Koordinering av offentlige trygdeordninger: prosedyrer for refusjon mellom institusjoner
Den administrativ kommisjon for koordinering av trygdeordningers beslutning nr. S11 av 9. desember 2020 om framgangsmåter for refusjon ved gjennomføring av artikkel 35 og 41 i forordning (EF) nr. 883/2004
Administrative Commission for the Coordination of Social Security Systems Decision No S11 of 9 December 2020 concerning refund procedures for the implementation of Articles 35 and 41 of Regulation (EC) No 883/2004
EØS-komitebeslutning 10.6.2022 om innlemmelse i EØS-avtalen
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 17.11.2021)
Sammendrag av innhold
Artikkel 35 og 41 i forordning (EF) nr. 883/2004 (hovedforordningen) fastsetter regler for fremsetting av krav om refusjon og utbetaling av refusjon mellom land for utgifter til naturalytelser (helsetjenester). Artikkel 35 slår fast hovedprinsippet om at utgifter til helsetjenester skal refunderes fullt ut. Refusjonsbeløpet skal beregnes og utbetales i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) nr. 987/2009 (gjennomføringsforordningen), enten på grunnlag av faktiske utgifter eller på basis av faste beløp (rund sum). To eller flere land kan bli enge om å fastsette andre oppgjørsmetoder eller avtale refusjonsavkall. Artikkel 41 slår fast at artikkel 35 også får anvendelse for refusjon mellom land av utgifter til helsetjenester ved yrkesskade/yrkessykdom.
I innledningen til beslutning S11 vises det også til artikkel 66 og 68 i gjennomføringsforordningen, som gir nærmere regler for gjennomføring av refusjonsoppgjøret etter artikkel 35 og 41 i hovedforordningen. Artikkel 66 slår fast at refusjonsoppgjør mellom landene skal foretas så raskt som mulig. Alle berørte trygdeinstitusjoner har plikt til å betale refusjonskrav så snart de er i en posisjon til det, og innen fristene som er fastsatt i gjennomføringsforordningen. Tvist vedrørende enkelte refusjonskrav skal ikke være til hinder for refusjon av andre krav. Artikkel 68 omhandler adgangen til å kreve renter ved forsinket betaling og nedbetaling av utestående krav, og henviser til fristene i artikkel 67.
Beslutning S11 inneholder utfyllende bestemmelser om refusjonsoppgjør mellom landene og erstatter beslutning S9 av 20. juni 2013. Beslutning S11 viderefører i hovedsak innholdet i beslutning S9. Formålet med beslutning S11 er imidlertid å få fortgang i refusjonsoppgjør ved å gi tidsfrister for igangsetting av prosedyren etter artikkel 67 (7) i gjennomføringsforordningen. Prosedyren innebærer at revisjonsutvalget (Audit Board) skal legge til rette for endelig avslutning av regnskaper i saker der det ikke kan oppnås enighet innen 36 måneder etter den måneden hvor kravet ble fremsatt. Etter anmodning fra en av partene skal revisjonsutvalget gi sin vurdering av tvisten innen seks måneder etter at saken ble bragt inn for utvalget.
Nytt i forhold til beslutning S9, er dermed at beslutning S11 inneholder bestemmelser om endelig fastlegging av krav i tråd med prosedyren for revisjonsutvalget som følger av artikkel 67 (7) i gjennomføringsforordningen. Bestridte krav som ikke har blitt gjort opp innenfor fristen på 36 måneder, og hvor ingen av partene har tatt initiativ til å igangsette prosedyren for revisjonsutvalget innen 24 måneder etter den første fristen, skal anses som foreldet. Begge parter skal i løpet av denne 24-måneders perioden fortsette å tilstrebe en endelig avslutning av disse sakene helt frem til prosedyren er initiert. Beslutning S11 fastsetter videre en rekke unntak fra disse bestemmelsene i form av egne frister for å igangsette prosedyren for bestridte krav som skriver seg fra ulike tidsrom i perioden mai 2010 til desember 2017. Hvis ingen av partene igangsetter prosedyren for revisjonsutvalget innen de angitte fristene, anses kravene som foreldet. Fristene regnes fra tidspunktet for ikrafttredelse av beslutning S11.
