BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 24.6.2021)

Sammendrag av innhold
Forordningen gjelder minimumskrav ved gjenbruk av avløpsvann fra byområder til vanning av landbruksarealer. Med avløpsvann fra byområder menes spillvann fra husholdninger (herunder vann fra kjøkken, vaskerom o.l. samt sanitært avløpsvann), eller en blanding av spillvann fra husholdninger og spillvann fra industri. Overvann er også inkludert i definisjonen, herunder for eksempel takvann eller vann fra parkeringsplasser. Dette samsvarer med forståelsen av avløpsvann slik det er omtalt i direktiv 91/271/EØF om rensing av avløpsvann fra byområder (implementert i forurensningsforskriften).

Forordningen fastsetter vannklasser og minimumskrav til vannkvalitet i de ulike klassene, som grenseverdier for e-coli og andre parametere. Vannklassene er inndelt i forhold til om produktene skal spises rå eller bearbeides, og hvilken vanningsmetode som er benyttet. Kravene gjelder også vekster som fôr, prydplanter, gressplen samt produksjon av frø. Det er således ikke bare de tradisjonelle vegetabilene med hygienekrav som er omfattet. 

Forordningen fastsetter også minstefrekvenser for overvåkning av vannkvaliteten, og det stilles krav til risikovurdering med henblikk på å forhindre farer for både miljøet og mennesker og dyrs helse. Videre fastsettes det krav om at alle gjenvinningsanlegg må søke om godkjenning for å kunne levere renset byspillvann til vanning av landbruksarealer. Den kompetente myndigheten skal vurdere søknaden, innhente opplysninger fra andre relevante myndigheter i landet og fastsette eventuelle betingelser dersom en godkjenning blir gitt. Den kompetente myndigheten skal også føre tilsyn med godkjente gjenvinningsanlegg og det skal finnes online opplysninger om godkjenninger som er gitt, mengde og vannkvalitet på gjenvunnet vann samt resultater fra tilsyn og prøvetaking.

Forordningen åpner opp for at kompetent myndighet kan avgjøre at det ikke er hensiktsmessig å gjenbruke vann til vanning i landbruket. Det er fastsatt kriterier, herunder blant annet presset på og tilstanden til andre vannressurser som grunnvann og overflatevann, som skal ligge til grunn for avgjørelsen.

Stadig mer uforutsigbart vær, som lange tørkeperioder, vil gi negative konsekvenser både for vannkvalitet og kvantiteten av ferskvannsressursene. Forordningen innebærer at det stilles likartede og transparente krav til kvalitet for gjenbruk av vann innen hele EU og skal bidra til å redusere vannmangelen som finnes flere steder i Europa. Forordningen inngår i kommisjonens arbeid med oppfølging av handlingsplanen for den sirkulære økonomien, og supplerer EUs nåværende regler for vann og næringsmidler. 

Merknader

Rettslige konsekvenser
Forordningen blir gjennomført i norsk rett ved endring av forskrift 22. desember 2008 nr. 1623 om næringsmiddelhygiene.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Overflatevann er hovedvannkilden ved vanning i tradisjonelt landbruk i Norge per i dag. I enkelte områder/enkelte produksjoner benyttes drikkevann. Tilgangen på overflatevann i Norge av egnet hygienisk kvalitet vurderes å være tilstrekkelig. 

Globalt sett er urbant landbruk i rask utvikling. Disse nye trendene med økende interesse for urban matproduksjon vil kunne gi lokale behov for rensing av vann, for eksempel i sammenheng med grønne kretsløpsboliger. Mattilsynet har vært i kontakt med NIBIO og Norsk Vann. Deres vurderinger er at det generelt er god tilgang på kranvann i byene og det antas at dette vil være den viktigste vannkilden til urbant landbruk også i de nærmeste årene. Mattilsynet har ikke opplysninger som tilsier noe annet. Det er imidlertid stor interesse for bruk av takvann/overflatevann i tilknytning til urbant landbruk, men det gjenstår et arbeid når det gjelder utredning av alternative vannkilder, herunder kost/nytte-vurderinger og økt kompetanse blant annet om mattrygghet ved bruk av vann fra alternative kilder og folks generelle holdninger til bruk av andre vannkilder enn kranvann.

