Kvotedirektivet om handel med CO2-kvoter: utfyllende bestemmelser om IOC-bestemmelser om utslipp fra luftfart
Delegert kommisjonsforordning (EU) 2019/1603 av 18. juli 2019 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF med hensyn til tiltak vedtatt av Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart for overvåking, rapportering og verifisering av luftfartsutslipp med henblikk på å gjennomføre et globalt markedsbasert tiltak
Commission Delegated Regulation (EU) 2019/1603 of 18 July 2019 supplementing Directive 2003/87/EC of the European Parliament and of the Council as regards measures adopted by the International Civil Aviation Organisation for the monitoring, reporting and verification of aviation emissions for the purpose of implementing a global market-based measure
Norsk forskrift kunngjort 15.2.2021
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 21.5.2021)
Sammendrag av innhold
FNs luftfartsorganisasjon (ICAO) vedtok i oktober 2016 å etablere et globalt, markedsbasert virkemiddel for å begrense utslippene fra internasjonal luftfart (Carbon Offsetting and Reduction Scheme for International Aviation - CORSIA). I første omgang innebærer ICAO CORSIA et krav om å innrapportere utslipp fra internasjonale flyvninger fra 1. januar 2019. Fra 2024 innføres et krav om at luftfartsoperatørene må kompensere for økte utslipp etter 2020 fra internasjonal luftfart. Denne kompensasjonen skal skje ved at de enkelte operatørene kjøper og sletter utslippsenheter - som representerer utslippsreduksjoner innenfor andre sektorer - for å gjøre opp for eventuell utslippsøkning utover operatørens 2020-utslipp.
EU har besluttet å gjennomføre rapporteringskravene som følger av ICAO CORSIA gjennom en rettsakt som supplerer direktiv 2003/87/EF (klimakvotedirektivet). Hovedformålet med rettsakten er å stille krav til at nærmere bestemte luftfartøysoperatører innrapporterer utslipp fra nærmere bestemte flyvninger.
Hvilke luftfartøysoperatører som omfattes av kravene i CORSIA fremgår av rettsakten artikkel 1. Regelverket omfatter operatører som har fått utstedt lisens eller er registrert i en medlemsstat og fra 1. januar 2019 har årlige utslipp over 10 000 tonn fra fly med maksimal take-off-vekt over 5 700 kg på flyvninger enten
• mellom lufthavner beliggende i ulike stater innenfor EØS-området,
• mellom lufthavner i en medlemsstat og en lufthavn i et tredjeland (dvs. utenfor EØS-området),
• mellom lufthavner i en medlemsstat og lufthavner lokalisert i andre medlemsstaters ytre områder, oversjøiske land eller territorier, eller
• mellom lufthavner i en medlemsstats ytre områder, oversjøiske land eller territorier og lufthavner i et tredjeland eller andre medlemsstaters oversjøiske land eller territorier.
I tillegg anbefales luftfartøysoperatørene å verifisere og rapportere utslipp fra flyvninger de utfører mellom lufthavner beliggende i to ulike tredjeland. Bakgrunnen for anbefalingen er at ICAO CORSIA også omfatter utslipp fra flyvninger mellom tredjeland, men EU har ikke hjemmel til å stille formelle krav til flyvninger mellom tredjeland fordi klimakvotedirektivet kun gjelder EØS-området. Det vil i utgangspunktet være i luftfartøysoperatørenes interesse å innrapportere utslippstall fra flyvninger mellom tredjeland. Flyvninger mellom tredjeland vil være omfattet av kravet om å kompensere for økte utslipp fra internasjonal luftfart fra og med 2021. Utslippsdata som innrapporteres fra flyvninger mellom tredjeland i 2019 og 2020 vil inngå i beregningen av utgangspunktet for økningen som skal kompenseres.
Innenriks flyvninger er ikke omfattet av ICAO CORSIA, og følgelig ikke en del av denne rettsakten.
