BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 17.6.2024)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter minimumsfrekvenser for offentlig kontroll, spesielt inspeksjon, av dyr og avlsmateriale og forholdene disse holdes eller produseres under på:

• godkjente anlegg for holdte landdyr og rugeegg omhandlet i forordning (EU) 2019/2035 artikkel 1(1)(a),
• godkjente anlegg for avlsmateriale omhandlet i forordning (EU) 2020/686,
• visse godkjente akvakulturanlegg og godkjente grupper av akvakulturanlegg omhandlet i forordning (EU) 2016/429 artikkel 176(1) og artikkel 177,
• registrerte anlegg for hold av dyr omhandlet i forordning (EU) 2019/2035 artikkel 1(1)(a), som holder storfe, sauer eller geiter.​

Rettsakten krever at vedkommende myndighet foretar årlig kontroll på godkjente rugerier og anlegg som holder fjørfe, godkjente anlegg for oppsamling av hov- og klovdyr eller fjørfe, godkjente oppsamlingssentraler for hunder, katter og ildere, godkjente dyremottak for hunder, katter og ildere, kontrollstasjoner, godkjente produksjonsanlegg for humler som er isolert fra det omgivende miljøet, godkjente karanteneanlegg og avgrensede anlegg.

Rettsakten krever at vedkommende myndighet foretar kontroll minst to ganger årlig på godkjente sædstasjoner for storfe og svin og minst en gang årlig på godkjente sædstasjoner for sauer, geiter eller hestedyr, godkjente embryo- eller produksjonsgrupper, godkjente anlegg for behandling av avlsmateriale og godkjente anlegg for lagring av avlsmateriale.

Rettsakten krever at vedkommende myndighet foretar helsekontrollene beskrevet i forordning (EU) 2020/689 vedlegg VI del 1 kapittel 1 punkt 1.2 på visse godkjente akvakulturanlegg og visse godkjente grupper av akvakulturanlegg i henhold til reglene om offentlig kontroll.  Kontrollen skal foretas minst årlig på anlegg myndighetene har klassifisert som anlegg med høy risiko, minst annet hvert år på anlegg myndighetene har klassifisert som anlegg med middels risiko og minst hvert tredje år på anlegg myndighetene har rangert som anlegg med lav risiko.

Rettsakten krever av vedkommende myndighet foretar kontroll av identifikasjonen og registreringen av storfe, sauer og geiter, på minst 3% av anleggene som holder dyr av disse artene.

Rettsakten opphever forordningene (EF) nr. 1082/2003 og 1505/2006.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Rettsakten er tenkt gjennomført i en ny forskrift sammen med forordning (EU) 2022/671. Tittelen på den nye forskriften er tenkt utformet etter system som titlene på andre forskrifter som gjennomfører underliggende forordninger til kontrollforordning (EU) 2017/625, forslagsvis: Forskrift om offentlig kontroll - dyrehelse, forordning (EU) 2022/160 og forordning (EU) 2022/671.

Rettsakten krever endring i:

• forskrift 9. juli 2010 nr. 1131 om merking av storfekjøtt og offentlig kontroll og sanksjonering av brudd på reglene om identifikasjon og registrering mv. av storfe. 
• forskrift 14. september 2007 nr. 1058 om minstekrav til kontroll med identifikasjon og registrering av sauer og geiter

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten får ingen direkte administrative eller økonomiske konsekvenser for andre enn Mattilsynet.

Når det gjelder kontroll med godkjente anlegg for landdyr eller avlsmateriale fra landdyr, viderefører rettsakten i stor grad tidligere og nåværende krav til kontrollfrekvens. Rettsakten kan føre til økt arbeidsmengde for Mattilsynet fordi den krever at det gjennomføres offentlig kontroll med flere typer av godkjent anlegg enn tidligere. Det er likevel ikke ventet noen stor økning i antall anlegg som skal godkjennes og kontrolleres. Mattilsynet vil trolig ikke trenge å bruke vesentlig større ressurser på offentlig kontroll med godkjente anlegg for landdyr eller avlsmateriale fra landdyr enn i dag. Rettsakten tilsier heller ikke at Mattilsynet må bruke større ressurser på offentlig kontroll med identifikasjon og registrering av storfe, sauer og geiter. Det er med bakgrunn i at andelen anlegg som årlig skal kontrolleres fortsetter å være den samme som i dag og at antall anlegg med storfe, sauer og geiter holder seg nokså stabilt.

Når det gjelder kontroll med godkjente akvakulturanlegg og grupper av akvakulturanlegg, faller kravene til kontrollfrekvens i denne rettsakten sammen med kravene til kontrollfrekvens i forordning (EU) 2020/689 vedlegg VI del 1 kapittel 3, som er gjennomført i dyrehelseovervåkningsforskriften. Hensikten med denne rettsakten er å fastsette at kontrollene skal følge reglene for offentlig kontroll etter kontrollforordningen. Videre innebærer det at rettsakten ikke inneholder nye materielle regler for kontroll med godkjente akvakulturanlegg.

Den foreløpige vurderingen viser at en stor andel anlegg i Norge vil klassifiseres med høy risiko, gitt dagens næringsstruktur og driftsmønster. Det vil derfor for en stor gruppe anlegg være et krav om årlig offentlig helsekontroll iht. dyrehelseregelverket og kontrollforordningen. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen.