(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 3.9.2025)

Sammendrag av innhold

Det nye luftkvalitetsdirektivet ((EU) 2024/2881)) erstatter de gjeldende direktivene om luftkvalitet (2004/107/EF og 2008/50/EF) som er innlemmet i EØS-avtalen.    

Hovedformålet med det nye direktivet er å forbedre utendørs luftkvalitet i Europa ved å redusere luftforurensning til nivåer som ikke anses å være skadelige for helse og naturlige økosystemer. Direktivet er en del av EUs grønne giv og EUs mål om nullforurensning innen 2050.

EU har i nytt direktiv fastsatt blant annet:

• strengere krav til luftkvaliteten gjennom juridisk bindende grenseverdier for hvor høye nivåer av luftforurensning som tillates
• nye krav til måling og beregning av luftkvalitet, og større bruk av disse to metodene i kombinasjon for å vurdere luftkvaliteten
• mer omfattende krav til tiltaksutredninger
• nye regler som utvider offentlighetens rett til informasjon om luftkvalitet
• nye regler om sanksjoner, erstatning og gruppesøksmål, som skal bidra til å sikre offentlige og private aktørers etterlevelse av det nye regelverket

Som etter gjeldende luftkvalitetsdirektiver, skal medlemsstatene selv velge hensiktsmessige tiltak for å oppnå kravene til luftkvaliteten. Det er også opp til medlemsstatene å utpeke ansvarlige myndigheter og organer som får ansvar for å følge opp den praktiske gjennomføringen av regelverket.

Nærmere om innholdet i nytt luftkvalitetsdirektiv

Landene skal etablere luftkvalitetssoner og regionale enheter for gjennomsnittlig eksponering ("average exposure territorial unit[s]") (artikkel 6). Kravet om regionale enheter er nytt. Luftkvaliteten skal vurderes og forvaltes innenfor disse sonene og enhetene.

Det er fastsatt bestemmelser som skjerper gjeldende grense- og målsettingsverdier for luftkvalitet (artikkel 13 og vedlegg 1):

• Grenseverdiene for fint svevestøv (PM2,5), fint og grovt svevestøv (PM10), nitrogendioksid (NO2), svoveldioksid (SO2) og benzen (C6H6) skjerpes.
• Det innføres nye grenseverdier for døgngjennomsnittskonsentrasjon for fint svevestøv (PM2,5), nitrogendioksid (NO2) og karbonmonoksid (CO).
• Det innføres ny grenseverdi for årlig gjennomsnittskonsentrasjon (årsmiddel) for svoveldioksid (SO2).
• Det innføres en grenseverdi for metallene arsen (As), kadmium (Cd), nikkel (Ni) og tjærestoffet benzo[a]pyren (et polysyklisk aromatisk hydrokarbon (PAH)). Disse komponentene hadde tidligere målsettingsverdier, som skulle overholdes så lenge det ikke førte til uforholdsmessig høye kostnader.
• For arsen, kadmium og B[a]P gjøres grenseverdien om fra heltall til desimaltall, slik at grensen i praksis blir strengere grunnet avrundingsreglene.
• Målsettingsverdien og langsiktig mål for beskyttelse av helse fra bakkenær ozon (O3) skjerpes.

Grenseverdiene i det nye direktivet skal innfris innen 1. januar 2030 (vedlegg 1, seksjon 1, tabell 1). Dersom nivåene av luftforurensning i år 2026, 2027, 2028 og/eller 2029 er over grenseverdiene eller målsettingsverdiene som skal innfris fra 2030, skal det utarbeides en ny type tiltaksutredning ("air quality roadmap") som skal vise hvilke tiltak som skal gjennomføres for å nå de nye grenseverdiene (artikkel 19). Viser kartleggingen at det blir utfordrende kan medlemslandet be om utsettelse av fristen for å innfri grenseverdiene dersom visse vilkår er oppfylt. En slik fristutsettelse skal notifiseres til Kommisjonen, som kan kreve at medlemsstaten justerer eller legger frem en ny utredning (artikkel 18).

Europakommisjonen skal gjennomgå direktivet, herunder grenseverdiene, jevnlig for å sikre at de er i tråd med oppdatert kunnskap om helse- og miljøeffekter (artikkel 3). Første gjennomgang skal skje innen utgangen av 2030, og deretter minst hvert femte år. Hvis kommisjonen finner det hensiktsmessig skal den foreslå nødvendige endringer, for eksempel strengere grenseverdier, som et ledd i å nå EUs mål om nullforuresning innen 2050 (artikkel 1 og 3).

Det innføres krav om at land som skjerper sine nasjonale grenseverdier, slik at de blir lavere enn grenseverdiene fastsatt i direktivet, må melde ifra til Kommisjonen innen 3 måneder etter at grenseverdiene trer i kraft (artikkel 13).

