler om frakt av varer fra Norge til et medlemsland i EU. De samme hensynene som EU-domstolen bygger på vil gjøre seg gjeldende for avtaler om frakt av varer fra et EU-land til Norge, og det har formodningen for seg at samme løsning må legges til grunn i slike saker. EØS-avtalen art. 10 forbyr toll og avgifter med tilsvarende virkning på varer omfattet av EØS-avtalen som har opprinnelse i EØS. De «tollavgiftene» det ofte vil være tale om, er derfor ikke toll i streng forstand, men ulike former for omsetningsavgifter og lignende.

EPB