Spørsmålet i saken

Høyesterett avsa 14. oktober 2026 dom i HR-2026-2227-A. Saken handler om et krav om overtidsbetaling, og reiser spørsmål om tolkningen av «særlig uavhengig stilling» i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 10-12 andre ledd. Stillinger som omfattes, er unntatt fra arbeidstidsreglene i kapittel 10, herunder retten til overtidsbetaling etter § 10-6. Bestemmelsen bygger på arbeidstidsdirektivet 2003/88/EF artikkel 17 nr. 1.

Sakens bakgrunn

A ble ansatt som prosjektleder i et entreprenørselskap i april 2020. B var styreleder, daglig leder og hovedaksjonær. Arbeidstiden var avtalt til 40 timer i uken. Normal overtid var regnet inn i lønnen, og det ble ikke utbetalt overtidstillegg.

Selskapet gikk konkurs i oktober 2021. Nav lønnsgaranti avslo As krav om overtidsbetaling. A fremmet da krav om overtidsbetaling mot B personlig. 

B ble frifunnet i tingretten. As anke ble forkastet av lagmannsretten. Begge instanser mente at A hadde en «særlig uavhengig stilling».

Anken til Høyesterett ble fremmet 19. februar 2026 for så vidt gjaldt bruken av § 10-12 andre ledd, jf. HR-2026-423-U. 

Spørsmålet for Høyesterett er hva som ligger i «særlig uavhengig stilling» etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd, og om A hadde en slik stilling.

Høyesteretts vurdering

Den overordnede problemstillingen i saken er om As arbeidsavtale var i strid med reglene om overtidsbetaling i arbeidsmiljøloven § 10-6. 

Høyesterett tar utgangspunkt i at arbeidstidsreglene ikke kan fravikes til ugunst for arbeidstakeren med mindre det er særskilt fastsatt, jf. § 1-9. Reglene om overtidsbetaling kommer ikke til anvendelse for arbeidstakere i «ledende stilling» eller «særlig uavhengig stilling», jf. arbeidsmiljøloven § 10-12.  Særlig uavhengig stilling kan også være en ledende stilling, og bestemmelsene er til en viss grad overlappende. Høyesterett viser til at begge bestemmelsene må tolkes i lys av direktiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet]. 

Etter ordlyden og forarbeidene er det tale om en snever unntaksregel. Det er ikke nok at arbeidstakeren kontrollerer egen arbeidstid eller har fleksibel arbeidstid. Forarbeidene legger opp til en helhetlig vurdering der det sentrale er om stillingen innebærer at arbeidstakeren selv bestemmer hva som skal gjøres og hva som skal delegeres, hvordan arbeidet skal gjøres og når det skal gjøres.  

Høyesterett legger lite vekt på forarbeidenes merknader om prosjektarbeid. Prosjektledelse kan være mangt, og merknadene viser først og fremst at vurderingen må være konkret. 

B hevdet at bare rammevilkår fastsatt av arbeidsgiver er relevante for vurderingen, ikke ytre krav som frister og milepæler fra byggherre. Høyesterett er uenig. Vurderingen må ta inn alle rammevilkår, fordi det er arbeidstakerens kontroll over egen arbeidstid som skal vurderes. En stilling som ut fra ytre rammevilkår ikke er uavhengig, kan ikke bli det ved at arbeidsgiver ikke setter grenser for arbeidstiden. 

Reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 gjennomfører arbeidstidsdirektivet, og skal derfor tolkes i tråd med direktivet. Norsk rett kan gi et sterkere vern enn direktivet, men § 10-12 andre ledd kan ikke åpne for unntak som går lenger enn direktivet tillater. Det har ikke betydning for tolkingen at arbeidstakeren faktisk har arbeidet mer eller mindre enn grensene i arbeidstidsdirektivet artikkel 2.

Artikkel 17 nr. 1 åpner for unntak når «tidslengda på arbeidstida» ikke måles eller fastsettes på forhånd, eller kan fastsettes av arbeidstakeren selv, og dette skyldes særlige trekk ved arbeidet. Direktivet sier ikke noe om overtidsbetaling. 

Arbeidstid er alle perioder arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiver, jf. artikkel 2 nr. 1. Lest i sammenheng med artikkel 17 nr. 1 innebærer det at arbeidstakeren selv må kunne fastsette de periodene vedkommende står til disposisjon for arbeidsgiveren.  

Høyesterett viser til EU-domstolens dom 26. juli 2017 i C-175/16 Hälvä m.fl. avsnitt 33–35, 39–40 og 44–45. Etter Hälva m.fl. er det ikke tilstrekkelig at arbeidstakeren bestemmer når på døgnet han arbeider eller selv kontrollerer at arbeidsplikten oppfylles. 

EU-kildene gir et visst tolkingsbidrag til arbeidsmiljøloven § 10-12. De legger tyngdepunktet på friheten til å bestemme selve arbeidstiden, mens de norske forarbeidene legger mer vekt på innholdet i arbeidspliktene. 

Høyesterett oppsummerer rettskildene slik: For at stillingen skal anses som «særlig uavhengig» er det ikke tilstrekkelig at stillingen gir fleksibel arbeidstid. Stillingen må innebære tydelig og åpenbar uavhengighet. Det sentrale er om arbeidstakeren har stor frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktene for arbeidet. Vurderingen skal være konkret og ta med alle rammevilkår.

I den konkrete vurderingen viser Høyesterett til at A styrte arbeidsoppgavene i prosjektene og hadde stor frihet i hvordan de ble utført, men han hadde begrenset valgfrihet over egen arbeidsmengde og valgte ikke fritt når arbeidet skulle utføres. Høyesterett påpeker at tingretten og lagmannsrettens vurdering i liten grad var rettet mot i hvilken grad A bestemte over egen arbeidstid, herunder arbeidsmengde og arbeidstidspunkt. 

Det fremgår også av bevisene at A ba om avspasering da han hadde jobbet mye. At A måtte be om avspasering, tyder på at han ikke stod fritt til å styre arbeidstiden. A hadde i realiteten ikke mulighet til å si nei til arbeidsoppgavene han fikk tildelt. 

Høyesteretts konklusjon

Høyesterett kom enstemmig til at A ikke hadde en «særlig uavhengig stilling» etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd. Lagmannsrettens dom ble opphevet. 

Arbeidsmiljøloven kapittel 10 gjennomfører arbeidstidsdirektivet, og arbeidsmiljølovens regler må tolkes i lys av direktivets regler.

Høyesterett tolker «særlig uavhengig stilling» i lys av arbeidstidsdirektivet artikkel 17 nr. 1 og 2 nr. 1, og EU-domstolens uttalelser i C-175/16 Hälvä m.fl. Dommen viser at EU-rettslige kilder brukes som tolkningsbidrag også der saken gjelder retten til overtidsbetaling, som direktivet ikke regulerer. 

Det kan se ut som Høyesteretts konklusjon i større grad lener seg på EU-rettskildene enn de tidligere instansene, og at dette kan være årsaken til at konklusjonen også blir annerledes. Høyesteretts vurdering av As arbeidsforhold legger mye større vekt på As frihet til å bestemme arbeidstiden, enn de to foregående rettsinstansene. Som Høyesterett selv påpeker, legger EU-rettskildene større vekt på friheten til selv å bestemme arbeidstiden, enn de norske kildene gjør. Forarbeidene til arbeidsmiljøloven legger mer vekt på innholdet i arbeidet, noe som også preger tingrettens og lagmannsrettens vurderinger. 

EPB