I tillegg til de skjerpede grenseverdiene innføres det en forpliktelse om å redusere den gjennomsnittlige eksponeringen for fint svevestøv (PM2,5) og nitrogendioksid (NO2) for å beskytte befolkningens helse (artikkel 13 og vedlegg 1, seksjon 5). Forpliktelsen tar utgangspunkt i nivåene målt på bakgrunnstasjoner i de regionale enhetene for gjennomsnittlig eksponering (artikkel 6). Dersom den gjennomsnittlige eksponeringen er høyere enn de helsebaserte anbefalingene fra verdens helseorganisasjon (WHO) fra 2030, er det et krav om å redusere eksponeringen.

Informasjons- og alarmterskler ved kortvarige episoder med høy luftforurensing, videreføres i nytt direktiv. Det legges til informasjons- og alarmterskler for fint og grovt svevestøv (PM2,5, PM10), og informasjonsterskler for svoveldioksid (SO2) og nitrogendioksid (NO2).

I nytt direktiv er det én vurderingsterskel per komponent av luftforurensing, og ikke to (øvre og nedre vurderingsterskel) som etter gjeldende luftkvalitetsdirektiv (artikkel 7, vedlegg 2). Det innføres en ny vurderingsterskel for bakkenær ozon for beskyttelse av menneskelig helse. Vurderingsterskelen avgjør blant annet behovet for måling og beregning i luftkvalitetssonene.  

Det er også fastsatt økte krav til faste målinger av luftkvalitet (det vil si målinger som gjennomføres på faste steder i minimum ett kalenderår) og regler om slike målinger:

• Minsteantall målepunkter i hver luftkvalitetssone øker (artikkel 9, vedlegg 3). Det er krav til faste målinger i soner hvor nivået er over vurderingstersklene.
• Målestasjoner skal, når det er mulig, være representative for lignende områder som ikke er i umiddelbar nærhet, og i områder med nivåer over vurderingsterskelen skal det være klart definert hvilke områder målestasjonene er representative for (vedlegg 4, punkt B).
• Et nytt krav er opprettelsen av "monitoring supersites" (kan oversettes til "observatorium") (artikkel 10). Det skal etableres minst ett observatorium i et bybakgrunnsområde per land og ett observatorium per 100 000 kvm i landlige omgivelser (det vil si minimum tre stykker i Norge). Her skal det blant annet måles nye komponenter som tidligere ikke har vært pålagt: ultra-fine partikler (UFP), svart karbon (BC) og ammoniakk (NH3) (artikkel 10 og vedlegg 7, seksjon 1). I tillegg anbefales det målinger av flere komponenter.
• Det skal i tillegg måles ultrafine partikler (UFP) på minimum ett sted i tillegg til på observatoriene (artikkel 9 og 10 og vedlegg 3 og 7).
• Det stilles mer detaljerte krav til plassering og flytting av målestasjoner, og kvalitetskrav til målinger (artikkel 9 og 11, vedlegg 5 og 6).

I tillegg til de faste målingene skal indikative målinger (mindre strenge krav enn til faste målinger) og/eller beregninger av luftkvaliteten brukes i større grad enn tidligere for å vurdere nivåene av luftforurensning (artikkel 8):

• Det stilles krav om beregninger og/eller indikative målinger i soner hvor forurensningsnivået overskrider grense- eller målsettingsverdier. Dersom beregninger brukes, skal beregningene gi informasjon om den romlige representativiteten ("spatial representativeness area") til de faste målepunktene, og dette skal regnes ut så ofte som nødvendig, men minimum hvert femte år (artikkel 8).
• Det innføres nye kvalitetskrav til modellberegninger (artikkel 11 og vedlegg 5 og 6).
• Det kan bli behov for å opprette en nasjonal referanseinstitusjon for modellering, som skal sørge for nøyaktighet og kvalitet i modellberegninger. Dette vil tilsvare funksjonen nasjonalt referanselaboratorium for luftkvalitetsmålinger (NRL) har for kvalitetskontroll av måling av luftkvalitet (artikkel 5 og vedlegg 5, punkt G).
• Målenettverket skal evalueres minimum hvert femte år. Det er et nytt krav at evalueringen skal støttes av indikative målinger og/eller beregninger (artikkel 8, vedlegg 4).

I det reviderte direktivet er det mer omfattende krav til tiltaksutredninger og beredskapsplaner, deriblant krav om:

• oppdateringer av tiltaksutredninger ved vedvarende overskridelser av eksempelvis grense- og målsettingsverdier for luftkvalitet, mer detaljert grunnlagsinformasjon og at tiltaksutredningene må sendes på høring før de ferdigstilles (artikkel 19 og vedlegg 8).
• at beredskapsplaner for episoder med nivåer av luftforurensning over alarmtersklene skal sendes på høring før de ferdigstilles (artikkel 20).

