BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 18.7.2021)

Ved gjennomføringsforordning (EU) nr. 725/2011 har EU-kommisjonen fastsatt prosedyrer for søknad, vurdering, godkjenning og sertifisering av innovative miljøteknologier i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/631 artikkel 11 om miljøinnovasjoner (eco-innovations). Det er i tillegg laget utfyllende retningslinjer for hvordan produsenter skal gå frem for å søke om en ny teknologi som innovativ (https://circabc.europa.eu/sd/a/bbf05038-a907-4298-83ee-3d6cce3b4231/Technical%20Guidelines%20October%202015.pdf). Godkjente miljøinnovasjoner er teknologi som ikke omfattes av den standardiserte testsyklusen for måling av CO2-utslipp fra et kjøretøy, og CO2-reduksjoner som følge av teknologien vil dermed ikke bli fanget opp i testen. For å motivere til miljøinnovasjon, kan en fabrikant bli kreditert inntil 7 g CO2/km per år for sin kjøretøyflåte hvis kjøretøyene er utstyrt med godkjent miljøinnovasjon.

Målsetningen med forordning 2019/631 er å redusere klimagassutslipp fra transportsektoren og forordningen setter spesifikke CO2-utslippsmål for bilfabrikantene. Reduksjon i CO2-utslipp som oppnås ved bruk av en godkjent miljøinnovasjon etter artikkel 11, kan bli kreditert fabrikanter ved beregning av fabrikantenes gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp etter nærmere fastsatte regler. Opplysninger vedrørende miljøinnovasjoner skal fremgå av typegodkjenningsdokumentasjonen og av kjøretøyets samsvarssertifikat (CoC).

For oversikt over ordningen som følger av forordning 2019/631 og tilhørende rettsakter, trykk på lenken "annen dokumentasjon".

Kommisjonsbeslutning 2020/1806

Ved beslutning 2020/1806 godkjenner EU-kommisjonen søknad fra Toyota Motor Europe NV/SA, Opel Automobile GmbH — PSA, FCA Italy SpA, Automobiles Citroën, Automobiles Peugeot, PSA Automobiles SA, Audi AG, Ford Werke GmbH, Jaguar Land Rover Ltd, Hyundai Motor Europe Technical Center GmbH, Bayerische Motoren Werke AG, Renault, Honda Motor Europe Ltd, Volkswagen AG og leverandøren Robert Bosch GmbH om deres frihjulsfunksjon - med motoren på tomgang og med motoren slått av - som en innovativ teknologi. Teknologien benyttes i personbiler og ikke ladbare elhybrid personbiler. Grunnprinsippet i teknologien er å frikoble forbrenningsmotoren fra fremdriftssystemet og forhindre retardasjon på grunn av motorbremsing. Kjøring med frihjulsfunksjon kan således benyttes til å øke bilens rullelengde i situasjoner hvor det ikke er behov for fremdrift eller hvor det er behov for en langsom reduksjon i hastigheten. Ved frihjulskjøring blir bilens kinetiske og potensielle energi direkte brukt til å motvirke luft- og rullemotstand, hvilket bidrar til å redusere drivstofforbruket. For å oppnå mindre retardasjon frikobles motoren fra fremdriftssystemet gjennom en kobling som åpnes. Dette gjøres automatisk av automatgirets styreenhet. I disse frihjulsfasene går motoren på tomgang eller kan være slukket.

Metodikken for å fastsette reduksjon i CO2-utslipp som følge av bruk av frihjulsfunksjonen er beskrevet i beslutningens vedlegg. De teknologier som blir godkjent som en miljøinnovasjon får tildelt en individuell kode "36" som skal benyttes i typegodkjenningsdokumentasjonen.

I tillegg opphever beslutningen en rekke tidligere, tilsvarende Kommisjonsbeslutninger knyttet til innovativ teknologi, fordi de viser til en testmetode (NEDC) som fra 1.1.2021 er erstattet av WLTP. De aktuelle beslutningene som oppheves er:

2013/128/EU, 2013/341/EU, 2013/451/EU, 2013/529/EU, 2014/128/EU, 2014/465/EU, 2014/806/EU, (EU) 2015/158, (EU) 2015/206, (EU) 2015/279, (EU) 2015/295, (EU) 2015/1132, (EU) 2015/2280, (EU) 2016/160, (EU) 2016/265, (EU) 2016/588, (EU) 2016/362, (EU) 2016/587, (EU) 2016/1721, (EU) 2016/1926, (EU) 2017/785, (EU) 2017/1402, (EU) 2018/1876, (EU) 2018/2079, (EU) 2019/313, (EU) 2019/314, (EU) 2020/728, (EU) 2020/1102 og (EU) 2020/1222.

Da disse beslutningene i en overgangsperiode antas å ha en viss informativ verdi, vil de inntil videre bli stående i forskriften.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Beslutning 2020/1806 foreslås gjennomført i forskrift 28. desember 2018 nr. 2247 om krav til CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler. Forskriften implementerer EUs forordninger 443/2009 og 510/2011 (som nylig erstattet ved forordning (EU) 2019/631).

Økonomiske og administrative konsekvenser
Implementeringen antas ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning for private eller offentlige myndigheter i Norge. Den vil heller ikke medføre administrative konsekvenser utover det som må gjøres for å implementere beslutningen i norsk regelverk. Beslutningen vurderes å henhøre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Sakkyndige instansers merknader
Statens vegvesen vurderer beslutningen som relevant og akseptabel for Norge.

Andre opplysninger
Statens vegvesen har ikke vært representert i arbeidsgrupper ved utarbeidelsen av denne beslutningen.
Statens vegvesen har ikke vært representert i arbeidsgrupper ved utarbeidelsen av denne beslutningen.

Status
Beslutningen ble vedtatt i Brussel 25. november 2020, og trådte i kraft i EU samme dato.

EFTA-sekretariatet har tidligere vurdert slike beslutninger til å være "surveillance act" som ikke skal tas inn i EØS-avtalen. Imidlertid har EFTA- og EU-siden kommet til enighet om at disse beslutningene likevel hører hjemme i EØS-avtalen.

I samråd med Samferdselsdepartementet blir denne type rettsakter ikke sendt på nasjonal høring.

Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen den 09.07.21. Endringsforskrift ble vedtatt samme dag, og kunngjort 12.07.21. Form 1 ble sendt ESA samme dag.