Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 22. oktober 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-420/24 Sindicatul Drumarilor «Elie Radu». Saken gjaldt spørsmål om reisetid skulle regnes som arbeidstid etter direktiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet] artikkel 2 nr. 1. 

Sakens bakgrunn

BZ var ansatt som leder i et selskap som arbeidet i den rumenske veisektoren. Arbeidsavtalen oppga Iași som hans faste arbeidssted. Gjennom arbeidet og på instruks fra regionaldirektøren reiste BZ til flere byggeplasser utenfor Iași for å gjennomføre inspeksjoner. Han reiste også én gang til selskapets hovedkontor i București. BZ kom tilbake til Iași samme dag etter hver reise, bortsett fra reisen til București hvor han returnerte dagen etter. Reisene foregikk delvis utenfor hans vanlige arbeidstid. 

BZ førte opp reisetiden til og fra byggeplassene i timelisten sin. Arbeidsgiveren ba ham om å endre timelisten og nektet å betale for timene som var gått til reise. Etter arbeidsgiverens syn kunne ikke reisetiden regnes som arbeidstid etter den rumenske arbeidsloven. 

På denne bakgrunn er spørsmålet for EU-domstolen om reisetid, herunder utenfor vanlig arbeidstid, til og fra et annet arbeidssted enn det faste eller vanlige, for å utføre arbeid eller oppgaver etter arbeidsgiverens instrukser, skal regnes som «arbeidstid» etter arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1.

EU-domstolens vurdering

Arbeidstid er definert som tidsrommet hvor arbeidstakeren er på arbeid og står til arbeidsgiverens disposisjon under utførelsen av sitt arbeid eller sine oppgaver, mens hviletid er tidsrommet som ikke er arbeidstid, jf. arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 og nr. 2. Dette er to gjensidig utelukkende kategorier, og det finnes ingen mellomkategori. Det er ikke adgang til å fravike bestemmelsen. 

Arbeidstid og hviletid er selvstendige EU-rettslige begreper som skal fastlegges etter objektive kriterier, i lys av direktivets oppbygning og formål. En slik tolkning skal sikre direktivets fulle virkning. EU-domstolen undersøker om de tre elementene i arbeidstidsbegrepet er oppfylt under reisene. At reisene foregår utenfor vanlig arbeidstid, er uten betydning for vurderingen.

Det første elementet er at arbeidstakeren utfører arbeid eller oppgaver. EU-domstolen viser til praksis der arbeidstakere anses å utføre sine arbeidsoppgaver under transport fra et sted arbeidsgiveren har bestemt, til stedet hvor arbeidet skal utføres, når reisen skjer på et tidspunkt fastsatt av arbeidsgiveren og med arbeidsgiverens kjøretøy. 

Opplysningene i saken tyder på at BZ måtte følge arbeidsgiverens instrukser under reisene. Arbeidsgiveren bestemte reisene og reisevilkårene, utstedte reiseordrer, kontrollerte kjøreplanene og valgte transportmiddel. Reisene startet og sluttet på det vanlige arbeidsstedet i Iași. 

BZ gjennomførte dermed reisene for å utføre oppgavene etter arbeidsavtalen, og han måtte følge reisevilkårene som arbeidsgiveren hadde fastsatt. Reisene var derfor uløselig knyttet til arbeidsoppgavene og oppfyllelsen av arbeidsforpliktelser. BZ må anses for å ha utført sitt arbeid eller sine oppgaver under reisene til og fra de andre arbeidsstedene. 

Det andre elementet er at arbeidstakeren må stå til arbeidsgiverens disposisjon. Det avgjørende er at arbeidstakeren er forpliktet til å fysisk oppholde seg på et sted som arbeidsgiveren har anvist, og er tilgjengelig til å straks utføre nødvendige oppgaver ved behov. Arbeidstakeren må være rettslig forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser og utføre arbeid for denne. Mulighet til å kunne disponere tiden mer fritt, og bruke den til egne interesser kan tale mot at tiden er arbeidstid. 

BZ måtte følge arbeidsgiverens instrukser og kunne verken endre dato eller destinasjon. Han kunne ikke disponere tiden fritt og bruke den til egne interesser, og sto derfor til arbeidsgiverens disposisjon. At arbeidsgiveren tidvis stilte med sjåfør endret ikke dette. 

EU-domstolen gjentar at direktivet ikke åpner for noen mellomkategori mellom arbeidstid eller hviletid. Arbeidets intensitet eller arbeidstakerens arbeidsinnsats inngår ikke blant elementene i arbeidstidsbegrepet. Det andre elementet synes etter dette å være oppfylt. 

Det tredje elementet er at arbeidstakeren er på arbeid. EU-domstolen viser til praksis der en arbeidstaker uten fast arbeidssted som utfører sine oppgaver under reisen til eller fra en kunde, anses for å være på arbeid også under reisen. Når reisen er en uatskillelig del av arbeidet for ansatte uten fast eller vanlig arbeidssted, kan arbeidsstedet ikke begrenses til stedet hvor de fysisk utfører arbeid hos kundene. 

BZ hadde riktignok et fast arbeidssted etter arbeidsavtalen. Han var imidlertid regelmessig på tjenestereiser hvor han gjennomførte kontroller og møter utenfor det faste arbeidsstedet. Fordi reisene inngikk i hans vanlige arbeidsoppgave, ble de regnet som uløselig knyttet til utførelsen av oppgavene etter arbeidsavtalen. Det er heller ikke holdepunkter for å anta at BZ kunne ivareta egne interesser under reisene. Han befant seg langt fra sitt sosiale miljø og familien, og hadde begrenset mulighet til å disponere tiden selv. Det tredje elementet synes derfor også å være oppfylt.

EU-domstolens konklusjon 

Tid brukt på reiser til og fra et arbeidssted som arbeidsgiveren har bestemt, og som er et annet enn det faste eller vanlige arbeidsstedet, skal regnes som arbeidstid når reisen skjer for å utføre arbeid eller oppgaver etter arbeidsgiverens instrukser, jf. arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1. Dette gjelder også når reisen foregår utenfor vanlig arbeidstid. 

Direktiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XVIII (helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner), og gjennomført i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Arbeidstidsdefinisjonen finnes i arbeidsmiljøloven § 10-1. 

SMT