Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 17. september 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-876/24 Vueling Airlines. Saken gjelder valg av verneting ved erstatningskrav som følge av mistet bagasje, etter Montreal-konvensjonen av 28. mai 1999 om visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring og forordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker.

Sakens bakgrunn 

Vueling Airlines (heretter «Vueling») er et flyselskap som er registrert i Viladecans i Barcelona-provinsen i Spania.

Gjennom den nettbaserte salgsplattformen eDreams bestilte I.G.V. en innenriksflyvning med Vueling fra Madrid til Barcelona uten fakturert bagasje. Avtalen ble inngått fra I.G.V.s bopel i Fuenlabrada. På flyplassen i Madrid betalte hun for transport av bagasjen sin. Bagasjen forsvant under reisen og ble konstatert bortkommet etter ankomsten i Barcelona, hvor I.G.V. skulle ta et nytt fly til Roma.

I.G.V. anla sak ved førsteinstansdomstolen i Fuenlabrada med krav om erstatning for den bortkomne bagasjen. Domstolen i Fuenlabrada har i den anledning forelagt EU-domstolen tre spørsmål. 

Det første spørsmålet er hvorvidt Montreal-konvensjonen art. 33 nr. 1, sammenholdt med forordning (EF) nr. 2027/97 art. 1, regulerer hvilken domstol som er stedlig verneting ved erstatningssøksmål for bortkommet bagasje når flyreisen går mellom to flyplasser i samme medlemsstat, og passasjeren har bopel og flyselskapet er registrert i denne staten. Det andre spørsmålet er om passasjerens bosted kan være verneting når flybilletten er kjøpt på nett derfra, og det tredje spørsmålet er hvilken avtale som er den avgjørende for vurderingen av verneting når bagasjetransporten er kjøpt separat. 

EU-domstolens vurdering

Vernetingsreglene gjelder også for innenriksflyvninger

EU-domstolen starter med å fastslå at Montreal-konvensjonen har vært en integrert del av EUs rettsorden siden den trådte i kraft for EU den 28. juni 2004. EU-domstolen har derfor kompetanse til å avsi prejudisiell avgjørelse om tolkningen av konvensjonen. 

Montreal-konvensjonen art. 33 nr. 1 gir saksøkeren valget mellom fire verneting i erstatningssaker. Saksøkeren kan velge å anlegge sak der flyselskapet har sitt hjemsted, der det har sitt hovedkontor, der det har kontoret som inngikk avtalen, eller på bestemmelsesstedet. 

Det følger av praksis at art. 33 nr. 1 ikke bare avgjør hvilken medlemsstat saken kan bringes inn for. Bestemmelsen regulerer også hvilken domstol innenfor den aktuelle staten som har stedlig verneting. Denne er i tråd med Montreal-konvensjonens formål om å sikre større grad av ensartethet samtidig som den ivaretar hensynet til en rimelig balanse mellom forbrukernes og flyselskapenes interesser. 

Etter Montreal-konvensjonen art. 1 nr. 1 gjelder konvensjonen for internasjonal lufttransport av passasjerer, bagasje og gods mot betaling. Internasjonal transport er legaldefinert som enhver transport hvor avgang- og ankomststed er i to ulike konvensjonsstater. Transport mellom to steder i samme stat omfattes bare dersom det er avtalt en mellomlanding i en annen stat. 

Forordning (EF) nr. 2027/97 gjennomfører Montreal-konvensjonens bestemmelser, jf. forordning (EF) nr. 889/2002. Forordningens anvendelsesområde går imidlertid lenger enn Montreal-konvensjonens eget anvendelsesområde.

Etter forordning (EF) nr. 2027/97 art. 1 utvides reglene til også å gjelde flytransport innenfor én medlemsstat. Formålet med utvidelsen av konvensjonens anvendelsesområde er å etablere ett ensartet regelverk for flyselskapenes erstatningsansvar, uavhengig av om flyreisen er innenriks eller internasjonal. 

Utvidelsen av Montreal-konvensjonens regler gjelder alle bestemmelsene om flyselskapers ansvar, inkludert konvensjonens artikkel 33 nr. 1, jf. forordning (EF) nr. 2027/97 art. 3 nr. 1. Konvensjonens vernetingsregler gjelder dermed like fullt for innenriksflyvninger, jf. forordning (EF) nr. 2027/97 art. 1 og art. 3. 

Det har ingen betydning for konklusjonen at passasjeren og flyselskapet har bopel og er registrert i den samme staten hvor flyvningen ble gjennomført.

Passasjerens bopel er ikke stedlig verneting for flyreiser bestilt på nett

EU-domstolen vurderer hvorvidt passasjerens bopel eller faste oppholdssted kan anses som stedet hvor flyselskapet har det kontor som inngikk avtalen etter Montreal-konvensjonen art. 33 nr. 1, når passasjeren har bestilt flyreisen på nett fra dette stedet. 