Ifølge rettsakten artikkel 1 nr. 2 skal utslipp fra statsflyvninger, humanitære flyvninger, ambulanseflyvninger, militære flyvninger og brannslukkingsflyvninger holdes utenfor rapporteringen, og dermed utenfor forpliktelsen.
Når det gjelder overvåking og rapportering krever rettsakten artikkel 3 at luftfartøysoperatørene følger artikkel 14 i direktiv 2003/87/EF (klimakvotedirektivet) og kravene i forordning (EU) nr. 601/2012 (MR-forordningen). Fra 1.1.2021 skal de følge kravene i forordning (EU) 2018/2066.
Når det gjelder verifikasjon av utslippene krever rettsakten artikkel 4 at operatørene følger artikkel 15 og del B av vedlegg 5 i direktiv 2003/87/EF, samt forordning (EU) 2018/2067.
Rettsakten artikkel 5 angir hvilken medlemsstat luftfartøysoperatørene skal rapportere utslippene sine til. Operatører som allerede har en administrerende medlemsstat etter EUs klimakvotedirektiv, skal rapportere til denne staten. Luftfartsøysoperatører som ikke har en administrerende medlemsstat fra før skal rapportere til staten som utstedte lisensen. Dersom lisensen ikke er utstedt av en medlemsstat, skal luftfartøysoperatøren rapportere til den medlemsstaten der operatøren er registrert.
Ifølge rettsakten artikkel 7 skal medlemsstatene oversende innsamlede utslippsdata til Sekretariatet for FNs luftfartsorganisasjon (ICAO). Kommisjonen skal ha kopi av utslippsdata som sendes til ICAO. Hvis en medlemsstat ber om det kan Kommisjonen ifølge rettsaktens artikkel 6 be om assistanse fra Eurocontrol for å forbedre nøyaktigheten av de rapporterte dataene. Før utslippsdataene sendes til Sekretariatet for ICAO skal ansvarlig myndighet gjøre en overordnet kontroll av dataene. I artikkel 7 fremgår det også at det er ICAOs utslippsfaktor på 3,16 tonn CO2 per tonn drivstoff (ikke EUs utslippsfaktor på 3,10 eller 3,15 tonn CO2 per tonn drivstoff) som skal legges til grunn for beregningen av utslipp fra flyvninger som omfattes av ICAO CORSIA.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Rettsakten er vedtatt med hjemmel i artikkel 28c i direktiv 2003/87/EF (klimakvotedirektivet).
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 11-2.
Økonomiske og administrative konsekvenser
To norske luftfartøysoperatører vil være omfattet av ICAO CORSIA. Begge er allerede omfattet av det europeiske kvotesystemet. Kostnadene knyttet til etterlevelse av ICAO CORSIA vil derfor ikke øke før 2024, når det innføres krav om at operatørene må kjøpe utslippsenheter for å kompensere for eventuelle økte utslipp fra internasjonal luftfart etter 2020. Utslippsenhetene som aksepteres inn i ICAO CORSIA kommer fra flere standarder og har ulike priser. ICAO har ikke bestemt hva slags utslippsenheter som skal kunne brukes fra 2024 og utover. På grunn av pandemien er det usikkert når internasjonal luftfart vil ta seg opp igjen. Det er derfor ikke mulig å estimere når flyselskapene vil få kostnader med å kompensere for økte utslipp. Det forventes at de økonomiske konsekvensene for selskapene og deres passasjerer vil bli små selv i en situasjon der aktivitetsnivået tar seg opp igjen. ICAO CORSIA gjelder kun for fly, ikke for helikoptre.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljøsaker, der berørte departementer er representert, gjennom skriftlig prosedyre. SU Miljø fant rettsakten relevant og akseptabel. Etter innspill fra SU Miljø er det utarbeidet en felleserklæring der det fremgår at EØS-innlemmelse av denne rettsakten, som omhandler EUs forhold til tredjeland, ikke skal anses å ha presedensvirkninger for EØS-avtalens virkeområde.
