BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 7.12.2023) 

Sammendrag av innhold

EUs avløpsdirektiv ble vedtatt i 1991, og er et av de eldste direktivene som fortsatt gjelder. Avløpsdirektivet regulerer utslipp av kommunalt avløpsvann fra tettbebyggelser, og dagens direktiv er gjennomført i norsk rett gjennom forurensningsforskriften kap. 11-14, som trådte i kraft 1.1.2007. Formålet med direktivet er primært å redusere utslipp av organisk materiale og næringssalter som kan føre til eutrofi (overgjødsling) i resipienter. Eksisterende direktiv gjelder for utslipp fra tettbebyggelser med organisk belastning som tilsvarer 2000 personekvivalenter (pe) til ferskvann og 10 000 pe til sjø.

Dagens direktiv stiller minimumskrav til rensing i to trinn. Første trinn er vanligvis et mekanisk rensetrinn som fjerner partikulært materiale og avfall som har kommet inn i systemet (primærrensing). Andre trinn er et rensetrinn basert på kjemiske og/eller biologiske metoder som skal sørge for at mer partikulært og vannløselig organisk materiale brytes ned eller holdes tilbake (sekundærrensning). Dagens direktiv stiller i tillegg krav om både fosfor- og nitrogenfjerning for tettbebyggelser over 10 000 pe, der det er nødvendig med et slikt tredje rensetrinn (tertiærrensing) for å hindre eutrofi i aktuelle resipienter. For mindre følsomme områder åpner direktivet for å stille lempeligere rensekrav, da i form av primærrensning.

Europakommisjonen la 26. oktober 2022 fram et forslag til revidert avløpsdirektiv. Kommisjonen inviterte samtidig til tilbakemeldinger («feedback») på forslaget fram til 14. mars 2023.  Forslaget til revidert direktiv skal behandles i Europaparlementet og i Rådet. Europaparlamentet vedtok sin posisjon i plenumsmøtet 5. oktober, og Rådet vedtok sin posisjon i rådsmøtet 16. oktober. Trilogforhandlingene er i gang, og de varer typisk to til fem måneder. Når partene er enige, tar det ofte en til to måneder før direktiv vedtas og kunngjøres. Det er forventet at direktivet vedtas i begynnelsen av 2024.

Europakommisjonen (Kommisjonen) startet prosessen med å evaluere avløpsdirektivet i 2017 ved å legge ut et veikart («roadmap») på høring. På bakgrunn av innspillene publiserte Kommisjonen en høring med en spørreundersøkelse i 2018 for å evaluere direktivet («fitness check»), som resulterte i et arbeidsdokument («staff working document») som Kommisjonen vedtok i 2019. Basert på informasjonen som kom frem i evalueringen av direktivet ønsket Kommisjonen innspill til en konsekvensutredning i 2020 for å revidere direktivet. En ny høring («questionnaire») om innretningen av et revidert direktiv ble publisert i 2021, før forslaget til revidert avløpsdirektiv ble presentert i oktober 2022. Kommisjonen presenterte forslaget for EFTAs miljøarbeidsgruppe 10. november 2022.

Norge v/Miljødirektoratet har levert innspill til Kommisjonen før og under utredningsfasen av det reviderte direktivforslaget: veikartet i 2017, høringen/spørreundersøkelsen i 2018 og høringen i 2021. Miljødirektoratet har òg deltatt i ekspertgruppemøter. Norge v/KLD sendte inn innspill til Kommisjonen 14. mars 2023.

Det reviderte direktivet har som formål å beskytte mennesker og økosystemer fra de gjenværende kildene til utilstrekkelig renset avløpsvann, og å gi et forutsigbart rammeverk, bedre gjennomsiktighet og styring av avløpssektoren. I tillegg skal revisjonen av direktivet bidra til å nå målene i den grønne given, oppnå klimanøytralitet i 2050, nullforurensning i 2050, overgang til sirkulær økonomi og gjenoppretting av biologisk mangfold, samt støtte arbeidet med bedre folkehelse og FNs bærekraftsmål 6 om å "sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle".

Dette gjør forslaget til revidert direktiv betydelig mer ambisiøst enn dagens direktiv. Kommisjonen foreslår blant annet nye rensekrav designet for å redusere utslippene av mikroforurensning som bakterier/virus, mikroplast, legemiddelrester og miljøgifter som kan transporteres med havstrømmene. Samtidig foreslås sekundærrensing som minimumskrav til rensing for alle tettbebyggelser og avløpsanlegg som omfattes av forslaget til nytt direktiv. Muligheten for å stille lempeligere rensekrav i form av kun primærrensning for utslipp til sjøområder der faren for eutrofi er lav, er fjernet. Det er heller ikke foreslått særskilte overgangsfrister for tettbebyggelser som har benyttet seg av denne muligheten. Det betyr at tettbebyggelser over 10 000 pe langs kysten fra Lindesnes til Grense Jakobselv vil få krav om å gå fra primærrensning til sekundærrensning, uten noen særskilt overgangsfrist.

Det er foreslått å utvide virkeområdet til direktivet slik at flere tettbebyggelser vil være omfattet. Det er foreslått at også utslipp av avløpsvann fra tettbebyggelser mellom 1000 og 2000 pe med utslipp til ferskvann, og tettbebyggelser fra 1000 til 10 000 pe med utslipp til sjø også skal være omfattet. Tettbebyggelser mellom 1000 og 2000 pe må oppfylle krav til minimum sekundærrensing innen 2030. Tettbebyggelser mellom 2000 og 10 000 pe med utslipp til sjø må oppfylle krav om sekundærrensing innen 2027. I tillegg foreslås det at også mindre tettbebyggelser enn de med utslipp under 1000 pe kan få krav om sekundærrensing, og at det skal vurderes strengere rensekrav i form av både tertiærrensing og kvartærrensing for tettbebyggelser mellom 1000 og 10 000 pe der risikovurderinger gir grunnlag for det. Vurderingen skal ta utgangspunkt i bruken av vannforekomstene eller deres økologiske tilstand der utslippene skjer.

For tettbebyggelser mellom 10 000 og 100 000 pe er det kartlegginger og vurderinger av resipientens tilstand og bruken av den, som avgjør om det i tillegg til sekundærrensing er behov for tertiærrensing, og også et eventuelt fjerde rensetrinn (kvartærrensning) som skal fjerne mikroforurensning som mikroplast, legemiddelrester mv. Denne kartleggingen har frist til 2025, og skal revideres hvert 5. år. Kravene til hvilken renseeffekt som skal oppnås gjennom et tredje rensetrinn er i tillegg skjerpet i forslaget til revidert direktiv.

