Spørsmålet i saken
Høyesterett avsa 17. juni 2026 enstemmig dom i sak HR-2026-1360-A. Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av et vedtak som tillot sjødeponering av gruveavfall i ytre Førdefjord. Det sentrale spørsmålet var om forringelsen av vannforekomsten kunne rettferdiggjøres i «tvingende allmenne hensyn», jf. forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 [vannforskriften] § 12 andre ledd bokstav b og direktiv 2000/60/EF (vanndirektivet) artikkel 4 nr. 7 bokstav c.
Sakens bakgrunn
I 2015 fikk Gruveselskapet Nordic Mining tillatelse til gruvedrift med sjødeponi i Engebøfjellet ved Førdefjorden i Sunnfjord kommune. Tillatelsen ble etter klage fra miljøorganisasjoner opprettholdt ved kongelig resolusjon i 2016.
Sjødeponering medfører forringelse av vannkvaliteten i deponiområdet, blant annet ved at bunnfaunaen går tapt. Vannforskriften, som gjennomfører vanndirektivet i norsk rett, oppstiller som utgangspunkt et forbud mot slik forringelse. Det kan likevel gjøres unntak dersom vilkårene i vannforskriften § 12 er oppfylt.
Det sentrale unntaket i saken var vannforskriften § 12 andre ledd bokstav b som krever at samfunnsnytten av inngrepet er større enn tapet av miljøkvalitet. Bestemmelsen gjennomfører vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav c, hvor det blant annet kreves at årsakene til forringelsen er begrunnet i «tvingende allmenne hensyn». Ved utslippstillatelsen i 2016 ble det særlig lagt vekt på fremtidige inntekter fra gruvevirksomheten og betydningen for lokal sysselsetting og bosetting.
Naturvernforbundet og Natur og Ungdom anla søksmål mot staten med påstand om at vedtakene var ugyldige, og anførte at hensynene ikke var tilstrekkelige til å rettferdiggjøre inngrepet. Staten fikk medhold i Oslo tingrett. Under ankebehandlingen innhentet Borgarting lagmannsrett en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om tolkningen av vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav c. På bakgrunn av EFTA-domstolens uttalelse i sak E-13/24 kom lagmannsretten til at vedtakene var ugyldige.
For Høyesterett er saken avgrenset til spørsmålet om vilkåret om «tvingende allmenne hensyn» er oppfylt.
Høyesteretts vurdering
Det rettslige utgangspunktet
Utgangspunktet for Høyesteretts vurdering er EFTA-domstolens rådgivende uttalelse. Vannforskriften § 12 andre ledd bokstav b må tolkes i samsvar med EFTA-domstolens forståelse av vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav c.
Et sentralt poeng fra EFTA-uttalelsen er at EØS-statene har en viss skjønnsmargin ved vurderingen av om et prosjekt kan rettferdiggjøres i tvingende allmenne hensyn. Rettsanvender må foreta en interesseavveining mellom den forventede nytten av prosjektet og forringelsen av vannkvaliteten. Det er ikke krav om kvalifisert overvekt, men det tvingende allmenne hensynet må veie tyngre enn målet om å forebygge forringelse av vannkvaliteten.
Uttrykket «tvingende» stiller samtidig krav til det allmenne hensynet som sådant. Høyesterett utledet at hensynet må ha en «ikke ubetydelig vekt» for i det hele tatt å kunne inngå i interesseavveiningen. Hvor mye som kreves, vil blant annet avhenge av arten og omfanget av miljøulempene.
Ikke ethvert hensyn av samfunnsmessig betydning er dermed tilstrekkelig. Rent økonomiske hensyn, som næringsaktivitet, sysselsetting og inntekter for offentlige eller private aktører, kan ikke alene begrunne inngrep i en vannforekomst. De kan likevel få betydning dersom de ledsages av «andre medvirkende faktorer», for eksempel ved at de inngår i en bredere målsetting i allmennhetens interesse. Økonomiske og sosiale hensyn kan derfor etter omstendighetene samlet være tilstrekkelige. Også forsyningssikkerhet, herunder tilgang til kritiske mineraler, kan utgjøre et tvingende allment hensyn.
