BAKGRUNN (fra EØS-notatet)

Europaparlaments- og Rådsdirektiv om tillatelser til etablering og drift av elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester er ledd i EUs gjennomgang av regelverket på teleområdet. Direktivet er gitt med rettsgrunnlag i art. 95 (tidligere Art. 100a) i EF-traktaten og legger opp til vedtagelse iht. prosedyren i Art. 251 (tidligere Art. 189b).

Direktivet trådte i kraft 7. mars 2002 som direktiv 2002/20/EC, og er ledd i arbeidet med et revidert system for autorisasjoner som tar sikte på å begrense reguleringsregimet til et nødvendig minimum. 
Direktivet legger opp til en felles harmonisert metode for autorisering av markedstilgang for tjenestetilbydere, i motsetning til de nåværende femten nasjonale regimer som er ekstremt ulike, både mht. graden av regulering og metodene for dette (lisenskategorier, vilkår, prosedyrer og gebyrer). Direktivet skal videre stimulere til utviklingen av pan-euro-peiske tjenester. Kommisjonen anså at målene kan oppnås ved å forenkle gjeldende nasjonale regimer ved å bruke den lettest mulige reguleringsmetode som modell. Prosedyrer og vilkår for autorisering av elektroniske kommunikasjonstjenester reduseres til hva som er strengt tatt nødvendig, og dermed vil ikke en felles europeisk tillatelse eller gjensidig godkjennelse av tillatelser være nødvendig for å oppnå og støtte utviklingen av et dynamisk og konkurransedyktig indre marked.

Direktivet tar sikte på å være teknologinøytralt og medvirke til markedskonvergens.

De viktigste bestemmelsene i direktivet omfatter følgende forhold:

· Alle nett og tjenester skal omfattes av en generell tillatelse. Dette gir et legalt rammeverk som sikrer rett til å tilby nett og tjenester. Direktivet legger imidlertid samtidig opp til at det fortsatt kan gis individuelle konse-sjoner ved begrensede ressurser (f.eks frekvenser og nummer).

· Direktivet inneholder en liste over vilkår som kan settes for tillatelsen. Listen er avgrenset og krever et klart skille mellom vilkår i kraft av generell lovgivning som anvendes overfor alle tilbydere (ikke-sektorspesfikk lovgivning, f.eks skatteregler), vilkår med hjemmel i den generelle tillatelsen og vilkår forbundet med frekvenstillatelse og nummer. Tilbaketrekking av tillatelser kan bare skje i helt spesielle tilfelle og bare for overtredelser av alvorlig karakter.

· Administrative gebyrer som kan ilegges tilbyderne skal begrenses til bare å dekke de kostnader som påløper ved administrasjon, kontroll og gjennomføring av et slikt tillatelsesregime, inkl. de administrative kostnadene forbundet med det individuelle tillatelsesregimet. Gebyret skal ilegges den enkelte tilbyder på et proporsjonalt, objektivt og gjennomsiktig grunnlag som reduserer de administrative tilleggskostnadene. Det skal skje en årlig publisering av oversikter over kostnader og gebyrer fra de nasjonale telemyndighetene, samt over den totale summen av de innhentede gebyrene. I lys av forskjellen mellom den totale gebyrsum og de administrative kostnadene skal det gjøres nødvendige justeringer.

Medlemsstatene har frist til å implementere direktivet senest 25. juli 2003.

Teleloven har et tosporet system med konsesjon og regi-streringsordning. Paragraf 2-1 pålegger konsesjonsplikt for anlegg og drift av telenett for tilbud om overføringskapasitet eller offentlig telefontjeneste dersom vedkommende tilbyder har sterk markedsstilling. 

Tilbydere som ikke har sterk markedsstilling har med hjemmel i loven § 3-1 en plikt til forhåndsregistrering hos telemyndigheten.

For begge tilgangstyper kan det settes vilkår med hjemmel i loven §§ 3-4 flg.

Pr. i dag har Telenor AS konsesjon for nett og taletelefoni, videre har Telenor Mobil AS konsesjon for drift av NMT-450-systemet. Det er gitt konsesjon til Telenor Mobil AS og NetCom GSM AS for drift av GSM-900 systemet, videre har Telenor Mobil AS og NetCom GSM AS konsesjoner for DCS1800. Høsten 2001 ble BaneTele AS og Teletopia Mobile Communications AS tildelt konsesjoner for hhv. GSM 900 og DCS 1800. I tillegg har NetCom GSM as, Tele2 Norge AS og Telenor ASA konsesjoner for UMTS (tredjegenerasjons mobilsystem). 

Direktivet omfatter også konsesjoner for digitale senderanlegg for kringkasting, jf kringkastingsloven § 2-2. Slike konsesjoner tildeles i dag av telemyndigheten med hjemmel i teleloven § 5-2 Disse konsesjonene gis nå av hhv. Statens medieforvaltning og PT. Foreliggende konsesjoner på området er midlertidige konsesjoner til å drive bakkenett for hhv. digital radio og fjernsyn. Begge konsesjonene innehas av Norkring.

Vurdering
Unntatt offentligheten ihht. offentlighetsloven § 5.1

Andre opplysninger
Berørte departementer og etater er trukket inn i arbeidet med revideringen av telelovgivningen. EUs forslag til rettsakter ble dessuten sendt på høring til norske markedsaktører med høringsfrist 1. november 2000. Utkast til ny lov om elektronisk kommunikasjon forventes sendt på høring sommeren 2002.

Status
Direktivet er vedtatt i EU.