Det stilles ikke konkrete rensekrav til tettbebyggelser over 100 000 pe. Det foreslås derimot særskilte krav til avløpsanlegg som behandler mengder over 100 000 pe, uavhengig av lokalisering. Forslaget stiller krav om at halvparten av disse i hvert enkelt land må oppfylle krav om et tredje rensetrinn i form av både nitrogen- og fosforfjerning innen 2030, resten innen 2035. Tilsvarende må halvparten av disse oppfylle kravene til et fjerde rensetrinn innen 2035, resten innen 2040, for å fjerne rester av legemidler og forbrukerprodukter fra avløpsvannet, samt mikroplast, bakterierier/virus og miljøgifter (omtalt samlet som mikroforurensning).

Forslaget stiller også krav om at det fjerde rensetrinnet skal finansieres av produsenter av aktuelle legemidler og forbrukerprodukter gjennom en utvidet produsentansvarsordning, administrert av det enkelte land.

For å redusere utslipp av urenset avløpsvann i perioder med store nedbørsmengder, er det foreslått krav om å lage lokale, integrerte planer for både overvannshåndtering og oppsamling og rensing av øvrig kommunalt avløpsvann. Dette er i hovedsak i tråd med Norske innspill til høringen i 2021. Planene skal sikre at utslipp fra overløp av urenset avløpsvann innen 2040 ikke skal utgjøre mer enn 1 % av oppsamlet avløpsvann i tørt vær. Planene skal også bidra til forsvarlig rensing av forurenset overvann, fortrinnsvis i naturbaserte renseløsninger adskilt fra øvrig kommunalt avløpsvann. Alle planene forutsetter kartlegging og overvåking av berørte resipienter. 

Forslaget legger vekt på at direktivet skal bidra til økt energieffektivisering og lavere klimagassutslipp fra avløpssektoren, samt sikre alle menneskers rett til gode sanitærforhold og åpenhet rundt oppfølgingen av bestemmelsene. Forslaget inneholder krav om energinøytralitet innen 2040.

Forslaget til direktiv legger opp til at dialogen mellom helse- og miljømyndigheter skal styrkes. Blant annet skal disse myndighetene i fellesskap sørge for overvåking av avløpsvannets innhold av aktuelle helseparametre (som SARS-CoV-2 virus, poliovirus m.fl.). Begge myndigheter skal også involveres i gjennomføringen av produsentansvarsordningen omtalt ovenfor.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Direktivforslaget vil kreve endringer i norsk rett dersom det vedtas og innlemmes i EØS-avtalen. KLD vurderer direktivforslaget som EØS-relevant og akseptabelt. Direktivet skal erstatte gjeldende avløpsdirektiv fra 1991 som er innlemmet i EØS-avtalen. Grunnet direktivets betydelige økonomisk og administrative konsekvenser legger departementet til grunn at det ved innlemmelse i EØS-avtalen må tas et artikkel 103-forbehold.

Kravene i direktivet vil kreve revisjon av forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) del 4 om avløp. Kravene i revidert direktiv vil også kreve endringer i eksisterende tillatelser. Det må også vurderes om forurensningsmyndigheten har tilstrekkelig hjemmel i dagens regelverk til å endre eksisterende tillatelser i tråd med tidsfristene for nye krav.

Kommisjonen foreslår en erstatningsbestemmelse som er ny og som forplikter statene til å sikre erstatning der brudd på direktivet har medført helseskade. Ansvaret påhviler både ansvarlig myndighet, anleggseier og/eller ansatte. Erstatningsansvaret er objektivt, dvs. gjelder uavhengig av subjektiv skyld. Det må vurderes nærmere hvilken betydning denne bestemmelsen vil ha, og om det er i tråd med det EØS-rettslige prinsippet om statlig erstatningsansvar for brudd på EØS-rettslige forpliktelser.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tidligere innspill fra Norge

Evaluering av avløpsdirektivet mv.

Europakommisjonen startet i 2017 arbeidet med å evaluere avløpsdirektivet. Norge, ved Miljødirektoratet, har benyttet alle muligheter til å gi innspill til denne prosessen. Dette ble gjort først i 2017 gjennom innspill til veikartet for evaluering i tillegg til å svare på spørreundersøkelsen om konsekvenser og mangler ved direktivet i 2018. Norge har i disse innspillene støttet revisjonen av direktivet pga. manglende samsvar med nyere regelverk, særlig vanndirektivet. Vi har pekt på behovet for å utvide direktivet til også å regulere utslipp av organiske miljøgifter og legemidler, og til å stille strengere krav til utslipp av fosfor på linje med norsk regulering.

I mars 2020 fikk Kommisjonen i oppdrag fra Parlamentet å starte arbeidet med å utrede et endringsforslag. Miljødirektoratet pekte på utfordringer ved tilpasning til direktivet på grunn av norsk bosettingsmønster og topografi. Dette er ikke hensyntatt i forslaget til revidert direktiv. Etter møte om energieffektivisering ga Miljødirektoratet i etterkant et skriftlig innspill. Direktoratet viste til utfordringer ved at avløpsrensing i seg selv krever energi, og at muligheten for energieffektivisering av eksisterende anlegg er begrenset. Miljødirektoratet foreslo derfor i samråd med Norsk Vann at det kommende direktivet kun burde stille krav om å legge fram energieffektiviseringsplaner i 2030. Dette ligger inne i Kommisjonens forslag til revidert direktiv. Miljødirektoratet pekte imidlertid også på behovet for mer kunnskap om muligheter og barrierer for å redusere energiforbruket for ulike renseteknologier og anleggsstørrelser. Dette er ikke reflektert i Kommisjonens forslag.

Høring av forslag til revidert avløpsdirektiv

Vår/sommer 2021 gjennomførte Kommisjonen en høring blant medlemslandene av mulige innretninger av et revidert direktiv. Norge fikk etter forespørsel anledning til å ta del i denne høringen og samtidig gi informasjon om norske forhold.

Spesielle forhold for Norge

Miljødirektoratet har redegjort for Norges særegne forhold bl.a. på at Norge har en lang kystlinje, hvor utslippene tradisjonelt ble sluppet ut urenset. Med avløpsdirektivet har dette endret seg, og mekaniske rensemetoder blitt innført. Det ble også trukket fram at kaldt klima også bidrar til at all biologisk rensing blir mer krevende.

