BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat 20.8.2024)

Sammendrag av innhold

Den 19. oktober 2022 vedtok EU direktiv 2022/2041 om tilstrekkelige minstelønninger. Direktivet er ikke merket EØS-relevant. Formålet med direktivet er å sikre at arbeidstakere i EU beskyttes av tilstrekkelige minstelønninger, som gir mulighet for en verdig tilværelse uansett hvor de arbeider.  

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 153, stk. 2, bokstav b), sammenholdt med artikkel 153, stk. 1, bokstav b), som gir EU adgang til å vedta minimumsdirektiver om blant annet arbeidsvilkår. Direktivet er behandlet i den ordinære lovgivningsprosedyren, dvs. at Europaparlamentet og Rådet vedtok direktivet sammen.

I Kommisjonens konsekvensvurdering til forslaget er det lagt til grunn at 21 medlemsstater har lovfestet minstelønn, og 6 medlemsstater har minstelønninger fastsatt gjennom kollektive avtaler. De nordiske EU-statene er nevnt blant de statene som ikke har lovfestet minstelønn.

Ifølge Kommisjonen vil reduksjon i forskjeller i dekning og nivå på minstelønn bidra til et mer rettferdig arbeidsmarked i EU, stimulere produktivitetsvekst og fremme økonomisk og sosial framgang. Minstelønninger på tilstrekkelige nivåer kan ifølge Kommisjonen sikre et verdig liv for arbeidstakere, bidra til å understøtte aggregert etterspørsel, styrke arbeidsinsentivene, redusere omfanget av arbeidende fattige ("in-work poverty") og ulikhet i den nedre delen av lønnsfordelingen. Tilstrekkelige minstelønninger kan også bidra til å redusere kjønnsforskjeller, da flere kvinner enn menn har lønn på eller rundt minstelønnen. Kommisjonen trekker også fram viktigheten av å sikre etterlevelse av regler om minstelønn av hensyn til både arbeidstakere, og for å beskytte virksomheter mot urettferdig konkurranse.

Direktivet består av 19 bestemmelser, inndelt i fire kapitler, med følgende innhold:

Kapittel I gir innledende bestemmelser:

Artikkel 1 beskriver direktivets formål og avgrensinger. Direktivet skal fastsette en ramme for a) tilstrekkelige minstelønninger og b) arbeidstakernes adgang til beskyttelse gjennom lønninger fastsatt av kollektive avtaler eller lovbestemt minstelønn, der det finnes. Direktivet respekterer uavhengigheten til arbeidslivets parter og rett til å forhandle kollektive avtaler. Direktivet skal heller ikke berøre medlemsstatenes mulighet til å fastsette lovbestemte minstelønninger eller fremme adgangen til beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler. Det presiseres videre at direktivet ikke pålegger noen forpliktelse til å innføre en lovbestemt minstelønn i de medlemsstater hvor det ikke finnes en slik ordning eller å gjøre kollektive avtaler allment gjeldende.

Etter ønske fra medlemsstatene, er sjøfolk omfattet av Konvensjon om sjøfolks arbeid- og levekår 2006 (ILO 186), unntatt fra direktivets virkeområde.

Artikkel 2 beskriver anvendelsesområdet. Direktivet skal gjelde for arbeidstakere i EU som har en ansettelseskontrakt eller et arbeidsforhold slik det er definert i nasjonal rett, kollektive avtaler eller praksis, med hensyn til EU-domstolens praksis.

Artikkel 3 inneholder definisjoner av minstelønn, lovbestemt minstelønn, kollektive forhandlinger, kollektive avtaler og dekningsgrad av kollektive forhandlinger.

Det er blant annet presisert i artikkel 3 stk. 2) at lovbestemt minstelønn skal være minstelønn fastsatt ved lov eller andre juridiske bestemmelser, med unntak av minstelønninger fastsatt ved kollektive overenskomster, som er erklært allment gjeldende, uten at den erklærende myndighet har noen form for skjønnsutøvelse hva angår innholdet i de gjeldende bestemmelser. Definisjonen er ment å avklare at universelle tariffavtaler som stammer fra kollektive forhandlinger, og ikke gjennom en lov/forskrift fastlagt av et offentlig organ, faller utenfor definisjonen av lovbestemt minstelønn.

Artikkel 4 har som formål å øke den kollektive overenskomstdekningen. For å øke dekningsgraden av kollektive forhandlinger skal medlemslandene i samråd med arbeidsmarkedets parter som minimum treffe følgende tiltak: a) fremme oppbygging og styrking av arbeidsmarkedets parters evne til å inngå i kollektive forhandlinger om lønnsfastsettelse på sektor eller tverrsektorielt plan, og b) oppmuntre til konstruktive, meningsfylte og informerte forhandlinger om lønninger blant arbeidsmarkedets parter. I medlemsland hvor dekningsgraden av kollektive forhandlinger er under 80 prosent av arbeidstakerne skal medlemsstatene sørge for en ramme for at kollektive forhandlinger kan gjennomføres, enten ved lov etter høring av arbeidslivets parter eller gjennom avtale med dem, og utarbeide en handlingsplan for å fremme kollektive forhandlinger. Handlingsplanen skal offentliggjøres og oversendes Kommisjonen.

