Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 8. oktober 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-808/24 Zálečta. Saken gjaldt en brannmanns krav om erstatning for ikke-økonomisk skade som følge av at beredskapsvakter ikke ble medregnet som arbeidstid, jf. direktiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet] art. 2. nr. 1 og art. 6 bokstav b. 

Sakens bakgrunn 

M.R. jobber i brann- og redningsvesenet i Slovakia. Han mener at beredskapsvaktene han utfører i tjenesten skal regnes som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet art. 2 nr. 1. Dersom beredskapsvaktene medregnes, mener M.R. at hans ukentlige arbeidstid overskrider grensene fastsatt i direktivets art. 6 bokstav b. 

M.R. hevdet at den feilaktige klassifiseringen av hans beredskapsvakter i det slovakiske rettssystemet, innebar et inngrep i hans rett til privatliv og familieliv. Han anla derfor sak med krav om erstatning for ikke-økonomisk skade. 

Den slovakiske domstolen anså ordningen der beredskapsvakter ble holdt utenfor arbeidstiden som uforenlig med arbeidstidsdirektivet art. 2 nr. 1. Det oppstod imidlertid spørsmål om brudd på definisjonsbestemmelsen i art. 2 nr. 1 alene var tilstrekkelig til å gi rett til erstatning. 

I den anledning er EU-domstolen bedt om å avklare hvorvidt bruddet på arbeidstidsbestemmelsen i arbeidstidsdirektivet art. 2 nr. 1 alene kan gi grunnlag for erstatningskrav, eller om også bestemmelsen om maksimal ukentlig arbeidstid i art. 6 bokstav b må være overskredet. Avhengig av svaret på dette, er spørsmålet hvordan eventuell erstatning skal beregnes og hvordan beregningen skal ta hensyn til hvor lenge den EU-stridige situasjonen har vart. 

EU-domstolens vurdering

Prinsippet om statlig erstatningsansvar for skade påført private parter for brudd på EU-retten er en grunnleggende del av EU-systemet. Prinsippet gjelder også brudd fra lovgiver. 

Private parter har rett til erstatning dersom tre vilkår er oppfylt. For det første må den overtrådte EU-bestemmelsen ha til formål å gi private rettigheter. For det andre må bruddet være tilstrekkelig kvalifisert. For det tredje må det foreligge direkte årsakssammenheng mellom bruddet og skaden. 

Dersom vilkårene for erstatning er oppfylt, skal den private parten gis erstatning etter nasjonale erstatningsregler, i tråd med ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Ekvivalensprinsippet innebærer at de nasjonale reglene som gjennomfører EU-retten ikke må være mindre gunstige enn reglene for tilsvarende krav etter nasjonal rett, og effektivitetsprinsippet innebærer at de nasjonale reglene ikke må gjøre det praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig å få erstatning. 

EU-domstolen vurderer først om arbeidstidsdirektivet art. 2 nr. 1 har til formål å gi private rettigheter. 

Arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 definerer «arbeidstid» som tiden arbeidstakeren er på arbeid og står til arbeidsgiverens rådighet under utførelsen av sine oppgaver, mens art. 2 nr. 2 definerer «hvileperioden» som tiden som ikke er arbeidstid. Det er ikke adgang til å fravike bestemmelsene.

EU-domstolen påpeker at til tross for at resten av direktivets regler bygger på definisjonen av «arbeidstid», følger det ikke av ordlyden at definisjonen i seg selv har til formål å gi private rettigheter. 

Det første vilkåret for å få erstatning etter EU-retten er dermed ikke oppfylt ved brudd på art. 2. nr. 1 alene. EU-domstolen finner heller ikke at nasjonale regler kan gi grunnlag for erstatning for et slikt brudd. 

Det neste spørsmålet er om M.R. kan kreve erstatning for brudd på arbeidstidsdirektivet art. 2 nr. 1 sammenholdt med art. 6 bokstav b.

EU-domstolen viser til at den nasjonale domstolen må undersøke om de tre vilkårene for statlig erstatningsansvar er oppfylt. Praksis fra EU-domstolen slår fast at arbeidstidsdirektivet art. 6 bokstav b gir private rettigheter som kan påberopes direkte for nasjonale domstoler. Det første vilkåret for erstatning etter EU-retten synes derfor å være oppfylt, så lenge M.R.s søksmål bygger på et brudd på art. 6 bokstav b, og ikke bare på art. 2 nr. 1. 