Direktoratet framhevet også at Norge flere steder har en topografi som begrenser mulighetene for å effektivisere rensingen av kommunalt avløpsvann til store avløpsanlegg. Her trakk direktoratet fram Bergen som eksempel, som av hensyn til topografien valgte å etablere fire mindre anlegg med sekundærrensing framfor ett stort. For mindre kommuner kan topografien begrense mulighetene for interkommunalt samarbeid. Særlig for små kommuner kan disse forholdene i sum bidra til at kostnadene ved vesentlig strengere rensekrav kan bli høyere enn miljønytten.

På grunn av de geografiske forholdene og bosettingsmønster, informerte Miljødirektoratet om at 10-15% av befolkningen er tilknyttet separate avløpsløsninger. Det ble fremhevet at Norge har nasjonal regulering av slike avløpsløsninger og at eierne stort sett er private. Miljødirektoratet spilte videre inn at det ikke var hensiktsmessig at slike avløpsløsninger reguleres av direktivet. Kommisjonen har ikke tatt dette til følge i forslaget til revidert direktiv.

Endring av virkeområde

Som grunnlag for høringen, ble det lagt til grunn en utvidelse av virkeområdet fra 10 000 ned til 2000 pe til sjø. For tettbebyggelser under 2000 p.e., mente direktoratet at landene skulle ha mulighet til å lage nasjonale standarder, slik Norge allerede har gjort i forurensningsforskriftens avløpsdel. Direktoratet viste i den forbindelse til artikkel 13 som gir statene anledning til å lage nasjonale krav for rensning av industrielt avløpsvann. Direktoratet fremhevet særlig at regulering av spredt avløp bør reguleres nasjonalt og ikke på EU-nivå. Kommijonen har ikke tatt hensyn til dette i forslaget til revidert direktiv.

Endring av rensekrav

Dersom muligheten for å anvende mindre streng rensing (primærrensing) av utslipp til mindre følsomme områder ble fjernet jf. artikkel 6 i avløpsdirektivet, pekte Miljødirektoratet på behovet for utvidet tid til å gjennomføre nye krav. Dette fordi denne unntaksmuligheten er brukt fra Lindesnes til Grense Jakobselv med flere avløpsanlegg som dermed vil trenge en omfattende oppgradering. Det ble påpekt at dette vil bli særlig krevende dersom virkeområdet til direktivet samtidig utvides. Kommisjonen har ikke hensyntatt innspillet i forslaget til revidert direktiv.

Krav til overvannshåndtering og overløp

Miljødirektoratet støttet behovet for en helhetlig tilnærming for avløpssystemet, inkludert håndtering av overvann for å redusere utslippene av urenset avløpsvann, særlig med tanke på perioder med mye nedbør. Vi pekte videre på behovet for å sette en form for kvalitetsmål eller liknende for avløpsnettet.

Miljødirektoratet foreslo at en måte å løse disse utfordringene på vil være å kreve at kommunene skal lage helhetlige forvaltningsplaner, men med individuelle frister for gjennomføring i tillatelsene. Samtidig foreslo Miljødirektoratet at regulering av overvann som ikke påvirker systemene for innsamling- eller behandling av avløpsvann, ikke burde inkluderes i direktivet. Direktoratet mente at såkalte grønne løsninger for overvannshåndtering o.l. er bedre regulert på nasjonalt nivå enn innenfor rammen av avløpsdirektivet. Dette er hensyntatt i forslaget til revidert direktiv.

Energi og biogass

Miljødirektoratet støttet det nye søkelyset på reduksjon av energibruk i avløpsdirektivet, selv om bedre oppsamlings- og transportsystem kombinert med mer avansert rensing av avløpsvann er energikrevende. I et teknisk perspektiv kan det også være en utfordring å balansere mellom intensjonen om å produsere mest mulig biogass og å redusere utslippene av klimagasser.

Det ble påpekt at markedet for biogass er lite utviklet i Norge, da det er lite tilgjengelig infrastruktur. Gassnett er ikke vanlig i Norge, og fjernvarmenettet er også begrenset utbygd. Dermed reduseres norske kommuners og private aktørers mulighet til å tjene penger på biogass- eller fjernvarmeproduksjon på samme måte som kommuner og operatører i andre deler av Europa. I et lengre tidsperspektiv kan også markedet for bruk av rester fra slambehandling som gjødsel og jordforbedringsmiddel virke begrensende.

Europakommisjonens vurdering av nytte og kostnader ved de foreslåtte endringene i direktivet

Kommisjonen har gjennomført en konsekvensvurdering[1], som har beregnet at den samlede nytten av endringene i forslaget til revidert direktiv i EU er betydelig høyere enn totalkostnadene ved å gjennomføre kravene. Det er også beregnet høyere nytte enn kostnader for samtlige medlemsland som følge av revidert direktiv. Beregningene av nytte og kostnader har tatt utgangspunkt i at alle medlemsland har oppnådd full etterlevelse av eksisterende direktiv. Dermed viser resultatene mernytten og merkostnadene relativt til eksisterende direktiv

Det er ikke gjort en tilsvarende analyse for EØS-/EFTA-landene. Kostnadene Kommisjonen har beregnet er basert på en modell Miljødirektoratet ikke har kjennskap til, og direktoratet kjenner heller ikke det nødvendige datagrunnlaget for modelleringen. Det vil derfor være svært krevende å gjøre tilsvarende beregninger for Norge. Nyttesiden har i noen grad blitt monetært prissatt gjennom skyggepriser (gjelder reduksjon av klimagasser, nitrogen, fosfor og organisk stoff angitt som BOF5, i tillegg til nytten som følger av forbedret håndtering av overvann og overløp). Samtidig er ikke all nytte prissatt, som fordelene for biologisk mangfold av forbedret vannkvalitet, fordeler ved grønnere byer, bedre overvåking og kontroll av helserelaterte parametere (som f.eks. sykdomsfremkallende eller antibiotikaresistente bakterier), reduserte utslipp av mikroplast og nyttesiden av forbedret badevann. 

