Spørsmålet i saken
EU-domstolen avsa 17. september 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-657/24 Kyberg Pharma. Saken gjelder tolkningen av opplysningskravet for et kosttilskudd som markedsføres med helsepåstander etter forordning (EF) nr. 1924/2006 [påstandsforordningen for matvarer] (heretter «påstandsforordningen») art. 10 nr. 2.
Sakens bakgrunn
Kyberg Pharma markedsfører et kosttilskudd i kapselform som blant annet inneholder glucomannan. På produktets emballasje står det informasjon om betydningen av et variert og balansert kosthold og en sunn livsstil, slik påstandsforordningen art. 10 nr. 2 bokstav a krever.
I 2020 publiserte Kyberg Pharma en annonse i trykt presse for kosttilskuddet. Annonsen inneholdt blant annet påstandene «Gå ned i vekt på en sunn måte» og «Glucomannan bidrar til vekttap når det inntas som ledd i et kalorifattig kosthold». Opplysningen om betydningen av et variert og balansert kosthold og en sunn livsstil, var ikke tatt med.
Den tyske bransjeorganisasjonen som arbeider mot illojal konkurranse, mente at helse- og ernæringspåstandene i annonsen også burde inneholdt denne opplysningen, jf. påstandsforordningen art. 10 nr. 2 bokstav a.
Organisasjonen reiste sak mot Kyberg Pharma og krevde et forbud mot slik reklame som ikke samtidig opplyste om betydningen av et variert og balansert kosthold og en sunn livsstil. Kyberg Pharma mente på sin side at de allerede hadde oppfylt opplysningskravet ved å ha informasjonen på emballasjen.
Saken er behandlet i det tyske rettssystemet og anket til tysk føderal høyesterett (Bundesgerichtshof), som er den foreleggende rett i saken.
EU-domstolen tar stilling til to spørsmål. Det første er om skriftlig reklame er «merking» som utløser plikt til angivelse av betydningen av et variert og balansert kosthold og en sunn livsstil, jf. påstandsforordningen art. 10 nr. 2 bokstav a. Det andre spørsmålet er om opplysningene også må fremgå i en skriftlig reklame for produktet når de allerede står på merkingen av kosttilskuddet, jf. art. 10 nr. 2.
EU-domstolens vurdering
Skriftlig reklame er ikke «merking»
EU-domstolen begynner med påstandsforordningens anvendelsesområde og angir at kosttilskudd omfattes av denne, jf. art. 1 nr. 2. EU-domstolen tar videre utgangspunkt i sin alminnelige tolkningsmetode for å besvare spørsmålet om hvorvidt en skriftlig reklame må regnes som «merking». Den tar hensyn til ordlyden, bestemmelsens kontekst og formålet med rettsakten.
Begrepet «merking» er legaldefinert i forordningens art. 2 nr. 1 bokstav d som henviser til direktiv 2000/13/EF art. 1 nr. 3 bokstav a, som nå er erstattet av forordning (EU) nr. 1169/2011 art. 2 nr. 2 bokstav j. Begrepet omfatter opplysninger, varemerker, bilder eller symboler som gjelder næringsmiddel, og som finnes på blant annet emballasje, dokumenter, skilt og etiketter som ledsager eller viser til næringsmiddelet. Formuleringen «merking» har altså et vidt anvendelsesområde.
Samtidig skiller påstandsforordningen art. 10 nr. 2 mellom tre forskjellige begreper. Det står at det bare er tillatt å framsette helsepåstander dersom et sett opplysninger fremgår av «merkingen», eller dersom det ikke finnes en slik merking, av «pakningsutformingen» og «reklamen». EU-domstolen angir at denne tredelingen tyder på at hvert begrep har et selvstendig meningsinnhold, som skiller seg fra de andre. Videre indikerer formuleringen «hvis det ikke finnes en slik merking» en rangorden mellom begrepene. Det kan ikke utledes fra bestemmelsens ordlyd at skriftlig reklame er omfattet av begrepet «merking».
EU-domstolen analyserer deretter bestemmelsens kontekst. Begrepene «merking» og «reklame» står flere steder i forordningen ved siden av hverandre, jf. blant annet art. 1 nr. 2 og art. 3. At forordningen systematisk sondrer mellom begrepene, taler mot at begrepet «merking» også omfatter begrepet «reklame».
Det følger av påstandsforordningens tredje fortalepunkt at den har til formål å supplere de generelle prinsippene om matinformasjon som følger av direktiv 2000/13/EF, nå erstattet av forordning (EU) nr. 1169/2011. Etter denne er «reklame» enhver form for kommunikasjon i forbindelse med næringsvirksomhet som har til formål å fremme salget av varer eller tjenester. Derfor har også begrepet «reklame» et vidt anvendelsesområde og omfatter kommunikasjon i skriftlig form.