Forordning 883/2004 og forordning 987/2009 trådte i kraft 1. mai 2010 i EU, mens de trådte i kraft 1. juni 2012 for EØS/EFTA-landene. For Norges del er det derfor ikke aktuelt å igangsette denne prosedyren for eventuelle uoppgjorte krav som skriver seg fra perioder før 1. juni 2012.
Nytt i forhold til beslutning S9, er i tillegg at beslutning S11 har bestemmelser om at landenes forbindelsesorganer (liaison bodies) bilateralt kan avtale endelig oppgjør av krav. Slike avtaler kan også inkludere generelle løsninger, uavhengig av enkeltsaker. I Norge er det Helfo som har funksjon som forbindelsesorgan for refusjonsoppgjør for helsetjenester.
Beslutning S11 må ses i sammenheng med beslutning H11 av 9. desember 2020. Beslutning H11 ble vedtatt som følge av covid 19-pandemien og forlenger fristene for refusjonsoppgjør av arbeidsløshetsytelser og helsetjenester med seks måneder for krav som skriver seg fra perioden mellom 1. februar 2020 og 30. juni 2021. Fristforlengelsen omfatter blant annet fristene fastsatt i beslutning S9. EØS-posisjonsnotat vedrørende beslutning H11 har vært behandlet med skriftlig prosedyre i SU Trygd 8. juni 2021. Norge har innen fristen 17. september 2021 meddelt EFTA-sekretariatet vårt samtykke til innlemmelse av beslutning H11 i EØS-avtalens vedlegg VI, og vi avventer EØS-komiteens beslutning. Selv om beslutning S9 erstattes av beslutning S11, antas det at fristforlengelsen i beslutning H11 vil gjelde tilsvarende for fristene i beslutning S11 (begrenset til krav som skriver seg fra den aktuelle perioden mellom 1. februar 2020 og 30. juni 2021).
Merknader
Rettslige konsekvenser
Beslutning S11 ble vedtatt av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger 9. desember 2020 med hjemmel i forordning 883/2004 artikkel 35 og 41, og trådte i kraft i EU 19. juni 2020 (dagen etter publisering i Official Journal). Beslutning S11 erstatter i sin helhet beslutning S9 av 20. juni 2013, som ble innlemmet i EØS-avtalens vedlegg VI ved EØS-komiteens beslutning nr. 49/2014 av 8. april 2014. Det er en fordel med felles praksis i EU/EØS når det gjelder beregning av frister for refusjonsoppgjør. Det anses også nødvendig og hensiktsmessig med frister som gir insentiv for partene til å bringe omtvistede krav inn for revisjonsutvalget for avgjørelse. Beslutninger fattet av Den administrative kommisjon er ikke-bindende rettsakter som avtalepartene "skal ta tilbørlig hensyn til", jf. vedlegg VI til EØS-avtalen.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Helsedirektoratet mener beslutningen ikke vil medføre noen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for Norges del, siden Norge i all hovedsak saksbehandler landoppgjørskrav godt innenfor fastsatte frister på opptil 36 måneder.
Når det gjelder muligheten for å inngå bilaterale avtaler mellom forbindelsesorgan vedrørende endelig oppgjør av krav, vil alle slike eventuelle avtaler bli gjennomført av Helfo i samarbeid med Helsedirektoratet.