Miljødirektoratet påpeker at det er store usikkerheter i beregningene, noe som bl.a. skyldes mangelfullt datagrunnlag, bl.a. som følge av manglende detaljkunnskap om forhold i de enkelte medlemslandene. Dette er en krevende jobb å kartlegge, derav kravene om kartlegging frem mot 2025 som det er vist til over. Samtidig har utvikling av metoden vært gjort over flere år og med involvering av medlemslandene. Metodologien på både nytte- og kostnadssiden har også vært gjennomgått og forbedret av OECD, som har vært særlig delaktige på nyttesiden. Det er dermed god grunn til å anta at resultatene gir et så godt bilde av konsekvensene for de enkelte EU-medlemslandene som det er mulig å få med dagens kunnskapsgrunnlag, og frem til kartleggingene er ferdige.

Ettersom analysen på EU-nivå tilsier en betydelig større nytte- enn kostnadsside, kan dette gi en indikasjon på at også Norge vil ha stor nytte av å innføre de foreslåtte nye kravene. Til sammenligning er det beregnet at Danmark vil ha en prissatt nytte per år (fram til analyseperiodens slutt i 2040) på 106 mill. euro, mens de tilsvarende årlige kostnadene er beregnet til å være 60 mill. euro. For Sverige er det beregnet årlig prissatt nytte til 130 mill. euro per år og 70 mill. euro for kostnadene. Per innbygger vil dette bety en årlig kostnad i Danmark på om lag 10 euro, mens nytten er beregnet til å være 18 euro i året per innbygger. For svenske innbyggere er de tilsvarende estimatene en årlig kostnad på snaut 8 euro per år, med en nytte tilsvarende drøye 12 euro per år. Tallene gir kun et gjennomsnittbilde av nytte og kostnader per innbygger, slik at disse vil kunne variere en god del innad i landene.

Irland har på lik linje med Norge en lang kystlinje med stor vannutskiftning, og har også hatt høy grad av primærrensning da de har benyttet seg av direktivets unntaksmulighet for utslipp til mindre følsomme områder. For Irland har Kommisjonen beregnet nytte- og kostnadstall på hhv. 137 og 77 mill. euro i året. Dette tilsvarer 27 euro i nytte per innbygger i året, med en tilhørende kostnad på 15 euro per innbygger.

Miljø- og helsemessig nytte

Full gjennomføring av forslagene til revidert direktiv vil føre til en betydelig reduksjon i utslippene av organisk materiale, nitrogen, fosfor og mikroforurensning, som f.eks. miljøgifter, legemidler og mikroplast, til både ferskvannsresipienter og kystområder. Økt rensing av avløpsvann vil føre til bedre vannkvalitet. Det kan bidra til å redusere rensekostnader for drikkevann, bedre kvaliteten på vann brukt til landbruksformål og akvakultur, og være positivt for rekreasjonsformål som bading og fritidsfiske. Bedre muligheter for fritidsfiske kan også gi inntekter for grunneiere og lokalsamfunn.

For store utslipp av nitrogen og fosfor til vannforekomster kan føre til så stor algeproduksjon at det oppstår oksygenmangel ved bunnen (eutrofi), og påvirker artssammensetningen.  

Overvåkningsdata viser at antall eutrofe vannforekomster øker. Data registrert i Vann-nett viser at det er nærmere 1100 elver og bekker som ikke når miljømålet for nitrogen etter vannforskriften og Niva[2] viser til at det er minimum 150 innsjøer som har for høyt innhold av nitrogen og som av den grunn heller ikke når miljømålet. Nærmere 300 innsjøer når ikke miljømålet for fosfor. Utviklingen i flere av våre innsjøer, elver, og ikke minst i Oslofjorden, gir økende grunn til bekymring. Klimaendringene har en forsterkende virkning, noe som betyr at det trengs mer omfattende tiltak for å redusere tilførslene. For Oslofjordens del kan den foreslåtte skjerpingen av nitrogenfjerningskravene kunne føre til en tilleggsreduksjon i utslipp i størrelsesorden om lag 1600 tonn for nitrogen og redusert utslipp av organisk stoff målt som BOF5 på om lag 2500 tonn, ettersom høyere grad av nitrogenfjerning også bidrar til at mer organisk stoff fjernes. Dette vil representere en vesentlig miljønytte.

Nyere forskning[3] viser at eutrofe innsjøer er netto-bidragsytere til klimagassutslipp. Tiltak som forbedrer eutrofisituasjonen, bidrar derfor også i arbeidet med å redusere utslipp av klimagasser.

Å bidra til å redusere risikoen for eutrofi og en generell forbedring av vannkvaliteten har også helsemessig betydning. Forslagets krav til å hensynta bruken av resipienter som mottar avløpsvann til drikkevannsforsyning, bading, fisking, akvakultur mv. ved å vurdere behovet for både tre og fire rensetrinn for tettbebyggelser mellom 10 000 og 100 000, forventes å forsterke dette. Forslaget legger særlig vekt på å regulere og overvåke utslipp av legemiddelrester og miljøgifter som selv i lave konsentrasjoner kan ha betydning for både helse og miljø. Reduserte utslipp av bakterier vurderes av Vitenskapskomiteen for mat og miljø som et viktig tiltak for å redusere risikoen for antibiotikaresistens[4].

Økonomiske og administrative konsekvenser

De foreslåtte endringene innebærer behov for betydelige investeringer i infrastruktur for kommunal avløpssektor. Utvidelsen av virkeområdet til å inkludere tettbebyggelser helt ned til 1000 pe, og opphevelse av unntaksmuligheten for rensekrav utover primærrensing for anlegg mellom 10 000 og 100 000 pe med utslipp til sjø, vil føre til vesentlig strengere rensekrav for mange tettbebyggelser og anlegg og betydelige kostnader for sektoren. Samtidig har Norge et betydelig etterslep i gjennomføringen av eksisterende krav og i fornying av ledningsnett og avløpsanlegg. Uavhengig av skjerpede rensekrav i forslaget til revidert direktiv, står en rekke norske kommuner og anleggseiere foran en kostnadskrevende oppgradering av avløpsanlegg og ledningsnett. Det totale kostnadsbildet består derfor både av investeringene for å ta igjen etterslepet under dagens direktiv og for å gjennomføre nye krav i revidert direktiv. En problemstilling er også at utvikling av nye bolig- og hyttefelt og industri stopper opp som følge av at kommunene ikke har tilstrekkelig kapasitet på ledningsnettet og avløpsanlegg. Det betyr at mange kommuner må oppgradere sine avløpssystemer, uavhengig av nye krav i revidert direktiv. 

