Kvotedirektivet om handel med CO2: gjennomføringsbestemmelser om reviderte utslippsstandarder for gratiskvoter 2020-2025
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2021/447 av 12. mars 2021 om fastsettelse av reviderte utslippsstandarder for vederlagsfri tildeling av utslippskvoter for perioden fra 2021 til 2025 i samsvar med artikkel 10a nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF
Commission Implementing Regulation (EU) 2021/447 of 12 March 2021 determining revised benchmark values for free allocation of emission allowances for the period from 2021 to 2025 pursuant to Article 10a(2) of Directive 2003/87/EC of the European Parliament and of the Council
Norsk forskrift kunngjort 15.9.2021
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 27.9.2021)
Forordningen fastsetter utslippsstandarder (benchmarks) for årene 2021—2025, og er en del av en større pakke med regelverk under klimakvotedirektivet for fase 4 av EUs kvotesystem (perioden 2021—2030).
Rettsakten - sammen med forordning (EU) 2019/331) om tildeling av vederlagsfrie kvoter kommisjonsvedtak (EU) 2019/708 sektorer utsatt for karbonlekkasje, forordning (EU) 2019/1842 om justering av tildeling - avgjør hvor mange klimakvoter en kvotepliktig virksomhet kan få tildelt vederlagsfritt i fase 4.
Sammendrag av innhold
I kvotesystemets fase 4 er det to tildelingsperioder, 2021—2025 og 2026—2030. For hver periode skal tildelingen til kvotepliktige virksomheter som har søkt om dette beregnes ved å multiplisere et historisk aktivitetsnivå (gjennomsnittlig produksjonsnivå for 2014—2018 og 2019—2023) med relevante utslippsstandarder. Hvis utslippsstandarden for eksempel er 2 tonn utslipp per tonn produkt, vil en virksomhet med et gjennomsnittlig produksjonsnivå på 100 000 tonn få tildelt 200 000 kvoter vederlagsfritt.
Det ble i 2011 laget til sammen 54 utslippsstandarder, basert på data fra 2007 og 2008, se kommisjonsbeslutning 2011/278/EU. Disse utslippsstandardene skulle benyttes ved beregning av tildeling av vederlagsfrie kvoter for fase 3 av EUs kvotesystem (2013—2020). Utslippsstandardene ble utviklet gjennom en felleseuropeisk øvelse der data fra alle virksomhetene som søkte om tildeling for fase 3 - inkludert EØS-landene - inngikk. Formålet var å komme frem til en standard for utslipp per produsert enhet, ved å beregne gjennomsnittlig ytelse for de 10 % mest utslippseffektive virksomhetene innenfor hver bransje. Hvis det er til sammen 200 europeiske virksomheter som inngår i en gitt bransje, ble det beregnet hvor store utslipp per produsert enhet de 20 mest effektive virksomhetene i denne bransjen har i gjennomsnitt.
Forordningen om reviderte utslippsstandarder fastsetter hvilke utslippsstandarder som skal benyttes for den første perioden av fase 4. De reviderte utslippsstandardene er utviklet basert på samme felleseuropeiske øvelse som for fase 3, med utgangspunkt i data innhentet fra alle virksomheter som har søkt om tildeling for 2021—2025. Kommisjonen har i revisjonen beregnet gjennomsnittlig ytelse for de 10 % mest utslippseffektive virksomhetene innenfor hver bransje, basert på data for 2016 og 2017. De 54 utslippsstandardene fremgår av vedlegg til rettsakten.
Kommisjonen skal også beregne årlige reduksjonsfaktorer som angir hvor raskt utslippsstandardene har forbedret seg. Dette gjøres ved å sammenligne utslippsstandardene utarbeidet i 2011 med de reviderte utslippsstandardene. Den historiske forbedringstakten skal med noen begrensninger legges til grunn for fremtidig utvikling i utslippsstandard, og dermed for tildelingen utover i perioden 2021—2025.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 4-1, som henviser til rettsakten.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Rettsakten er - sammen med EUs klimakvotedirektiv (2003/87), forordning om tildeling av vederlagsfrie kvoter (2019/331), kommisjonsbeslutning om karbonlekkasjelisten (2019/708) og forordning om justering i tildelingen (2019/1842) - avgjørende for hvor mange kvoter hver enkelt virksomhet får tildelt vederlagsfritt. Rettsakten har dermed økonomiske konsekvenser for de kvotepliktige virksomhetene.
Rettsakten har ikke nevneverdige administrative konsekvenser for Miljødirektoratet eller de kvotepliktige virksomhetene - eller for andre involverte i Norge.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten behandles på hurtigprosedyre, noe som normalt innebærer at Spesialutvalget ikke involveres i vurderingen av rettsakten. I dette tilfellet er saken sendt til Spesialutvalget for miljøsaker til orientering.
Vurdering
Norge deltar i EUs kvotesystem på lik linje med EU-landene. Tildelingsreglene er harmonisert. For at den vederlagsfrie tildelingen skal bli beregnet på samme måte for norske og europeiske virksomheter må norske myndigheter legge innholdet i rettsakten til grunn for beregningen av kvotetildelingen til norske virksomheter.
Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten ble publisert i EUs Official Journal 15. mars 2021, innlemmet i EØS-avtalen 9. juli 2021 gjennom EØS-komitébeslutning nr. 221/2021 og gjennomført i norsk rett 14. september 2021 gjennom henvisning i klimakvoteforskriften § 4-1.
Forordningen fastsetter utslippsstandarder (benchmarks) for årene 2021—2025, og er en del av en større pakke med regelverk under klimakvotedirektivet for fase 4 av EUs kvotesystem (perioden 2021—2030).
Rettsakten - sammen med forordning (EU) 2019/331) om tildeling av vederlagsfrie kvoter kommisjonsvedtak (EU) 2019/708 sektorer utsatt for karbonlekkasje, forordning (EU) 2019/1842 om justering av tildeling - avgjør hvor mange klimakvoter en kvotepliktig virksomhet kan få tildelt vederlagsfritt i fase 4.
Sammendrag av innhold
I kvotesystemets fase 4 er det to tildelingsperioder, 2021—2025 og 2026—2030. For hver periode skal tildelingen til kvotepliktige virksomheter som har søkt om dette beregnes ved å multiplisere et historisk aktivitetsnivå (gjennomsnittlig produksjonsnivå for 2014—2018 og 2019—2023) med relevante utslippsstandarder. Hvis utslippsstandarden for eksempel er 2 tonn utslipp per tonn produkt, vil en virksomhet med et gjennomsnittlig produksjonsnivå på 100 000 tonn få tildelt 200 000 kvoter vederlagsfritt.
Det ble i 2011 laget til sammen 54 utslippsstandarder, basert på data fra 2007 og 2008, se kommisjonsbeslutning 2011/278/EU. Disse utslippsstandardene skulle benyttes ved beregning av tildeling av vederlagsfrie kvoter for fase 3 av EUs kvotesystem (2013—2020). Utslippsstandardene ble utviklet gjennom en felleseuropeisk øvelse der data fra alle virksomhetene som søkte om tildeling for fase 3 - inkludert EØS-landene - inngikk. Formålet var å komme frem til en standard for utslipp per produsert enhet, ved å beregne gjennomsnittlig ytelse for de 10 % mest utslippseffektive virksomhetene innenfor hver bransje. Hvis det er til sammen 200 europeiske virksomheter som inngår i en gitt bransje, ble det beregnet hvor store utslipp per produsert enhet de 20 mest effektive virksomhetene i denne bransjen har i gjennomsnitt.
Forordningen om reviderte utslippsstandarder fastsetter hvilke utslippsstandarder som skal benyttes for den første perioden av fase 4. De reviderte utslippsstandardene er utviklet basert på samme felleseuropeiske øvelse som for fase 3, med utgangspunkt i data innhentet fra alle virksomheter som har søkt om tildeling for 2021—2025. Kommisjonen har i revisjonen beregnet gjennomsnittlig ytelse for de 10 % mest utslippseffektive virksomhetene innenfor hver bransje, basert på data for 2016 og 2017. De 54 utslippsstandardene fremgår av vedlegg til rettsakten.
Kommisjonen skal også beregne årlige reduksjonsfaktorer som angir hvor raskt utslippsstandardene har forbedret seg. Dette gjøres ved å sammenligne utslippsstandardene utarbeidet i 2011 med de reviderte utslippsstandardene. Den historiske forbedringstakten skal med noen begrensninger legges til grunn for fremtidig utvikling i utslippsstandard, og dermed for tildelingen utover i perioden 2021—2025.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 4-1, som henviser til rettsakten.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Rettsakten er - sammen med EUs klimakvotedirektiv (2003/87), forordning om tildeling av vederlagsfrie kvoter (2019/331), kommisjonsbeslutning om karbonlekkasjelisten (2019/708) og forordning om justering i tildelingen (2019/1842) - avgjørende for hvor mange kvoter hver enkelt virksomhet får tildelt vederlagsfritt. Rettsakten har dermed økonomiske konsekvenser for de kvotepliktige virksomhetene.
Rettsakten har ikke nevneverdige administrative konsekvenser for Miljødirektoratet eller de kvotepliktige virksomhetene - eller for andre involverte i Norge.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten behandles på hurtigprosedyre, noe som normalt innebærer at Spesialutvalget ikke involveres i vurderingen av rettsakten. I dette tilfellet er saken sendt til Spesialutvalget for miljøsaker til orientering.
Vurdering
Norge deltar i EUs kvotesystem på lik linje med EU-landene. Tildelingsreglene er harmonisert. For at den vederlagsfrie tildelingen skal bli beregnet på samme måte for norske og europeiske virksomheter må norske myndigheter legge innholdet i rettsakten til grunn for beregningen av kvotetildelingen til norske virksomheter.
Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten ble publisert i EUs Official Journal 15. mars 2021, innlemmet i EØS-avtalen 9. juli 2021 gjennom EØS-komitébeslutning nr. 221/2021 og gjennomført i norsk rett 14. september 2021 gjennom henvisning i klimakvoteforskriften § 4-1.