Sakkyndige instansers merknader
Helsedirektoratet påpeker at Helfo per i dag ikke vært i en situasjon hvor prosedyren for å melde saker til revisjonsutvalget som følger av artikkel 67 (7) i gjennomføringsforordningen har vært nødvendig. Skulle man komme i en slik situasjon i fremtiden, mener direktoratet at det er en klar fordel med felles praksis og klare tidsfrister på dette feltet for å få fortgang i disse refusjonsoppgjørene.
Status
Rettsakten er for tiden til vurdering i EØS/EFTA-landene.
Sammendrag av innhold
Artikkel 35 og 41 i forordning (EF) nr. 883/2004 (hovedforordningen) fastsetter regler for fremsetting av krav om refusjon og utbetaling av refusjon mellom land for utgifter til naturalytelser (helsetjenester). Artikkel 35 slår fast hovedprinsippet om at utgifter til helsetjenester skal refunderes fullt ut. Refusjonsbeløpet skal beregnes og utbetales i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) nr. 987/2009 (gjennomføringsforordningen), enten på grunnlag av faktiske utgifter eller på basis av faste beløp (rund sum). To eller flere land kan bli enge om å fastsette andre oppgjørsmetoder eller avtale refusjonsavkall. Artikkel 41 slår fast at artikkel 35 også får anvendelse for refusjon mellom land av utgifter til helsetjenester ved yrkesskade/yrkessykdom.
I innledningen til beslutning S11 vises det også til artikkel 66 og 68 i gjennomføringsforordningen, som gir nærmere regler for gjennomføring av refusjonsoppgjøret etter artikkel 35 og 41 i hovedforordningen. Artikkel 66 slår fast at refusjonsoppgjør mellom landene skal foretas så raskt som mulig. Alle berørte trygdeinstitusjoner har plikt til å betale refusjonskrav så snart de er i en posisjon til det, og innen fristene som er fastsatt i gjennomføringsforordningen. Tvist vedrørende enkelte refusjonskrav skal ikke være til hinder for refusjon av andre krav. Artikkel 68 omhandler adgangen til å kreve renter ved forsinket betaling og nedbetaling av utestående krav, og henviser til fristene i artikkel 67.
Beslutning S11 inneholder utfyllende bestemmelser om refusjonsoppgjør mellom landene og erstatter beslutning S9 av 20. juni 2013. Beslutning S11 viderefører i hovedsak innholdet i beslutning S9. Formålet med beslutning S11 er imidlertid å få fortgang i refusjonsoppgjør ved å gi tidsfrister for igangsetting av prosedyren etter artikkel 67 (7) i gjennomføringsforordningen. Prosedyren innebærer at revisjonsutvalget (Audit Board) skal legge til rette for endelig avslutning av regnskaper i saker der det ikke kan oppnås enighet innen 36 måneder etter den måneden hvor kravet ble fremsatt. Etter anmodning fra en av partene skal revisjonsutvalget gi sin vurdering av tvisten innen seks måneder etter at saken ble bragt inn for utvalget.
Nytt i forhold til beslutning S9, er dermed at beslutning S11 inneholder bestemmelser om endelig fastlegging av krav i tråd med prosedyren for revisjonsutvalget som følger av artikkel 67 (7) i gjennomføringsforordningen. Bestridte krav som ikke har blitt gjort opp innenfor fristen på 36 måneder, og hvor ingen av partene har tatt initiativ til å igangsette prosedyren for revisjonsutvalget innen 24 måneder etter den første fristen, skal anses som foreldet. Begge parter skal i løpet av denne 24-måneders perioden fortsette å tilstrebe en endelig avslutning av disse sakene helt frem til prosedyren er initiert. Beslutning S11 fastsetter videre en rekke unntak fra disse bestemmelsene i form av egne frister for å igangsette prosedyren for bestridte krav som skriver seg fra ulike tidsrom i perioden mai 2010 til desember 2017. Hvis ingen av partene igangsetter prosedyren for revisjonsutvalget innen de angitte fristene, anses kravene som foreldet. Fristene regnes fra tidspunktet for ikrafttredelse av beslutning S11.