Forslaget til revidert direktiv innebærer at langt flere tettbebyggelser enn i dag vil omfattes av direktivets krav. Dagens avløpsdirektiv omfatter om lag 170 tettbebyggelser med 340 avløpsanlegg, og dekker anslagsvis 70% av Norges befolkning. Det er statsforvalteren som er forurensningsmyndighet for disse anleggene (forurensningsforskriften kapittel 14). Med den foreslåtte utvidelsen av virkeområdet i forslag til revidert direktiv, kan om lag 230 nye tettbebyggelser med om lag 500 avløpsanlegg bli omfattet av direktivet. Det er i dag kommunen som er forurensningsmyndighet for disse anleggene (forurensningsforskriften kapittel 13). Denne utvidelsen vil føre til at anslagsvis 77% av Norges befolkning blir omfattet av EUs avløpsdirektiv.

Av de 170 tettbebyggelsene som allerede er omfattet av dagens avløpsdirektiv har 30 tettbebyggelser med 129 avløpsanlegg kun krav om primærrensing. Mange av disse må uansett oppgraderes for å imøtekomme kravene i dagens direktiv.

Det er i alt 15 anlegg over 100 000 pe som alle må oppgraderes til å oppfylle kravene til et fjerde rensetrinn (kvartærrensing). Halvparten av disse har enten allerede etablert et tredje rensetrinn (tertiærrensing) eller er lokalisert rundt Oslofjorden hvor krav om tredje rensetrinn skal komme. Seks anlegg har i dag kun har ett rensetrinn (primærrensing).

Når det gjelder de 230 nye tettbebyggelsene med om lag 500 avløpsanlegg som vil omfattes av forslag til revidert direktiv, er det rimelig å forvente at mange anlegg uansett må oppgraderes. Dette understøttes av Kommuneundersøkelsen fra 2019[1], som viser at kommunenes oppfølging av egne avløpsanlegg som forurensningsmyndighet har vært mangelfull og at det er store etterslep i disse kommunale avløpssystemene.

[1] Kommuneundersøkelsen 2019 - avløp i mindre tettbebyggelse

For tettbebyggelser og avløpsanlegg som ligger mellom Lindesnes og Grense Jakobselv og hvor unntaket for utslipp til mindre følsomme områder er benyttet, oppfyller kun om lag 15 % av disse kravene til primærrensing i dagens direktiv. Det er derfor et stort behov for oppgrderinger, også uten strenger krav i revidert avløpsdirektiv. . 

I forslaget til revidert direktiv er kravene til rensegrad for tredje rensetrinn (tertiærrensning) skjerpet. Det betyr at avløpsanlegg som allerede har krav om et tredje rensetrinn vil måtte foreta endringer for å oppfylle krav om høyere rensegrad. Det er uklart om disse kan nå kravene med tilpasning av driften av eksisterende anlegg, eller om det må gjøres andre, større endringer, som f.eks. tilleggsinvesteringer på anlegget.

Det vil være noe kostnader knyttet til kravene til kartlegging som pekt på over. Blant annet vil det kreve ressurser å vurdere de ulike resipientenes tilstand. På en annen side kan kartleggingen også avdekke at det ikke er behov for et tredje eller fjerde rensetrinn, og at det derfor ikke er behov for store oppgraderinger/kostnader. Behovet for kartlegging vil variere fra anlegg til anlegg.

Kravene om økt prøvetaking for å kunne dokumentere overholdelse av rensekravene representerer en kostnadsøkning for kommuner og andre anleggseiere. For de største anleggene kan denne kostnaden være nødvendig for å oppfylle eksisterende krav, og vil dermed ikke nødvendigvis være en merkostnad som følge av revidert direktiv.

Det er også usikkert hva det vil koste å gjennomføre forslaget til kartlegging og overvåking av helserelaterte parametere.

Når det gjelder krav om energinøytralitet, stiller statsforvalterne i dag en del generelle krav til dette i utslippstillatelsene til avløpsanleggene. Det er likevel rimelig å forvente at de foreslåtte kravene til dette og gjennomføring av målet om energinøytralitet innen 2040 vil kreve tilleggskostnader for kommuner og interkommunale selskaper. Dette må utredes nærmere. Innkomne høringsuttalelser tyder på at det kan være vanskelig å oppnå målet.

Forslaget til revidert direktiv kan også føre til at næringer som slipper på avløpsvann til kommunale eller interkommunale avløpsanlegg får økte kostnader, fordi kommunene er pålagt å dekke sine kostnader gjennom gebyr som følge av selvkostregelverket. Samtidig kan dette representere en kostnadsreduksjon for bedrifter med forurensende utslipp med krav om rensing som vil kunne slippe å etablere fullskala avløpsanlegg kun for eget industriavløpsvann.

Oppfyllelse av kravene i dagens direktiv er svært ulik i kommunene i dag. Det har bidratt til at det er store ulikheter i de kommunale avløpsgebyrene. Kommuner som ligger etter i å gjennomføre dagens krav har spart store beløp på dette, men får tilsvarende høyere kostnader fremover. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 64 % av kommunene hadde et gebyrgrunnlag per innbygger på 3000 kr eller lavere pr. år, og variasjonen i årsgebyr mellom kommuner er fra 650 til 18 560 kr. Gjennomføring av nye krav vil føre til høyere avløpsgebyrer, uten at det er mulig å anslå disse. Samtidig er det som nevnt en del krav i dagens direktiv som ikke er oppfylt og et etterslep i mange kommuner i vedlikehold av ledningsnett som må tas igjen. Det kan antas på generelt grunnlag at  kommuner som har hatt de laveste gebyrene vil få de største økningene.

Når det gjelder forslaget om at et fjerde rensetrinn skal finansieres gjennom et utvidet produsentansvar skal denne ordningen administreres av det enkelte medlemsland. Det er uklart hvor mange og hvilke produsenter/importører som vil bli omfattet av et slikt krav. Selv om rensekravene deles inn i fire separate trinn, kan det rent teknisk være at de bygges sammen i en rensemodul. Det kan derfor bli utfordrende å skille ut de konkrete kostnadene som skal dekkes av produsentene.