Vurdering
Rettsakten supplerer klimakvotedirektivet, et regelverk som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Rettsakten vurderes som relevant og akseptabel.
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 14
Status
Rettsakten ble publisert i Official Journal 30. september 2019.
Rettskten ble innlemmet i EØS-avtalen 5. februar 2021 gjennom EØS-komitébeslutning nr. 74/2021, som trådte i kraft 6. februar 2021.
Sammendrag av innhold
FNs luftfartsorganisasjon (ICAO) vedtok i oktober 2016 å etablere et globalt, markedsbasert virkemiddel for å begrense utslippene fra internasjonal luftfart (Carbon Offsetting and Reduction Scheme for International Aviation - CORSIA). I første omgang innebærer ICAO CORSIA et krav om å innrapportere utslipp fra internasjonale flyvninger fra 1. januar 2019. Fra 2024 innføres et krav om at luftfartsoperatørene må kompensere for økte utslipp etter 2020 fra internasjonal luftfart. Denne kompensasjonen skal skje ved at de enkelte operatørene kjøper og sletter utslippsenheter - som representerer utslippsreduksjoner innenfor andre sektorer - for å gjøre opp for eventuell utslippsøkning utover operatørens 2020-utslipp.
EU har besluttet å gjennomføre rapporteringskravene som følger av ICAO CORSIA gjennom en rettsakt som supplerer direktiv 2003/87/EF (klimakvotedirektivet). Hovedformålet med rettsakten er å stille krav til at nærmere bestemte luftfartøysoperatører innrapporterer utslipp fra nærmere bestemte flyvninger.
Hvilke luftfartøysoperatører som omfattes av kravene i CORSIA fremgår av rettsakten artikkel 1. Regelverket omfatter operatører som har fått utstedt lisens eller er registrert i en medlemsstat og fra 1. januar 2019 har årlige utslipp over 10 000 tonn fra fly med maksimal take-off-vekt over 5 700 kg på flyvninger enten
• mellom lufthavner beliggende i ulike stater innenfor EØS-området,
• mellom lufthavner i en medlemsstat og en lufthavn i et tredjeland (dvs. utenfor EØS-området),
• mellom lufthavner i en medlemsstat og lufthavner lokalisert i andre medlemsstaters ytre områder, oversjøiske land eller territorier, eller
• mellom lufthavner i en medlemsstats ytre områder, oversjøiske land eller territorier og lufthavner i et tredjeland eller andre medlemsstaters oversjøiske land eller territorier.
I tillegg anbefales luftfartøysoperatørene å verifisere og rapportere utslipp fra flyvninger de utfører mellom lufthavner beliggende i to ulike tredjeland. Bakgrunnen for anbefalingen er at ICAO CORSIA også omfatter utslipp fra flyvninger mellom tredjeland, men EU har ikke hjemmel til å stille formelle krav til flyvninger mellom tredjeland fordi klimakvotedirektivet kun gjelder EØS-området. Det vil i utgangspunktet være i luftfartøysoperatørenes interesse å innrapportere utslippstall fra flyvninger mellom tredjeland. Flyvninger mellom tredjeland vil være omfattet av kravet om å kompensere for økte utslipp fra internasjonal luftfart fra og med 2021. Utslippsdata som innrapporteres fra flyvninger mellom tredjeland i 2019 og 2020 vil inngå i beregningen av utgangspunktet for økningen som skal kompenseres.
Innenriks flyvninger er ikke omfattet av ICAO CORSIA, og følgelig ikke en del av denne rettsakten.
Ifølge rettsakten artikkel 1 nr. 2 skal utslipp fra statsflyvninger, humanitære flyvninger, ambulanseflyvninger, militære flyvninger og brannslukkingsflyvninger holdes utenfor rapporteringen, og dermed utenfor forpliktelsen.
