Retningslinjer for statsstøtte knyttet til kvotehandelsordningen for drivhusgasser etter 2021
Meddelelse fra Kommisjonen om retningslinjer for visse statsstøttetiltak som ledd i ordningen for kvotehandel med drivhusgassutslipp etter 2021
Communication from the Commission Guidelines on certain State aid measures in the context of the system for greenhouse gas emission allowance trading post-2021
Vedlegg til retningslinjene vedtatt av EFTAs overvåkingsorgan 26.1.2022 med pressemelding
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra ESAs retningslinjer, norsk versjon)
INNLEDNING
1. For å hindre at statsstøtte vrir konkurransen i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (”EØS”) og påvirker samhandelen mellom partene i EØS-avtalen på en måte som strider mot felles interesser, fastsetter artikkel 61 nr. 1 i EØS-avtalen prinsippet om at statsstøtte er forbudt med mindre den hører inn under unntakskategoriene fastsatt i EØS-avtalens artikkel 61 nr. 2 eller erklæres forenlig med EØS-avtalens virkemåte i henhold til EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3. Artikkel 49 og artikkel 59 nr. 2 i EØS-avtalen og del I artikkel 1 nr. 2 i protokoll 3 til avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (”protokoll 3”) fastsetter også vilkår for når statsstøtte er eller kan anses som forenlig med EØS-avtalens virkemåte
2. På grunnlag av EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3 bokstav c) kan ESA anse at statsstøtte som har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener, er forenlig med EØS-avtalens virkemåte, forutsatt at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot felles interesser.
3. Ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF ble det opprettet en ordning for handel med utslippskvoter for klimagasser i Unionen (”unionsordningen”) for å redusere utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv og økonomisk effektiv måte. Direktiv 2003/87/EF ble endret i 2018 for å forbedre og utvide unionsordningen for perioden 2021-2030.
4. Kommisjonen offentliggjorde 11. desember 2019 meldingen om den europeiske grønne vekststrategien (”European Green Deal”), som beskriver politikken for å oppnå klimanøytralitet i Europa innen 2050 og håndtere andre miljøproblemer. For at European Green Deal skal kunne realiseres, må det tenkes nytt rundt politikk for ren energiforsyning til hele økonomien, herunder industri, produksjon og forbruk, storskala infrastruktur, transport, næringsmidler, landbruk og bygg og anlegg, samt beskatning og stønader.
5. Så lenge mange internasjonale partnere ikke deler den samme ambisjonen som Unionen, foreligger det en risiko for karbonlekkasje, enten fordi produksjon overføres fra Unionen til andre land med lavere ambisjoner om utslippsreduksjon, eller fordi produkter fra Unionen erstattes av mer karbonintensive importerte produkter. Dersom denne risikoen materialiserer seg, vil det ikke bli noen reduksjon i globale utslipp, og dette vil være til hinder for Unionens og dens industriers innsats for å oppfylle de globale klimamålene i Paris-avtalen, som ble vedtatt 12. desember 2015 etter det 21. partsmøtet for De forente nasjoners rammekonvensjon om klimaendring (”Paris-avtalen”).
ESA bemerker at det politiske instrumentet og den folkerettslige avtalen som er nevnt i nr. 4 og i dette nummeret, samt visse lovbestemmelser som det vises til i disse retningslinjene, ikke kan innlemmes i - eller faller utenfor virkeområdet til - EØS-avtalen (*). ESA vil likevel, med sikte på å sikre en ensartet anvendelse av statsstøttereglene og like konkurransevilkår i hele EØS, generelt anvende de samme referansepunktene som i Kommisjonens retningslinjer når det vurderer miljøstøttens forenlighet med EØS-avtalens virkemåte, idet det tas hensyn til EØS-EFTA-statenes særlige lovgivningssituasjon. Dette innebærer at det i disse retningslinjene vises til relevante rettsakter og strategidokumenter fra Den europeiske union, dersom slike er vedtatt. ESA understreker at slike henvisninger til Den europeiske unions regelverk ikke innebærer at EØS-EFTA-statene er forpliktet til å overholde dette regelverket når regelverket ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Disse tekstene tjener bare som grunnlag for vurderingen av om statsstøttetiltak er forenlige med EØS-avtalens virkemåte i henhold til EØS-artikkel 61 nr. 3.nr. 3.
6. Det viktigste formålet med statsstøttekontrollen i forbindelse med gjennomføringen av unionsordningen er å sikre at støttens positive virkninger oppveier for negative konkurransevridende virkninger i det indre marked. Statsstøtte må være nødvendig for å oppnå unionsordningens miljømål (støttens nødvendighet) og må begrenses til det minimum som er nødvendig for å oppnå det miljøvernet som etterstrebes (støttens forholdsmessighet), uten at det medfører utilbørlig vridning av konkurranse og handel i det indre marked.
7. I disse retningslinjene fastsetter ESA vilkårene for at støttetiltak i forbindelse med unionsordningen kan anses som forenlige med EØS-avtalens virkemåte i henhold til EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3 bokstav c). Etter at alle de klimarelaterte politiske instrumentene (særlig direktiv 2003/87/EF) er gjennomgått og eventuelt revidert for å levere ytterligere reduksjoner av klimagassutslipp for 2030, i tråd med klimaplanen (Climate Target Plan) og initiativet for opprettelse av en CO2-grensetilpasningsmekanisme (Carbon Border Adjustment Mechanism), vil ESA undersøke om det er nødvendig å revidere eller tilpasse disse retningslinjene for å sikre samsvar med og bidra til oppfyllels en av målet om klimanøytralitet samtidig som det sikres like konkurransevilkår.