Kapittel II gir bestemmelser rettet mot de medlemslandene som har lovbestemt minstelønn.

Artikkel 5 inneholder retningslinjer for hvordan stater med lovbestemte minstelønninger skal sikre at minstelønnen er tilstrekkelig ut fra en rekke kriterier. I tillegg skal medlemsstatene opprette organer som skal gi råd til ansvarlige myndigheter om spørsmål som gjelder lovbestemte minstelønninger.

Artikkel 6 gir medlemsstatene mulighet til å tillate ulike satser på lovbestemte minstelønninger for bestemte grupper av arbeidstakere. Medlemsstatene skal holde disse satsene på et minimum og sikre at enhver ulikhet blant annet er ikke-diskriminerende, forholdsmessig, objektivt og rimelig begrunnet i et legitimt formål. Medlemsstatene kan videre tillate satser som ligger under den lovbestemte minstelønnen dersom disse er nødvendige, objektivt begrunnet og forholdsmessige.  

Artikkel 7 stadfester at medlemsstatene skal gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at arbeidslivets parter inkluderes tidlig og effektivt i fastsettelsen og ajourføringen av lovbestemte minstelønninger, herunder gjennom deltakelse i rådgivende organer som nevnt i artikkel 5.

Artikkel 8 fastsetter at medlemsstatene i samarbeid med arbeidslivets parter skal gjennomføre nødvendige tiltak for å styrke arbeidstakernes adgang til beskyttelse av minstelønn, særlig gjennom å styrke tilsyn og sikre at informasjon om lovbestemte minstelønninger er offentlig tilgjengelig.

Kapittel III inneholder horisontale bestemmelser og retter seg mot alle medlemsstatene.

Artikkel 9 fastsetter at medlemsstatene i samsvar med direktivene om offentlige anskaffelser skal gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at økonomiske aktører i utførelsen av offentlige anskaffelser eller kontrakter, utbetaler lønninger i samsvar med tariff for den gjeldende sektor og geografiske område, og den lovbestemte minstelønnen der det finnes.

Artikkel 10 fastsetter at medlemsstatene skal utvikle effektive datainnsamlingsverktøy for å kunne overvåke minstelønningenes dekningsgrad og nivå. Medlemsstatene skal årlig rapportere ulike data til Kommisjonen, avhengig av om de har lovbestemt minstelønn eller et lønnsdanningssystem basert på kollektive forhandlinger. Alle statene skal rapportere på dekningsgraden av kollektive forhandlinger. De statene som ikke har lovbestemt minstelønn skal i tillegg rapportere på lønnsfordelingen i desiler av minstelønninger fordelt på andelen dekkede arbeidstakere, samt lønnsnivået til arbeidstakere uten beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler sammenliknet med lønnsnivået til arbeidstakere som har slik beskyttelse. Statistikk som fremlegges skal fordeles etter kjønn, alder, arbeidsevne, bedriftsstørrelse og sektor.

Det fremgår videre at medlemsstatene skal sikre at opplysningene om beskyttelse av minstelønninger, inkludert gjennom lønnsbestemmelsene i kollektive avtaler, er transparente og offentlig tilgjengelige. Dessuten fremgår det at Kommisjonen skal vurdere dataene som medlemsstatene rapporterer, og årlig rapportere til Rådet og Europaparlamentet.

Artikkel 11 fastsetter at opplysninger om minstelønnsbeskyttelse skal være offentlig tilgjengelige, om nødvendig på de mest relevante språkene, på en samlet og lett tilgjengelig måte, herunder for personer med nedsatt funksjonsevne.

Artikkel 12 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at arbeidstakere har adgang til en effektiv og upartisk tvisteløsningsmekanisme og rett til oppreisning, herunder passende kompensasjon der rettigheter har blitt krenket i forbindelse med lovbestemte minstelønninger eller beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler, uten at det berører særlige klage- og tvisteløsningsprosesser i kollektive avtaler. Dette gjelder også arbeidstakere med et avsluttet arbeidsforhold.

Det fremgår videre av artikkel 12 at medlemsstatene skal gjennomføre nødvendige tiltak for å beskytte arbeidstakere og arbeidstakernes representanter mot ugunstig behandling fra arbeidsgiver, og eventuelle negative konsekvenser som følge av en klage som er levert arbeidsgiver eller av andre steg som er tatt for å sikre rettighetene til lovbestemte minstelønninger eller beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler.

Flere av medlemsstatene har tatt til orde for at direktivet ikke skal gi individuelle rettigheter for arbeidstakere, særlig med henblikk på artikkel 12 om håndhevelse. Dette er presisert i tittelen på direktivet, som klargjør at det er et rammedirektiv; "Directive on a framework for adequate minimum wages in the European Union".

Artikkel 13 fastsetter at medlemsstatene skal etablere regler om sanksjonering av overtredelse av nasjonale bestemmelser. Sanksjonene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha en avskrekkende virkning.