Forordning 883/2004 og forordning 987/2009 trådte i kraft 1. mai 2010 i EU, mens de trådte i kraft 1. juni 2012 for EØS/EFTA-landene. For Norges del er det derfor ikke aktuelt å igangsette denne prosedyren for eventuelle uoppgjorte krav som skriver seg fra perioder før 1. juni 2012.
Nytt i forhold til beslutning S9, er i tillegg at beslutning S11 har bestemmelser om at landenes forbindelsesorganer (liaison bodies) bilateralt kan avtale endelig oppgjør av krav. Slike avtaler kan også inkludere generelle løsninger, uavhengig av enkeltsaker. I Norge er det Helfo som har funksjon som forbindelsesorgan for refusjonsoppgjør for helsetjenester.
Beslutning S11 må ses i sammenheng med beslutning H11 av 9. desember 2020. Beslutning H11 ble vedtatt som følge av covid 19-pandemien og forlenger fristene for refusjonsoppgjør av arbeidsløshetsytelser og helsetjenester med seks måneder for krav som skriver seg fra perioden mellom 1. februar 2020 og 30. juni 2021. Fristforlengelsen omfatter blant annet fristene fastsatt i beslutning S9. EØS-posisjonsnotat vedrørende beslutning H11 har vært behandlet med skriftlig prosedyre i SU Trygd 8. juni 2021. Norge har innen fristen 17. september 2021 meddelt EFTA-sekretariatet vårt samtykke til innlemmelse av beslutning H11 i EØS-avtalens vedlegg VI, og vi avventer EØS-komiteens beslutning. Selv om beslutning S9 erstattes av beslutning S11, antas det at fristforlengelsen i beslutning H11 vil gjelde tilsvarende for fristene i beslutning S11 (begrenset til krav som skriver seg fra den aktuelle perioden mellom 1. februar 2020 og 30. juni 2021).
Merknader
Rettslige konsekvenser
Beslutning S11 ble vedtatt av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger 9. desember 2020 med hjemmel i forordning 883/2004 artikkel 35 og 41, og trådte i kraft i EU 19. juni 2020 (dagen etter publisering i Official Journal). Beslutning S11 erstatter i sin helhet beslutning S9 av 20. juni 2013, som ble innlemmet i EØS-avtalens vedlegg VI ved EØS-komiteens beslutning nr. 49/2014 av 8. april 2014. Det er en fordel med felles praksis i EU/EØS når det gjelder beregning av frister for refusjonsoppgjør. Det anses også nødvendig og hensiktsmessig med frister som gir insentiv for partene til å bringe omtvistede krav inn for revisjonsutvalget for avgjørelse. Beslutninger fattet av Den administrative kommisjon er ikke-bindende rettsakter som avtalepartene "skal ta tilbørlig hensyn til", jf. vedlegg VI til EØS-avtalen.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Helsedirektoratet mener beslutningen ikke vil medføre noen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for Norges del, siden Norge i all hovedsak saksbehandler landoppgjørskrav godt innenfor fastsatte frister på opptil 36 måneder.
Når det gjelder muligheten for å inngå bilaterale avtaler mellom forbindelsesorgan vedrørende endelig oppgjør av krav, vil alle slike eventuelle avtaler bli gjennomført av Helfo i samarbeid med Helsedirektoratet.
Sakkyndige instansers merknader
Helsedirektoratet påpeker at Helfo per i dag ikke vært i en situasjon hvor prosedyren for å melde saker til revisjonsutvalget som følger av artikkel 67 (7) i gjennomføringsforordningen har vært nødvendig. Skulle man komme i en slik situasjon i fremtiden, mener direktoratet at det er en klar fordel med felles praksis og klare tidsfrister på dette feltet for å få fortgang i disse refusjonsoppgjørene.
Status
Rettsakten er for tiden til vurdering i EØS/EFTA-landene.