Gjennomføring av endringene i forslag til revidert direktiv i norsk rett og oppdatering av tillatelsene til avløpsanleggene vil kreve en betydelig administrativ innsats for alle berørte myndigheter til kartlegging, revisjon av avløpsregelverket med tillatelser og veiledning m.v. Det gjelder særlig i perioden fram til 2030, men også fram til 2040. Gjennomføringen av produsentansvar for finansieringen av det fjerde rensetrinnet kan også bli krevende for myndighetene.

Høringsinnspill

Miljødirektoratet har gjennomført en nasjonal høring av Kommisjonens forslag. Frist for denne var 5. mars 2023.

Miljødirektoatet har mottatt 45 innspill fra en rekke kommuner, noen konsulenter og ansatte ved utdanningsinstitusjoner og bransjeorganisasjoner. Innspillene finnes i sin helhet på Miljødirektoratets høringssider, høringsnummer 2023/3046.

I høringsinnspillene vises det blant annet til norske forhold, behov for lengre tidsfrister og begrensninger i utvidelsen av virkeområde. En faktor som pekes på av de fleste, er behovet for mer fleksibilitet ved utformingen av minimumskravene slik at det kan tas hensyn til nasjonale og regionale forskjeller i rensebehov. Flere kommuner peker på at rensekravene må tilpasses vannkvaliteten og oppfølgingen av vannforskriften. Mange av disse hevder også at det er tilstrekkelig med mindre ambisiøs rensing enn det direktivet legger opp til. Flere av høringsinstansene støtter krav om et fjerde rensetrinn.

Det pekes i tillegg på krevende krav til overløpsutslipp som skal oppnås innen 2040 og konkrete utfordringer ved å gjennomføre mer rensing og samtidig oppnå energinøytralitet innen nevnte år.

[1] Commission staff working document Impact assessment report (2022).

[2] Eutrofiering av norske innsjøer. Tilstand og trender. - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no)

[3] Catchment properties as predictors of greenhouse gas concentrations across a gradient of boreal lakes (uio.no)

[4] VKM report 2020:08. Assessment of the impact of wastewater and sewage sludge treatment methods on antimicrobial resistance

Vurdering

Avløpsdirektivet er tatt inn i EØS-avtalen. Endringene vurderes også å være EØS-relevante og akseptable.

Avløpssektoren er en av de største påvirkerne på vannkvaliteten i Norge. Dette gjelder både for kystvann og elver og innsjøer. Det er avgjørende å gjennomføre tiltak på avløpsområdet for at Norge skal nå miljømålene etter vannforskriften og EUs vanndirektiv og oppnå god vannkvaliteti våre vannforekomster. Bedre vannkvalitet øker mulighetene for bl.a. å bruke vannet som badevann, til fisking eller jordbruksvanning.

Å begrense utslippene av særlig næringssalter som fosfor og nitrogen, men også organisk materiale generelt, reduserer risikoen for eutrofi. Den alvorlige tilstanden i Oslofjorden er et eksempel på hvor alvorlige konsekvenser for store utslipp av næringssalter kan få. Eutrofi er et økende problem i norske vannforekomster, også i en del kystvann. Også i områder hvor det ikke er fare for eutrofi bidrar rensning til å redusere utslippene av miljøgifter og mikroplast, som ellers vil bli transportert med havstrømmene til nordområdene.

Forslaget til revidert avløpsdirektiv er også viktig for å nå målene om grønn omstilling både i Norge og i Europa, samt for å nå målene om nullforurensning og klimanøytralitet innen 2050.

Norge har et betydelig etterslep av gjennomføringen av dagens avløpsdirektiv i motsetning til våre naboland Danmark, Sverige og Finland. Rundt 2/3 av norske avløpsanlegg oppfyller ikke de eksisterende krav til rensing av avløpsvann, slik de er fastsatt i avløpsdirektivet. En del av dette skyldes de nasjonale tilpasningene som ble tatt inn i forurensningsforskriften i forbindelse med gjennomføringen av direktivet, og at utviklingen etter dette ikke har skjedd i det tempo som tilpasningene forutsatte fra kommunene eller statlige myndigheters side. Samtidig har direktivforslaget svært ambisiøse krav med korte frister. Kombinasjonen av manglende etterlevelse av dagens direktiv og nye ambisiøse krav innebærer at gjennomføringen av direktivforslaget vil være svært utfordrende for Norge. Norske forhold, som bosettelsesmønstre og topografi, kan gjøre gjennomføring ekstra krevende i deler av landet.

Gjennomføring av direktivets krav vil kreve langsiktig planlegging og trinnvis gjennomføring av tiltak. Miljødirektoratet ser det som svært vanskelig å oppfylle alle direktivets krav over alt innenfor foreslåtte frister, blant annet fordi det ikke vil være tilstrekkelig tid til å få på plass et endret regelverk og reviderte tillatelser med nye krav. Bransjen vurderer også at det kan bli mangel på konsulenter, entreprenører og utstyrsleveranser, som bidrar til å gjøre fristene urealistiske.

KLD legger til grunn at Norge ikke vil kunne gjennomføre direktivforslaget innen foreslåtte tidsfrister.

Om vurderinger av kost/nytte

Det har ikke vært mulig å utarbeide en spesifikk kost/nytte vurdering av direktivforslaget for Norge. Dette skyldes flere forhold. Det er vanskelig å komme med generelle anslag, da hvert avløpsanlegg som må oppgraderes vil ha individuelle tilpasninger og forutsetninger, slik at kostnadene vil variere fra anlegg til anlegg. Europakommisjonens konsekvensutredning omfatter ikke EØS/EFTA-land. Konsekvensutredningen er etter Miljødirektoratets vurdering beheftet med usikkerhet, og har i begrenset grad vært mulig å ettergå. Miljødirektoratet har derfor et begrenset grunnlag for å vurdere og kommentere Kommisjonens kostnads- og nyttevurderinger. Det er ikke gitt at alle forutsetningene har overføringsverdi til en norsk kontekst. Videre er det utfordrende å skaffe kostnadsoverslag siden det skal gjennomføres en kartlegging av resipientene og behovet for et tredje og fjerde rensetrinn frem mot 2025. Det vil derfor ikke være klart hvilke anlegg som vil få hvilke krav før kartleggingen er gjennomført. Kartleggingen skal gjennomføres av alle EU/EØS-landene, slik at dette er en usikkerhet alle landene står ovenfor.

