Betalingstjenestedirektivet: utfyllende bestemmelser om sentrale kontaktpunkter
Delegert kommisjonsforordning (EU) 2020/1423 av 14. mars 2019 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2366 med tekniske reguleringsstandarder for kriteriene for å utpeke sentrale kontaktpunkter på området betalingstjenester og om funksjonene til disse sentrale kontaktpunktene
Commission Delegated Regulation (EU) 2020/1423 of 14 March 2019 supplementing Directive (EU) 2015/2366 of the European Parliament and of the Council with regard to regulatory technical standards on the criteria for appointing central contact points within the field of payment services and on the functions of those central contact points
EØS-komitebeslutning 19.3.2021 om innlemmelse i EØS-avtalen
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 9.12.2020)
Sammendrag av innhold
Forordning 2020/1423 er en utfyllende forordning til PSD2 (Betalingstjenestedirektivet) og gir ingen nye regler utover de som følger av forordning 2018/1108, som er utfyllende regler til EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, men er ikke fullstendig likelydende da denne (2020/1423) er noe kortere. PSD2, i likhet med EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, gir vertsland mulighet til å stille krav om at betalingstjenestetilbydere og e-pengeutstedere som er etablert i vertslandet på annen måte enn gjennom filial, må opprette et sentralt kontaktpunkt. Med sentralt kontaktpunkt menes en fysisk eller juridisk person som skal representere foretaket opp mot vertslandets myndigheter. Forordningen om sentralt kontaktpunkt angir de nærmere vilkårene for når et vertsland kan kreve at det opprettes et sentralt kontaktpunkt og hvilken funksjon det sentrale kontaktpunktet skal ha.
Etter hovedregelen kan et vertsland kreve at det utpekes et sentralt kontaktpunkt når et foretak enten er etablert med mer enn 10 virksomheter i vertslandet, utfører e-pengetjenester eller betalingstransaksjoner i vertslandet for over EUR 3 millioner i et regnskapsår eller når vertslandet ikke gis tilgang til opplysningene som er nødvendig for å vurdere om det kan kreves at et sentralt kontaktpunkt opprettes. Dersom en risikovurdering tilsier det, kan vertslandet kreve at det opprettes et nasjonalt kontaktpunkt selv om vilkårene etter hovedregelen ikke er oppfylt.
Det sentrale kontaktpunktet skal være bindeleddet for kommunikasjon mellom foretak og vertsland, fasilitere vertslandets tilsyn med foretakene og sikre at foretakene det representerer etterlever hvitvaskingsregelverket i vertslandet.
Forordning 2018/1108 er implementert i hvitvaskingsforskriften § 7-2, hva angår betalingstjenestetilbydere. Det er hjemmel til å ilegge e-pengeutstedere samme regler, men denne er ikke benyttet.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Ingen, da det er valgfritt å implementere bestemmelsene om kontaktpunkt, og da disse uansett allerede er implementert, substansielt, i hvitvaskingsregelverket vil det ikke være aktuelt å gjennomføre 2020/1423 i norsk rett.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Ingen
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for kapitalbevegelser og finansielle tjenester, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Vurdering
Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen har trådt i kraft i EU. Substansielt like regler er gitt i forordning 2018/1108 i medhold av hvitvaskingsdirektivet, og denne forordningen ble implementert i hvitvaskingsforskriften § 7-2, i kraft fra 26. september 2020. Forordning 2020/1423 er gitt i medhold av det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD2), som er inntatt i EØS-avtalen, men er ikke ikraft i påvente av at Norge skal løfte det konstitusjonelle forbeholdet i forbindelse med vedtakelse av ny finansavtalelov. Ikrafttredelse av 2020/1423 er knyttet til ikrafttredelsen av PSD2.
Sammendrag av innhold
Forordning 2020/1423 er en utfyllende forordning til PSD2 (Betalingstjenestedirektivet) og gir ingen nye regler utover de som følger av forordning 2018/1108, som er utfyllende regler til EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, men er ikke fullstendig likelydende da denne (2020/1423) er noe kortere. PSD2, i likhet med EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, gir vertsland mulighet til å stille krav om at betalingstjenestetilbydere og e-pengeutstedere som er etablert i vertslandet på annen måte enn gjennom filial, må opprette et sentralt kontaktpunkt. Med sentralt kontaktpunkt menes en fysisk eller juridisk person som skal representere foretaket opp mot vertslandets myndigheter. Forordningen om sentralt kontaktpunkt angir de nærmere vilkårene for når et vertsland kan kreve at det opprettes et sentralt kontaktpunkt og hvilken funksjon det sentrale kontaktpunktet skal ha.
Etter hovedregelen kan et vertsland kreve at det utpekes et sentralt kontaktpunkt når et foretak enten er etablert med mer enn 10 virksomheter i vertslandet, utfører e-pengetjenester eller betalingstransaksjoner i vertslandet for over EUR 3 millioner i et regnskapsår eller når vertslandet ikke gis tilgang til opplysningene som er nødvendig for å vurdere om det kan kreves at et sentralt kontaktpunkt opprettes. Dersom en risikovurdering tilsier det, kan vertslandet kreve at det opprettes et nasjonalt kontaktpunkt selv om vilkårene etter hovedregelen ikke er oppfylt.
Det sentrale kontaktpunktet skal være bindeleddet for kommunikasjon mellom foretak og vertsland, fasilitere vertslandets tilsyn med foretakene og sikre at foretakene det representerer etterlever hvitvaskingsregelverket i vertslandet.
Forordning 2018/1108 er implementert i hvitvaskingsforskriften § 7-2, hva angår betalingstjenestetilbydere. Det er hjemmel til å ilegge e-pengeutstedere samme regler, men denne er ikke benyttet.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Ingen, da det er valgfritt å implementere bestemmelsene om kontaktpunkt, og da disse uansett allerede er implementert, substansielt, i hvitvaskingsregelverket vil det ikke være aktuelt å gjennomføre 2020/1423 i norsk rett.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Ingen
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for kapitalbevegelser og finansielle tjenester, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Vurdering
Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen har trådt i kraft i EU. Substansielt like regler er gitt i forordning 2018/1108 i medhold av hvitvaskingsdirektivet, og denne forordningen ble implementert i hvitvaskingsforskriften § 7-2, i kraft fra 26. september 2020. Forordning 2020/1423 er gitt i medhold av det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD2), som er inntatt i EØS-avtalen, men er ikke ikraft i påvente av at Norge skal løfte det konstitusjonelle forbeholdet i forbindelse med vedtakelse av ny finansavtalelov. Ikrafttredelse av 2020/1423 er knyttet til ikrafttredelsen av PSD2.