Det neste vilkåret er at bruddet må være tilstrekkelig kvalifisert. Den nasjonale domstolen må vurdere om den statlige myndigheten åpenbart og grovt har overskredet grensene for sitt skjønn slik at bruddet er tilstrekkelig kvalifisert. Vurderingen må ta hensyn til området og sammenhengen EU-forpliktelsen inngår i, blant annet hvor klar og presis den er, hvor stort skjønn myndigheten har, hvor kompliserte forholdene som reguleres er, og eventuelle vanskeligheter med å tolke eller anvende forpliktelsen. Et EU-rettsbrudd er tilstrekkelig kvalifisert dersom det åpenbart strider mot EU-domstolens praksis på området. 

Beredskapsvaktene som M.R. gjennomførte ble ikke regnet som tjenestetid. Som følge av dette oversteg hans samlede arbeidstid grensen på gjennomsnittlig 48 timer arbeidstid per uke. I den aktuelle perioden hadde EU-domstolen allerede fastsatt arbeidstidsbegrepet, og at det offentlige brannvesenets styrker var omfattet av direktivet. Art. 6 bokstav b er til hinder for at 48-timersgrensen overskrides. Dersom overskridelsen i den aktuelle perioden skjedde i åpenbar strid med den omtalte rettspraksisen, anses bruddet som tilstrekkelig kvalifisert. Den nasjonale domstolen må vurdere dette. 

Den nasjonale domstolen må også undersøke om det foreligger direkte årsakssammenheng mellom overskridelsen av arbeidstidsgrensen og den ikke-økonomiske skaden som M.R. krever erstattet. EU-domstolen uttaler at det virker som om en slik sammenheng foreligger. 

Det neste spørsmålet er hvordan erstatning for ikke-økonomisk skade skal beregnes ved brudd på art. 6 bokstav b. 

Arbeidstidsdirektivet inneholder ingen særskilte regler om erstatning for skade som følge av brudd på direktivet. Erstatningens størrelse må derfor følge nasjonale erstatningsregler. Reglene må overholde ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Erstatningen må stå i passende forhold til skaden som er lidt og må sikre effektiv beskyttelse av den skadelidtes rettigheter. 

Erstatningen skal bygge på skaden som arbeidstakeren faktisk og konkret har lidt, og som har direkte årsakssammenheng med bruddet på art. 6 bokstav b. Den skal ikke beregnes ut fra hvor lenge de nasjonale reglene har holdt beredskapsvakter utenfor arbeidstiden. Ved utmålingen kan det tas særlig hensyn til antallet timer M.R. har arbeidet utover arbeidstidsgrensen. 

EU-domstolens konklusjon 

Et brudd på arbeidstidsdirektivet art. 2 nr. 1 kan ikke alene begrunne statlig erstatningsansvar etter EU-retten. 

Erstatning for ikke-økonomisk skade som følge av brudd på art. 6 bokstav b skal utmåles etter nasjonale regler, på grunnlag av en konkret skade som står i direkte årsakssammenheng med overskridelsen av arbeidstidsgrensen. Utmålingen må overholde ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Hvor lenge den EU-stridige rettstilstanden har vart, skal ikke være grunnlaget for beregningen. 

Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner). Arbeidstidsdirektivet art. 2. nr. 1 er gjennomført i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 10-1 (1), og arbeidstidsdirektivet art. 6 bokstav b er gjennomført i arbeidsmiljøloven § 10-6 (8). 

Det gjelder et tilsvarende prinsipp om statlig erstatningsansvar i EØS-retten. Norge kan derfor bli erstatningsansvarlig for skade påført private ved uriktig gjennomføring av EØS-retten. Prinsippet ble etablert i E-9/97 (Sveinbjörnsdóttir), og anerkjent i norsk rett i Rt. 2005 s. 1365 (Finanger II). Dette er et selvstendig EØS-rettslig ansvar, men med de samme grunnvilkårene som i EU-retten. Vurderingen av statlig erstatningsansvar har derfor overføringsverdi til rettstilstanden i EØS. 

Spørsmålet om myndighetens oppreisningsansvar for brudd på EØS-retten er behandlet av Ole-Gunnar Nordhus i Lov og Rett 2026, på s. 176 flg. Det syn som gjøres gjeldende der, er i godt samsvar med det EU-domstolen nå har uttalt.

SMT