Kapittel IV inneholder avsluttende bestemmelser om gjennomføring, evaluering og revisjon, ikke-regresjon og gunstige bestemmelser samt ikrafttredelse.

Artikkel 14 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at arbeidstakere og arbeidsgivere, inkludert små- og mellomstore bedrifter, gjøres oppmerksomme på de tiltak som følger av direktivet.

Artikkel 15 fastsetter at Kommisjonen skal senest 15. november 2029 etter en høring av medlemsstatene og arbeidslivets parter, evaluere direktivet.

Artikkel 16 fastsetter at direktivet ikke endrer på medlemsstatenes adgang til å anvende eller innføre lover og administrative prosedyrer som er gunstigere for arbeidstakerne, eller til å fremme eller tillate bruk av kollektive avtaler som er gunstigere for arbeidstakerne.

Artikkel 17 fastsetter at direktivet skal gjennomføres senest 15. november 2024. Videre at medlemsstatene kan overlate til arbeidslivets parter å gjennomføre direktivet, dersom de samlet ber om det. Medlemsstatene skal i så fall ta de nødvendige skritt for å sikre at de resultater som direktivet søker å oppnå, garanteres til enhver tid.

Artikkel 18 fastsetter at direktivet trer i kraft på den tyvende dagen etter offentliggjørelsen i Den Europeiske Unions Tidende; artikkel 19 fastsetter at direktivet er rettet mot medlemsstatene. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Se under vurderinger.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ingen.

Sakkyndige instansers merknader

I brev fra departementet av 29. oktober 2020 ble partene i arbeidslivet bedt om å inngi skriftlige innspill på direktivforslaget. LO, NHO, YS, Akademikerne, Spekter og KS besvarte dette med skriftlige innspill. Alle hovedorganisasjonene delte målsettingen om at alle arbeidstakere fortjener en anstendig og levelig lønn, men ingen ønsker et direktiv om tilstrekkelig minstelønn som kan svekke partenes ansvar for lønnsfastsettelse og gi uheldige konsekvenser for norsk arbeidsmarkedsmodell og det organiserte arbeidslivet. Partene viste videre til at ved å velge direktiv som rettslig instrument, så åpnes det for at dette kan tolkes av EU- eller EFTA-domstolen. I tillegg ble det reist spørsmål om EU har kompetanse til å vedta et direktiv om minstelønn, om et slikt direktiv skal innlemmes i EØS-avtalen, og andre forhold som ikke var avklart.

Vurdering

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og konklusjonen er at direktivet ikke er EØS-relevant. EØS-relevansvurderingen kan oppsummeres med følgende hovedpunkter:

• Direktivet er vedtatt med hjemmel i artikkel 153 TEUV om sosialpolitikk. Det følger av minstelønnsdirektivet at formålet er å sikre sosial utjevning og lønnsutjevning i EU. Direktivet er dermed i hovedsak forankret i sosialpolitikken til EU. Dette er et område som ligger på siden av EØS-avtalen, og samarbeid som Norge ikke nødvendigvis er rettslig forpliktet til å ta del i.
• EØS-avtalen har ingen tilsvarende bestemmelse som artikkel 153 TEUV. EØS-avtalen har imidlertid et kapittel om sosialpolitikk, og direktivet er derfor vurdert opp mot dette kapittelets artikler 66-68 om arbeidstakeres rettigheter.
• For å være omfattet av EØS-avtalens saklige virkeområde på arbeidsrettens område etter EØS-avtalens artikkel 68, må en rettsakt være «nødvendig for å sikre at denne avtale virker tilfredsstillende». EØS-avtalen artikkel 68 trekker på denne måten en grense for hva vi er forpliktet til å ta inn i avtalen. Hvilken betydning en rettsakt har på det indre markeds funksjon er derfor relevant å se på i vurderingen av om det foreligger en rettslig forpliktelse til å innlemme rettsakten i EØS-avtalen.
• Norge har vurdert at direktivet ikke vil ha direkte påvirkning på det indre markeds funksjon. Dette er begrunnet i at direktivet i hovedsak skal sikre tilstrekkelige lønnsnivåer internt i statene, og vil dermed ikke ha noe særlig betydning for grenseoverskridende virksomhet. Direktivet er heller ikke hjemlet i artikkel 45 TEUV, som tilsvarer EØS-avtalens artikkel 28 om fri bevegelighet av arbeidstakere.
• Departementet anser på denne bakgrunn at direktivet ikke er nødvendig for å sikre at EØS-avtalen fungerer tilfredsstillende, jf. artikkel 68 i EØS-avtalen.

Andre opplysninger

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 14

Status

Direktivet er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og ble diskutert i Spesialutvalget for personbevegelse, arbeidsmiljø og arbeidsliv 26. mai 2021, 9. februar 2023 og 30. oktober 2023. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har gitt tilbakemelding til EFTA-sekretariatet om at Norge har konkludert med at direktivet ikke er EØS-relevant. Dette er også kommunisert til EU-siden. Eventuell videre oppfølging av saken tas i EØS/EFTA-samarbeidet.