Vurdering av sentrale deler av forslaget til revidert direktiv

Kommisjonen inviterte berørte parter til å komme med innspill til det fremlagte direktivforslaget innen  14. mars. Siden Norge har særlige interesser i saken og våre innspill i revisjonsprosessen under Kommisjonen i liten grad er ivaretatt, sendte KLD innspill til Kommisjonen. Innspillet finnes her. KLD mener at revisjon av direktivet med mer omfattende rensekrav er positivt, og i tråd med den grønne given. KLD mener samtidig at særlig fristene for gjennomføring av de ulike kravene i direktivforslaget er utfordrende. Nedenfor framgår KLDs vurdering av de mest sentrale delene av forslaget.

Virkeområde

Utvidelsen av virkeområdet til å omfatte mindre tettbebyggelser, ned til 1000 pe og til dels enda lavere, er problematisk for Norge. I Norge er det mange små bosetninger langs kysten, på øyer og i tynt befolkede steder i fjellområdene i innlandet. Felles for disse stedene er at lokaliseringen gjør det teknisk utfordrende og dyrt å samle opp avløpsvann og behandle vannet slik direktivet foreskriver for større tettbebyggelser. Dermed kan kostnadene bli uforholdsmessige i forhold til miljøgevinsten.

KLD mener det er mer kostnadseffektivt at tettbebyggelser under 2000 p.e. reguleres nasjonalt. Dette er også i tråd med Miljødirektoratets tidligere innspill til Kommisjonen i høringen fra 2021. Den nasjonale reguleringen bør gjenspeile direktivets intensjoner og miljøambisjoner, og de skal oppfylle plikten til å sikre god vannkvalitet i henhold til vanndirektivet.

Utvidelsen av direktivet til også å gjelde tettbebyggelser mellom 2000 og 10 000 pe med utslipp til sjø, er allerede en betydelig utvidelse. Vi vurderer at utvidelsen ned til 1000 pe er prematurt gitt de totale endringene i direktivet, og at denne utvidelsen heller burde vurderes etter at nytt direktiv er gjennomført for alle tettbebyggelser over 2000 pe. En utvidelse ned til 1000 pe kan vurderes i en senere revisjonsrunde, f.eks. i 2040. 

Det er flere grunner til at en utvidelse av virkeområdet ned til 1000 pe og til dels enda lavere bør utsettes. Å skulle oppfylle nye og strengere krav til oppsamling og rensing over alt samtidig, vil øke risikoen for at det vil oppstå mangel på konsulenter, entreprenører og utstyrsleverandører til å bistå kommunene. I tillegg vil konsekvensene av en utvidelse av direktivets virkeområde ned til 1000 pe, legge stort beslag på de administrative ressursene som kreves for å gjennomføre direktivet fullt ut og gi oppdaterte tillatelser for alle tettbebyggelser og avløpsanlegg. Å utsette en eventuell ytterligere utvidelse av virkeområdet, mener Miljødirektoratet er nødvendig for å prioritere gjennomføring av strengere rensekrav der det gir størst nytte for miljøet.

Utfordringer ved flere av de foreslåtte tidsfristene

KLD mener at Norge bør støtte at det er behov for strengere rensekrav for utslipp av avløpsvann.. Kostnadene ved å gjennomføre forslagene vil imidlertid være høye, og det er avgjørende at medlemslandene og EØS-/EFTA-landene gis tilstrekkelig tid til å etterleve de nye og omfattende kravene. Frister allerede i 2025 og 2027 vil ikke sikre ensartete vurderinger av risiko eller vannforekomsters følsomhet for eutrofi eller mikroforurensning, noe som forutsettes som grunnlag for krav til rensing av avløpsvann i henhold til artikkel 7, 8 og 18 i forslaget til revidert direktiv.  Disse aktivitetene må gjøres før de nasjonale myndighetene regulerer utslippene gjennom tillatelser eller nasjonal forskrift. For kommunene og private aktører er det nødvendig å vite hvilke rensekrav som skal oppfylles når investeringsbeslutningene tas, enten det er ombygging av et eksisterende anlegg eller etablering av et nytt. KLD mener derfor at tidsfristene til oppgradering til sekundærrensing må være lengre, slik at kommuner og IKS ikke risikerer å først måtte oppgradere til sekundærrensing, for så å senere grunnet nevnte kartlegginger måtte oppgradere ytterligere til tertiær- ogkvartærrensing.

For tettbebyggelser mellom 2000 og 10 000 pe som har utslipp til sjø, og som tidligere ikke har vært en del av virkeområdet til eksisterende direktiv, vil det ikke vil være teknisk mulig å gjennomføre sekundærrensing innen 2027. Sekundærrensing for disse utslippene vil kreve nye og mer avanserte avløpsanlegg, noe som vil kreve mer tid for å planlegge, investere og bygge. Dette vil tidligst kunne være på plass i 2035 og Norges posisjon bør være at det gis en tilsvarende frist i revidert direktiv.

Anlegg som har benyttet seg av unntaksmulighet i eksisterende direktiv

Direktivforslaget mangler en særskilt overgangsfrist for de tettbebyggelsene fra Lindesnes til Grense Jakobselv som har hatt mulighet til å ha kun krav om primærrensing i tråd med unntaket i eksisterende direktiv. Disse representerer ca. 10 % av Norges befolkning.

Miljødirektoratets faglige vurdering er at Norge ikke har grunnlag for å be om fortsatt unntak for krav om sekundærrensning for utslipp til kystområder for disse tettbebyggelsene. Bedre rensing er nødvendig for å redusere  utslipp av mikroplast, miljøgifter og andre forurensninger som kan spres med havstrømmene til nordområdene, og kan være viktig for å redusere faren for eutrofi i kystvann.

Dette unntaket har tidligere vært benyttet av flere medlemsland, mens Kommisjonen nå uttrykker at det ikke lenger er i bruk innenfor unionen, kun av Norge og Island. Av rapporterte data ser vi at land som Irland og Italia fortsatt har noe primærrensing, men vi antar at dette skyldes manglende etterlevelse av kravene. Vi mener det er liten grunn til å forvente videreføring av en slik unntaksmulighet.