Det følger av Wien-konvensjonen av 23. mai 1969 om traktatretten art. 31, at en traktat skal tolkes lojalt ut fra ordlydens alminnelige betydning, sammenhengen den inngår i, og traktatens formål. Art. 32 åpner for bruk av supplerende tolkningsmidler, blant annet traktatens forarbeider og omstendighetene rundt inngåelsen. 

EU-domstolen tolker ordlyden «det kontor som inngikk avtalen», ved å se hen til de offisielle språkversjonene av formuleringen. Formuleringene som brukes på fransk, engelsk, spansk og russisk omfatter ikke etter sin ordlyd stedet hvor passasjeren har bopel eller fast oppholdssted. 

Samtlige alternativ i art. 33 nr. 1 knytter seg til luftfartsselskapets fysiske tilstedeværelse. 

I motsetning til art. 33 nr. 1, viser nr. 2 uttrykkelig til passasjerens bopel eller faste oppholdssted som et mulig verneting ved søksmål som gjelder passasjerens død eller personskade. I disse tilfellene kreves det også en tilstrekkelig grad av tilknytning mellom flyselskapet og den aktuelle staten. Særregelen ville i stor grad miste sin selvstendige betydning dersom art. 33 nr. 1 ble tolket slik at passasjerens bosted kunne regnes som stedlig verneting bare fordi avtalen om flyvningen ble inngått på nett. 

EU-domstolen vurderer deretter Montreal-konvensjonens formål. Konvensjonen skal sikre en rimelig balanse mellom passasjerenes og flyselskapenes interesser, og forutberegnelighet. En tolkning hvor passasjerens bosted blir verneting fordi en flyreise er bestilt på nett, er etter EU-domstolens syn ikke forenlig med denne balansen eller hensynet til forutberegnelighet.

Det er ingen av de andre tolkningskildene i Wien-konvensjonen artikkel 32 som taler for en annen tolkning. Bostedsverneting i art. 33 nr. 2 ble tilføyd på et tidspunkt da medlemsstatene allerede kjente til at flyreiser kunne bestilles på nett, og er ikke en utvikling som oppstod etter at vernetingsreglene ble utformet. Forarbeidene til Montreal-konvensjonen viser dessuten at spørsmålet om å åpne for søksmål på passasjerens bopel eller faste oppholdssted ble diskutert under forhandlingene. Konvensjonsstatene valgte å begrense dette til tilfellene som omfattes av artikkel 33 nr. 2.

Tilleggsavtale om bagasje får ikke betydning

EU-domstolen vurderer til slutt om det har betydning for vernetingsvurderingen at transport av bagasje ble kjøpt fysisk og separat fra bestillingen av flyreisen.

Bestemmelsen i art. 33 nr. 1 presiserer ikke hvilken avtale den sikter til ved formuleringen om det stedet hvor luftfartsselskapet har kontoret som inngikk «avtalen». 

Sett i sammenheng med konvensjonens øvrige bestemmelser og hva bagasje rent faktisk er, må transport av bagasje regnes som en tjeneste som er knyttet til og underordnet transporten av passasjeren. Også forordning (EF) nr. 2027/97 art. 1 og 3 forutsetter at bagasjen transporteres sammen med passasjeren. 

Videre viser artikkel 33 nr. 1 til «avtalen» i entall. Dette taler for at det kun er én avtale som er avgjørende ved vurderingen av vernetinget. Ved krav om erstatning for bortkommet bagasje er det derfor avtalen om transport av passasjeren som er den avgjørende, og ikke en eventuell særskilt tilleggsavtale om transport av bagasjen. 

Dermed kan samme domstol behandle krav som gjelder skade på både passasjeren og bagasjen, selv om passasjertransporten og bagasjetransporten er kjøpt på forskjellige steder. EU-domstolen fremhever at løsningen er i tråd med formålet om å sikre en rimelig balanse mellom passasjerenes og flyselskapenes interesser.

EU-domstolens konklusjon 

Montreal-konvensjonen art. 33 nr. 1, sammenholdt med forordning (EF) nr. 2027/97 art. 1, regulerer hvilken domstol som har stedlig verneting ved erstatningssøksmål for bortkommet bagasje når flyreisen går mellom to flyplasser i samme medlemsstat, og både passasjeren og flyselskapet har bopel og er registrert i denne staten. 

Passasjerens bopel eller faste oppholdssted er ikke verneting etter Montreal-konvensjonen art. 33 nr. 1, uavhengig av om flyreisen ble bestilt hjemmefra på nett. 

Kontoret som inngikk «avtalen» viser til stedet hvor avtalen om transport av passasjeren ble inngått. Dette gjelder også når erstatningskravet gjelder bortkommet bagasje, og bagasjetransporten ble kjøpt separat gjennom et annet av flyselskapets kontorer.

Norge har tiltrådt Montreal-konvensjonen, og konvensjonens innhold er gjennomført i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven), jf. lov 16. januar 2004 nr. 4 om endringer i luftfartsloven og om samtykke til at Norge tiltrer Montreal-konvensjonen av 28. mai 1999 om visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring.

Forordning (EF) nr. 2027/97 er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XIII (Transport). Forordningen gjelder som norsk lov, jf. luftfartsloven § 10-17a. 

SMT