Til tross for begrepenes vide anvendelsesområder, behandles de som separate kategorier i regelverket. Om skriftlig reklame skulle regnes som «merking», ville skillet mellom begrepene miste sin effektive virkning. Heller ikke konteksten kan begrunne at skriftlig reklame er «merking».
EU-domstolen vurderer deretter rettsaktens formål, jf. påstandsforordningen art. 1 nr. 1. Forordningen har til formål å sikre et velfungerende indre marked og et høyt nivå av beskyttelse for forbrukere. Dette gjelder blant annet beskyttelse mot villedende påstander om næringsmidler. Videre er beskyttelse av helse et hovedformål.
Et særlig poeng er at «merking» og «reklame» har forskjellige funksjoner. EU-domstolen viser til Kommisjonens gjennomføringsavgjørelse hvor det fremgår at «merking» er knyttet til leveringen av næringsmiddelet til sluttforbrukeren, mens «reklame» gjelder den næringsdrivendes forsøk på å fremme salget. Merkingen har dermed et informativt formål, mens reklamen har et salgsfremmende formål.
EU-domstolen erkjenner at det å utvide merkingskravet til også å gjelde for skriftlig reklame nok kunne føre til en større grad av forbrukerbeskyttelse. På den annen side ville dette kunne hindre formålet om et velfungerende indre marked, og dermed forrykke balansen EU-lovgiver har truffet mellom markedshensyn og helsebeskyttelse. Forordningens formål taler heller ikke for at skriftlig reklame er «merking».
Opplysningene behøver ikke å fremgå av en skriftlig reklame i tillegg til merkingen
EU-domstolen vurderer deretter hvorvidt opplysningene opplistet i påstandsforordningen art. 10 nr. 2 også må fremgå av den skriftlige reklamen når de allerede står på merkingen av kosttilskuddet.
Det følger av bestemmelsens ordlyd at opplysningene skal fremgå av merkingen, eller «dersom slik merking ikke finnes», av pakningsutformingen og reklamen. Denne formuleringen taler for at opplysningene først og fremst skal fremgå av merkingen. Bare dersom merking ikke finnes, må informasjonen gis ved pakningsutformingen og reklamen.
Det finnes imidlertid forskjeller mellom språkversjonene. Den franske versjonen bruker «eller» mellom pakningsutforming og reklame, mens blant annet den spanske, tyske, engelske og litauiske bruker «og», noe som kan tyde på at opplysningene ved manglende merking både må fremgå av pakningsutformingen og reklamen.
Denne forskjellen blir imidlertid ikke avgjørende i saken. For det første kan ikke én språkversjon gis forrang. Ved forskjeller må bestemmelsen tolkes ut fra sin kontekst og formål. For det annet gjelder forskjellen mellom «og» og «eller» bare situasjonen der produktet ikke er merket. I denne saken er kosttilskuddet merket.
EU-domstolen legger til grunn at opplysningsplikten etter art. 10 nr. 2 er oppfylt når de obligatoriske opplysningene står merket på produktet. Opplysningene behøver derfor ikke å samtidig fremgå i en skriftlig reklame for produktet.
Denne tolkningen underbygges av bestemmelsens kontekst og formål.
EU-domstolen viser til forordning (EU) nr. 1169/2011 art. 12. Obligatoriske næringsmiddelopplysninger skal være lett tilgjengelige, og for ferdigpakkede næringsmidler skal den gis direkte på emballasjen eller på en etikett som er festet til denne. Det underliggende prinsippet er at forbrukeren skal ha tilgang til de obligatoriske opplysningene idet vedkommende treffer beslutningen om å kjøpe næringsmiddelet. Dersom EU-lovgiver hadde til hensikt at de samme opplysningene skulle fremgå av en skriftlig reklame for produktet, burde dette ha vært uttrykkelig fastsatt.
Det sentrale er at forbrukerne skal få de opplysninger som er nødvendig for å treffe informerte valg. Dette formålet er oppfylt når informasjonen fremgår av merkingen. Det er derfor ikke nødvendig at informasjonen også står i den skriftlige reklamen for produktet.
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderer med at skriftlig reklame ikke skal regnes som «merking» som utløser plikt til angivelse av betydningen av et variert og balansert kosthold og en sunn livsstil, jf. påstandsforordningen art. 10 nr. 2 bokstav a. Videre behøver ikke de obligatoriske opplysningene å stå i en skriftlig reklame når de allerede står på merkingen av kosttilskuddet, jf. art. 10 nr. 2.
Forordning (EF) nr. 1924/2006 er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering).
Forordningen er gjort til norsk rett ved forskrift 17. februar 2010 nr. 187 om ernærings- og helsepåstander om næringsmidler § 1. EU-domstolens avklaring av opplysningskravet i forordningen art. 10 nr. 2 er derfor relevant også for markedsføring av kosttilskudd i Norge.
SMT