8. Disse retningslinjene tar også hensyn til spesifisitetene til europeiske små og mellomstore bedrifter (SMB), i tråd med SMB-strategien for et bærekraftig og digitalt Europa.
(*) European Green Deal er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Alle EØS-EFTA-statene er parter i Paris-avtalen.
INNLEDNING
1. For å hindre at statsstøtte vrir konkurransen i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (”EØS”) og påvirker samhandelen mellom partene i EØS-avtalen på en måte som strider mot felles interesser, fastsetter artikkel 61 nr. 1 i EØS-avtalen prinsippet om at statsstøtte er forbudt med mindre den hører inn under unntakskategoriene fastsatt i EØS-avtalens artikkel 61 nr. 2 eller erklæres forenlig med EØS-avtalens virkemåte i henhold til EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3. Artikkel 49 og artikkel 59 nr. 2 i EØS-avtalen og del I artikkel 1 nr. 2 i protokoll 3 til avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (”protokoll 3”) fastsetter også vilkår for når statsstøtte er eller kan anses som forenlig med EØS-avtalens virkemåte
2. På grunnlag av EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3 bokstav c) kan ESA anse at statsstøtte som har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener, er forenlig med EØS-avtalens virkemåte, forutsatt at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot felles interesser.
3. Ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF ble det opprettet en ordning for handel med utslippskvoter for klimagasser i Unionen (”unionsordningen”) for å redusere utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv og økonomisk effektiv måte. Direktiv 2003/87/EF ble endret i 2018 for å forbedre og utvide unionsordningen for perioden 2021-2030.
4. Kommisjonen offentliggjorde 11. desember 2019 meldingen om den europeiske grønne vekststrategien (”European Green Deal”), som beskriver politikken for å oppnå klimanøytralitet i Europa innen 2050 og håndtere andre miljøproblemer. For at European Green Deal skal kunne realiseres, må det tenkes nytt rundt politikk for ren energiforsyning til hele økonomien, herunder industri, produksjon og forbruk, storskala infrastruktur, transport, næringsmidler, landbruk og bygg og anlegg, samt beskatning og stønader.
5. Så lenge mange internasjonale partnere ikke deler den samme ambisjonen som Unionen, foreligger det en risiko for karbonlekkasje, enten fordi produksjon overføres fra Unionen til andre land med lavere ambisjoner om utslippsreduksjon, eller fordi produkter fra Unionen erstattes av mer karbonintensive importerte produkter. Dersom denne risikoen materialiserer seg, vil det ikke bli noen reduksjon i globale utslipp, og dette vil være til hinder for Unionens og dens industriers innsats for å oppfylle de globale klimamålene i Paris-avtalen, som ble vedtatt 12. desember 2015 etter det 21. partsmøtet for De forente nasjoners rammekonvensjon om klimaendring (”Paris-avtalen”).
ESA bemerker at det politiske instrumentet og den folkerettslige avtalen som er nevnt i nr. 4 og i dette nummeret, samt visse lovbestemmelser som det vises til i disse retningslinjene, ikke kan innlemmes i - eller faller utenfor virkeområdet til - EØS-avtalen (*). ESA vil likevel, med sikte på å sikre en ensartet anvendelse av statsstøttereglene og like konkurransevilkår i hele EØS, generelt anvende de samme referansepunktene som i Kommisjonens retningslinjer når det vurderer miljøstøttens forenlighet med EØS-avtalens virkemåte, idet det tas hensyn til EØS-EFTA-statenes særlige lovgivningssituasjon. Dette innebærer at det i disse retningslinjene vises til relevante rettsakter og strategidokumenter fra Den europeiske union, dersom slike er vedtatt. ESA understreker at slike henvisninger til Den europeiske unions regelverk ikke innebærer at EØS-EFTA-statene er forpliktet til å overholde dette regelverket når regelverket ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Disse tekstene tjener bare som grunnlag for vurderingen av om statsstøttetiltak er forenlige med EØS-avtalens virkemåte i henhold til EØS-artikkel 61 nr. 3.nr. 3.
6. Det viktigste formålet med statsstøttekontrollen i forbindelse med gjennomføringen av unionsordningen er å sikre at støttens positive virkninger oppveier for negative konkurransevridende virkninger i det indre marked. Statsstøtte må være nødvendig for å oppnå unionsordningens miljømål (støttens nødvendighet) og må begrenses til det minimum som er nødvendig for å oppnå det miljøvernet som etterstrebes (støttens forholdsmessighet), uten at det medfører utilbørlig vridning av konkurranse og handel i det indre marked.
7. I disse retningslinjene fastsetter ESA vilkårene for at støttetiltak i forbindelse med unionsordningen kan anses som forenlige med EØS-avtalens virkemåte i henhold til EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3 bokstav c). Etter at alle de klimarelaterte politiske instrumentene (særlig direktiv 2003/87/EF) er gjennomgått og eventuelt revidert for å levere ytterligere reduksjoner av klimagassutslipp for 2030, i tråd med klimaplanen (Climate Target Plan) og initiativet for opprettelse av en CO2-grensetilpasningsmekanisme (Carbon Border Adjustment Mechanism), vil ESA undersøke om det er nødvendig å revidere eller tilpasse disse retningslinjene for å sikre samsvar med og bidra til oppfyllels en av målet om klimanøytralitet samtidig som det sikres like konkurransevilkår.
8. Disse retningslinjene tar også hensyn til spesifisitetene til europeiske små og mellomstore bedrifter (SMB), i tråd med SMB-strategien for et bærekraftig og digitalt Europa.
(*) European Green Deal er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Alle EØS-EFTA-statene er parter i Paris-avtalen.