Høyesterett angir etter dette at vurderingen skjer i to trinn. Først må det foreligge et legitimt allment hensyn som kan begrunne vannforringelsen. Deretter må dette hensynet veies mot de negative miljøvirkningene for vannforekomsten. Flere tvingende allmenne hensyn kan ses i sammenheng og til sammen begrunne et unntak.
De konkrete hensynene bak utslippstillatelsen
Før Høyesterett går inn på de konkrete hensynene, tar retten stilling til domstolens prøvingskompetanse. Vilkåret om «tvingende allmenne hensyn» i vannforskriften og vanndirektivet utgjør en materiell skranke for forvaltningens kompetanse. Domstolene kan derfor prøve den konkrete rettsanvendelsen, også interesseavveiningen. EØS-statenes skjønnsmargin kan likevel tilsi en viss tilbakeholdenhet, og det samme gjelder vurderinger hvor særlig fagkyndighet har betydning.
Det avgjørende for Høyesterett er om hensynene som faktisk lå til grunn for utslippstillatelsen i 2016, kan regnes som legitime allmenne hensyn. Denne vurderingen må gjøres på grunnlag av forholdene på vedtakstidspunktet. De sentrale hensynene i 2016 var fremtidige inntekter fra gruvevirksomheten og betydningen for lokal sysselsetting og bosetting.
De forventede inntektene fra gruvedriften er et rent økonomisk hensyn og kan ikke alene begrunne unntak fra forringelsesforbudet. Lokal sysselsetting og bosetting står i en annen stilling og kan etter omstendighetene inngå i en interesseavveining. Høyesterett vurderer derfor om disse hensynene hadde tilstrekkelig vekt.
I vurderingen av hensynenes vekt viser Høyesterett særlig til at beskrivelsen av befolkningsutviklingen i kommunen i tiden før 2016-vedtaket, var feilaktig. Utfordringene i regionen var dessuten ikke særegne, men gjorde seg gjeldende i mange deler av landet. Hensynet til den sosiale og økonomiske situasjonen i regionen er derfor ikke tungtveiende nok til å rettferdiggjøre forringelsen av vannforekomsten.
Forsyningssikkerhet kan i utgangspunktet stille saken annerledes, da tilgang til kritiske mineraler etter sin art kan utgjøre et tvingende allment hensyn. Problemet er at forsyningssikkerhet ikke inngikk i avgjørelsesgrunnlaget for utslippstillatelsen fra 2016. Hensynet er verken omtalt i vedtaket eller i underlagsmaterialet.
Staten argumenterer for at omtalen av samfunnsnytten i vedtaket fra 2016 må forstås slik at vedtaket også tok høyde for at behovene kunne endre seg over tid, og at forsyningshensyn senere var blitt mer fremtredende. Høyesterett avviser en slik forståelse. Vanndirektivet stiller krav om at årsakene til inngrepet angis og forklares særskilt. Senere oppståtte eller mer fremtredende hensyn kan derfor ikke uten videre trekkes inn i begrunnelsen for vedtaket fra 2016.
Høyesterett kommer til at ingen av hensynene som utslippstillatelsen faktisk bygget på, har tung nok vekt til å rettferdiggjøre forringelsen. Retten gjennomfører derfor ikke interesseavveiningen i trinn to. Vilkåret i vannforskriften § 12 andre ledd bokstav b, jf. vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav c, er derfor ikke oppfylt.
Forurensningsmyndighetene manglet materiell kompetanse til å gi utslippstillatelsen i 2016. Retten angir derfor at tillatelsen i utgangspunktet er ugyldig. Det samme gjelder de tre øvrige vedtakene i søksmålet.
Hvorvidt ugyldighetsgrunnen er «reparert» eller vedtaket «godkjent» i ettertid
Etter at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse ble avsagt, foretok regjeringen en ny vurdering av utslippstillatelsen ved kongelig resolusjon i mai 2025. Her ble blant annet forsyningssikkerhet trukket frem som et relevant hensyn. Resolusjonen er ikke gjort til søksmålsgjenstand, men staten mener at den likevel får betydning for gyldigheten av 2016-vedtaket.