Med bakgrunn den gode vanntilgangen i Norge er det ikke forventet at forordningen i den nærmeste fremtid vil få reell påvirkning her i landet. Mattilsynet er heller ikke kjent med at det per i dag finnes renseanlegg for avløpsvann i Norge hvor vannet brukes direkte til vanning, og som dermed vil bli berørt av et nytt regelverk. Det antas videre at ny etablering av anlegg for gjenvinning og distribusjon av renset avløpsvann ikke vil være økonomisk attraktivt med mindre det oppleves tørkeperioder flere år på rad.

Med bakgrunn i det som er nevnt ovenfor vurderes det at rettsakten trolig ikke vil få store økonomiske eller administrative konsekvenser for myndigheter og næringen. Skulle det imidlertid vise seg at behov for renset avløpsvann blir mer aktuelt, for eksempel på grunn av klimaendringer, vil det bli en omfattende jobb å bygge opp nødvendig administrasjon som godkjenningsordning og systemer for innrapportering av data, opplysninger til offentligheten mv., og det vil således medføre økonomiske og administrative konsekvenser for myndighetene.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Vurdering
Et regelverk om vannkvalitet ved bruk av avløpsvann fra byområder vil være en hjelp til lokale produsenter i de områder i Europa som er utsatt for vannmangel. Fastsatte krav til renset avløpsvann fra byområder vil medvirke til ensartet hygienisk kvalitet på primærprodukter produsert i EU. Forordningen anses dermed å ha en positiv virkning i forhold til beskyttelsesnivået for frukt og grønnsaker, da minimumskravene også har betydning for vegetabiler importert til Norge.

I gjeldende regelverk om næringsmiddeltrygghet (forordning (EF) 852/2004) fremgår det at ved produksjon av planteprodukter skal brukes drikkevann eller rent vann når det er nødvendig for å hindre forurensning. Det er ikke fastsatt nasjonalt regelverk med grenseverdier for vannkvalitet på vanningsvann, men det er utarbeidet retningslinjer og bransjekrav. Ved fastsettelse av forordningen i Norge må det vurderes hvorvidt kvalitetskravene for renset byspillvann får innvirkning på dagens praksis når det gjelder vannkvalitet på overflatevann brukt til vanning. Dette kan gi konsekvenser for hvordan grenser for mikrobiologiske parametere for overflatevann vurderes.

I forhold til mulige miljøkonsekvenser kan risikobilde ved å bruke renset avløpsvann fra byområder til jordbruket sammenlignes med det å bruke avløpsslam som gjødsel. Rent kjemisk vil det imidlertid være en forskjell ved at helse- og miljøfarlige stoffer som kan finnes i både avløpsvann og avløpsslam, i større grad vil være vannløselige i byspillvann og dermed mer mobile. Dette kan ha konsekvenser for biologisk opptak og forurensing av grunnvann. Det er også en utfordring med at miljøfarlige stoffer kamufleres av lave konsentrasjoner. Dette vil også vanskeliggjøre risikovurderingen.

Mattilsynet finner denne rettsakten relevant og akseptabel, men foreslår følgende tekniske tilpasningstekst til forordning 2020/741 art. 11 (2) og (3):

2. Member States shall ensure that the Commission, the European Environment Agency and the European Centre for Disease Prevention and Control, or the EFTA Surveillance Authority with regard to the EFTA States, have access to the data sets referred to in paragraph 1.

3. On the basis of the data sets referred to in paragraph 1, the European Environment Agency, in consultation with Member States, shall draw up, publish and update, on a regular basis or following a request from the Commission, or from the EFTA Surveillance Authority with regard to including the EFTA States, a Union-wide overview. That overview shall include, as appropriate, indicators for outputs, results and impacts of this Regulation, maps, and Member State reports.

Mattilsynet foreslår denne tilpasningsteksten for å sikre at ESA får relevante tilganger.

Status
Rettsakten er vedtatt i EU.

Rettsaktene er under vurdering i EØS/EFTA-statene.