For tettbebyggelser med avløpsanlegg som mottar avløpsvann fra færre enn 100 000 pe og som har benyttet seg av unntaket fra sekundærrensning og bare har primærrensning, kan disse måtte gå fra en enkel mekanisk renseløsning til avanserte avløpsanlegg med nitrogenfjerning. Dette må være på plass innen 2035 i henhold til forslaget, og har ikke fått noen særskilte overgangsfrister. Det vil være umulig for disse anleggene å overholde krav som slår inn med en gang nytt direktiv er vedtatt uten en overgangsordning. Dette vil kreve omfattende utredningsarbeid og bygging av ny infrastruktur i form av ledningsnett, pumpestasjoner og avløpsanlegg. Dette er tidkrevende prosesser, og vil kreve omfattende konsulent- og entreprenørtjenester i et begrenset marked og på svært mange steder i hele Europa samtidig. Ettersom Norge her har kommet vesentlig kortere enn andre land hvor unntaksmuligheten ikke har vært relevant, er dette en særnorsk utfordring. Det er dermed naturlig å ta opp behovet for en utvidet frist for de anlegg som har benyttet denne unntaksmuligheten i innspillet til Kommisjonen. 

Det fjerde rensetrinnet

Det vil være utfordrende å innføre en produsentansvarsordning som skal finansiere det fjerde rensetrinnet. Det vil kreve mye ressurser å designe, gjennomføre og drifte på en hensiktsmessig måte. Alt dette må være på plass før nødvendige investeringer kan gjennomføres. Det vil neppe være mulig å overholde kravet om at halvparten av anleggene som behandler mer enn 100 000 pe skal ha etablert dette innen utgangen av 2030.

En annen utfordring knyttet til det fjerde rensetrinnet er hvordan det finansielle ansvaret for produsentene skal defineres. Vi antar at de fleste avløpsanlegg vil investere i flere ulike renseprosesser samtidig, slik at det vil kunne bli krevende å isolere kostnadene ved det fjerde rensetrinnet fra kostnaden ved de andre rensetrinnene.

En praktisk utfordring knyttet til det fjerde rensetrinnet, er at kravet baseres på en 80 % reduksjon fra innløp og utløp til avløpsanlegget i innholdet av stoffer som finnes i legemidler, kosmetikk og andre forbrukerprodukter. Før ledningsnettet blir oppgradert slik det forutsettes innen 2040, vil det være en risiko for at avløpsvannet fortynnes innen det når fram til avløpsanlegget, og slik at disse stoffene ikke blir målbare i innløpsvannet. Forslaget mangler en løsning på hvordan en slik situasjon kan håndteres i tidsperioden fram til 2040, for anlegg over 100 000 pe. En mulighet kan være å innføre krav om lokal rensing av avløpsvann fra større enkeltkilder som sykehus, før påslipp til offentlig avløpsnett.

Individuelle avløpssystemer

Forslaget til nytt direktivet stiller krav til at individuelle og tilsvarende systemer (IAS) skal designes, driftes, og ha tilsvarende vedlikehold og rensing på lik linje som andre avløpsanlegg med krav om sekundær- eller tertiærrensing. Forslaget mangler en tydelig definisjon av IAS. Hvis individuelle systemer inkluderer all privat innsamling og behandling av avløpsvann, mener vi at størrelsen på utslippet må være avgjørende for type regulering. Miljødirektoratet har tidligere i prosessen spilt inn at Norge har en betydelig andel (ca. 10-15 % av befolkningen er tilknyttet IAS) IAS, men at dette er godt regulert i nasjonalt regelverk. KLD mener at kun individuelle avløpssystemer med utslipp på over 2000 pe bør reguleres på EU-nivå. Utslipp fra mindre tettbebyggelser og det som vi i Norge kaller for spredt avløp, mener vi bør reguleres på nasjonalt nivå, og på en måte som er i tråd med intensjonen i direktivet.

Energieffektivitet og biogass

Forslaget til revidert direktiv inneholder krav om energinøytralitet innen 2040. KLD vurderer at det er utfordrende med høyere rensekrav i kombinasjon med energinøytralitet. Nordisk klima gjør krav om energinøytralitet særlig utfordrende. Rensing er mer energikrevende siden vannet er kaldt. En annen utfordring er at mange norske avløpsanlegg er i fjellhaller, hvilket medfører at nitrogen må bli pumpet ut med dertil høyere energiforbruk. Når det gjelder produksjon av biogass på avløpsanleggene, er det krevende for operatørene å få avsetning for dette da markedet for biogass er lite utviklet. Dette skyldes bl.a. det omtrent ikke er utbygd gassnett i Norge, i tillegg til at fjernvarme ikke er veldig utbredt.  KLD mener at Norges posisjon bør være at det er utfordringer med energinøytralitet i nordiske klimaer, slik som Norge.

For en relativt liten andel av avløpsslammet fra regioner uten infrastruktur for å nyttiggjøre seg den produserte varmen, kan behandling av avløpsslam basert på kompostering være den beste behandlingen. KLD mener derfor at det burde være et tillegg i det foreslåtte direktivet som åpner for at det under visse kriterier gis mulighet til å behandle avløpsslam ved kompostering istedenfor biogassproduksjon.    

Videre prosess for påvirkning

KLD følger den politiske behandlingen i EU tett. Vi jobber for å fremme norske synspunkter og for å danne oss et bilde av hvor Norge eventuelt kan ha sammenfallende interesser med andre land.  Klima- og miljøministeren har tatt opp saken med ledelsen i Directorate General for Miljø i Kommisjonen og dette var også tema på nordisk miljøministermøte på Island i mai 2023. Departementet har også hatt møter med fagmyndighetene i Estland, Irland og Portugal og deres repsentanter i Brussel. Vi har ogås hatt møter med Norsk Vann. Vi vil fortsette dialogen med andre land, samt søke ytterligere kontakt med likesinnede land, for å vurdere om det er grunnlag for å støtte opp under videreutvikling av direktivet i tråd med norske interesser. Arbeidet vil legge et viktig grunnlag for ev. senere tilpasningstekst og/eller forsinket gjennomføring.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Andre opplysninger

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Kommisjonen la 26. oktober 2022 fram et forslag til revidert avløpsdirektiv. Kommisjonen inviterte samtidig til tilbakemeldinger («feedback») på forslaget fram til 14. mars 2023. Forslaget til revidert direktiv skal behandles i Europaparlementet og i Rådet. Europaparlamentet vedtok sin posisjon i plenumsmøtet 5. oktober, og Rådet vedtok sin posisjon i rådsmøtet 16. oktober. Trilogforhandlingene er i gang, og de varer typisk to til fem måneder. Når partene er enige, tar det ofte en til to måneder før direktiv vedtas og kunngjøres. Det er forventet at direktivet vedtas i begynnelsen av 2024.