Staten anfører at den nye vurderingen må forstås som en etterfølgende godkjennelse – ratihabisjon – av utslippstillatelsen fra 2016 med virkning tilbake til vedtakstidspunktet. Eventuelle feil ved den opprinnelige tillatelsen skal dermed ikke lenger føre til ugyldighet.
Høyesterett avviser dette da det ikke fremgår av 2025-resolusjonen at formålet var å reparere 2016-vedtaket ved ratihabisjon. Videre legger Høyesterett til grunn at det ikke er rettslig adgang til å reparere den aktuelle kompetansemangelen på denne måten.
Heller ikke tiltakshaverens innrettelse etter tillatelsen gir, etter Høyesteretts syn, grunnlag for et annet resultat. Retten viser blant annet til at tillatelsen ble gitt i strid med vanndirektivet, og at det gjenstår flere tiår av den antatte driftsperioden.
Høyesterett tar ikke stilling til om gruveprosjektet kan tillates på nytt.
Staten har avslutningsvis anført at saken skulle vært hevet på grunnlag av manglende rettslig interesse. Anførselen førte ikke frem.
Høyesteretts konklusjon
Hensynene som utslippstillatelsen bygget på, oppfyller ikke vilkåret om «tvingende allmenne hensyn». Utslippstillatelsen fra 2016 og de tre øvrige vedtakene som var omfattet av søksmålet, er ugyldige. Statens påstand om at saken skulle heves, blir ikke tatt til følge.
Direktiv 2000/60/EF (vanndirektivet) er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XX.II, og gjennomført ved forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen.
Høyesteretts dom har ikke satt punktum for den rettslige striden om gruvedriften i Førdefjorden. Etter dommen har det særlig vært diskutert hvilken betydning den har for den fortsatte deponeringen.
Professor emeritus Inge Lorange Backer har argumentert for at fortsatt deponering uten gyldig utslippstillatelse er et «klart og straffbart brudd på forurensingsloven». Se omtalen i Rett24 her, lest 18. august 2026.
Tidligere høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy, nå advokat i Kvale, som representerer gruveselskapet, har argumentert motsatt. Han mener at selskapet, som ikke var part i søksmålet, fortsatt kan innrette seg etter tillatelsen frem til forvaltningen eventuelt trekker den tilbake. Se omtalen i Rett24 her, lest 18. august 2026.
Også ESA følger saken. ESA sendte 23. april 2026 åpningsbrev til regjeringen om gjennomføringen og anvendelsen av vanndirektivet i Førdefjorden og Repparfjorden. Norge svarte 9. juni 2026. Etter Høyesteretts dom sendte ESA 19. juni en ny henvendelse til regjeringen. ESA stilte fire spørsmål om konsekvensene av dommen og Norges videre oppfølging, blant annet om deponeringen i Førdefjorden fortsetter og hvilket rettslig grunnlag som i så fall foreligger for dette. Regjeringen svarte 3. juli at utslippstillatelsen skal vurderes på nytt, men la samtidig til grunn at gruveselskapet kan fortsette virksomheten i tråd med de eksisterende tillatelsene frem til deres søknad om midlertidig utslippstillatelse er ferdigbehandlet. Se brevene mellom ESA og Klima- og miljødepartementet her, lest 18. august 2026.
Gruveselskapets søknad om midlertidig utslippstillatelse gjelder tre års drift av gruveanlegget med tilhørende sjødeponi i Førdefjorden. Klima- og miljødepartementet besluttet 29. juni at selskapet kan fortsette deponeringen mens søknaden behandles, og søknaden ble 3. juli sendt på offentlig høring med frist 2. august 2026. Det foreligger per 18. august 2026 ikke noe offentliggjort vedtak i saken. Se om høringen her.
Også adgangen til å gi midlertidig tillatelse er omstridt. Professor Ole Kristian Fauchald og førsteamanuensis Lena Schøning mener forringelsesforbudet er til hinder for en midlertidig tillatelse dersom forringelse ikke kan utelukkes, mens førsteamanuensis Katrine Broch Hauge mener regelverket åpner for en videre unntaksadgang enn de legger til grunn. Se omtalen i Rett24 her og her, lest 25. august 2026.
SMT