Når det gjelder overvåking og rapportering krever rettsakten artikkel 3 at luftfartøysoperatørene følger artikkel 14 i direktiv 2003/87/EF (klimakvotedirektivet) og kravene i forordning (EU) nr. 601/2012 (MR-forordningen). Fra 1.1.2021 skal de følge kravene i forordning (EU) 2018/2066.
Når det gjelder verifikasjon av utslippene krever rettsakten artikkel 4 at operatørene følger artikkel 15 og del B av vedlegg 5 i direktiv 2003/87/EF, samt forordning (EU) 2018/2067.
Rettsakten artikkel 5 angir hvilken medlemsstat luftfartøysoperatørene skal rapportere utslippene sine til. Operatører som allerede har en administrerende medlemsstat etter EUs klimakvotedirektiv, skal rapportere til denne staten. Luftfartsøysoperatører som ikke har en administrerende medlemsstat fra før skal rapportere til staten som utstedte lisensen. Dersom lisensen ikke er utstedt av en medlemsstat, skal luftfartøysoperatøren rapportere til den medlemsstaten der operatøren er registrert.
Ifølge rettsakten artikkel 7 skal medlemsstatene oversende innsamlede utslippsdata til Sekretariatet for FNs luftfartsorganisasjon (ICAO). Kommisjonen skal ha kopi av utslippsdata som sendes til ICAO. Hvis en medlemsstat ber om det kan Kommisjonen ifølge rettsaktens artikkel 6 be om assistanse fra Eurocontrol for å forbedre nøyaktigheten av de rapporterte dataene. Før utslippsdataene sendes til Sekretariatet for ICAO skal ansvarlig myndighet gjøre en overordnet kontroll av dataene. I artikkel 7 fremgår det også at det er ICAOs utslippsfaktor på 3,16 tonn CO2 per tonn drivstoff (ikke EUs utslippsfaktor på 3,10 eller 3,15 tonn CO2 per tonn drivstoff) som skal legges til grunn for beregningen av utslipp fra flyvninger som omfattes av ICAO CORSIA.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Rettsakten er vedtatt med hjemmel i artikkel 28c i direktiv 2003/87/EF (klimakvotedirektivet).
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 11-2.
Økonomiske og administrative konsekvenser
To norske luftfartøysoperatører vil være omfattet av ICAO CORSIA. Begge er allerede omfattet av det europeiske kvotesystemet. Kostnadene knyttet til etterlevelse av ICAO CORSIA vil derfor ikke øke før 2024, når det innføres krav om at operatørene må kjøpe utslippsenheter for å kompensere for eventuelle økte utslipp fra internasjonal luftfart etter 2020. Utslippsenhetene som aksepteres inn i ICAO CORSIA kommer fra flere standarder og har ulike priser. ICAO har ikke bestemt hva slags utslippsenheter som skal kunne brukes fra 2024 og utover. På grunn av pandemien er det usikkert når internasjonal luftfart vil ta seg opp igjen. Det er derfor ikke mulig å estimere når flyselskapene vil få kostnader med å kompensere for økte utslipp. Det forventes at de økonomiske konsekvensene for selskapene og deres passasjerer vil bli små selv i en situasjon der aktivitetsnivået tar seg opp igjen. ICAO CORSIA gjelder kun for fly, ikke for helikoptre.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljøsaker, der berørte departementer er representert, gjennom skriftlig prosedyre. SU Miljø fant rettsakten relevant og akseptabel. Etter innspill fra SU Miljø er det utarbeidet en felleserklæring der det fremgår at EØS-innlemmelse av denne rettsakten, som omhandler EUs forhold til tredjeland, ikke skal anses å ha presedensvirkninger for EØS-avtalens virkeområde.
Vurdering
Rettsakten supplerer klimakvotedirektivet, et regelverk som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Rettsakten vurderes som relevant og akseptabel.
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 14
Status
Rettsakten ble publisert i Official Journal 30. september 2019.
Rettskten ble innlemmet i EØS-avtalen 5. februar 2021 gjennom EØS-komitébeslutning nr. 74/2021, som trådte i kraft 6. februar 2021.