Det stilles i tillegg nye krav om

• å utarbeide en tiltaksutredning dersom forpliktelsen om gradvis eksponeringsreduksjon for fint svevestøv (PM2,5) og nitrogendioksid (NO2) (artikkel 13) er overskredet i en eller flere regionale enheter for gjennomsnittlig eksponering (artikkel 19).  
• å utarbeide en ny type tiltaksutredning ("air quality roadmap").

Det er fastsatt mer omfattende krav til offentlighetens rett til informasjon om luftkvalitet (artikkel 22), blant annet at:

• Medlemslandene skal etablere en offentlig tilgjengelig luftkvalitetsindeks for minimum svoveldioksid (SO2), nitrogendioksid (NO2), svevestøv (PM2,5 og PM10) og bakkenær ozon. Indeksen skal så langt som mulig være sammenliknbar med andre EU/EØS-land sin indeks og følge WHO sine anbefalinger. Videre skal den gi informasjon om helseeffekter, inkludert til sårbare grupper i befolkningen.
• Medlemslandene skal aktivt gå ut med informasjon til befolkningen dersom det oppstår en overskridelse eller er en risiko for overskridelse av grenseverdier m.m. satt i direktivet.  

Det er også fastsatt regler om klageadgang, gruppesøksmål, erstatning og sanksjoner:

• Berørte parter skal ha adgang til å prøve lovligheten av enkelte forhold ved direktivet for en domstol eller et annet uavhengig og upartisk organ (artikkel 27). Dette gjelder beslutninger, handlinger eller unnlatelser knyttet til målinger, tiltaksutredninger, handlingsplaner og beredskapsplaner for episoder med nivåer av luftforurensning over alarmtersklene.
• Medlemslandene skal sikre personer rett til erstatning for helseskade som skyldes brudd på enkelte bestemmelser i direktivet (artikkel 28). Eksempler på relevante brudd er manglende tiltaksutredninger og manglende planer for episoder med høy luftforurensning, og det er kompetente myndigheter som skal kunne holdes ansvarlige.
• Medlemslandene må innføre effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner ved brudd på nasjonale regler som gjennomfører direktivet (artikkel 29). Dette er ikke nytt, men bestemmelsen om sanksjoner er noe mer utfyllende enn etter gjeldende direktiv.

Det nye direktivet gir mer detaljerte føringer for samarbeid dersom grenseoverskridende luftforurensning fra et land til et annet bidrar signifikant til overskridelse av grenseverdier, målsettingsverdier for ozon, eksponeringsreduksjonsmålet for PM2,5 og NO2 eller alarmtersklene (artikkel 21).

Flere av pliktene i direktivet viser til plikter i utslippstakdirektivet 2016/2284 ("national emission ceilings directive" (NEC)) og oppfordrer til å se disse i sammenheng. NEC er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Direktivet vil erstatte gjeldende luftkvalitetsdirektiver som er innlemmet i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom forurensningsforskriften kapittel 7 om lokal luftkvalitet. Forskriften pålegger kommunene, statsforvalterne, Miljødirektoratet og anleggseiere ansvar og oppgaver for å sikre at pliktene som er fastsatt i forskriften blir overholdt.

Det nye direktivet vil gjøre det nødvendig å endre forurensningsforskriften kapittel 7.

Som etter gjeldende luftkvalitetsdirektiver, skal medlemsstatene selv velge hensiktsmessige tiltak for å oppnå kravene til luftkvaliteten. Det er også opp til medlemsstatene å utpeke ansvarlige myndigheter og organer som får ansvar for å følge opp den praktiske gjennomføringen av regelverket.

Det nye direktivet har reglene om sanksjoner, erstatning for helseskade og gruppesøksmål. Departementets foreløpige vurdering er at dette ikke krever endringer i norsk rett, da dette allerede er dekket i gjeldende regler i forurensningsforskriften om klage og tvangsmulkt, og i alminnelig erstatningsrettslige regler for feil begått av offentlige myndigheter.

Medlemslandene i EU har frist for å implementere det nye direktivet i nasjonal lovgivning innen to år etter at det trådte i kraft, det vil si innen 11. desember 2026.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Europakommisjonens vurdering av nytte og kostnader ved de foreslåtte endringene i direktivet

Kommisjonen utarbeidet en konsekvensutredning («impact assessment»), som fulgte forslaget til nytt direktiv. I konsekvensutredningen var det estimert at de totale tiltakskostnadene for gjennomføring av regelverket er 5,6 milliarder euro for hele EU, mens den totale nytten er estimert til 41,8 milliarder euro for hele EU. Det gir en netto samfunnsøkonomisk nytte på 36,2 milliarder euro og en nytte-til-kost-ratio på 7,5:1. Kommisjonen har ikke brutt ned nytte- og kostnadseffektene på enkeltland i konsekvensutredningen.

Miljø- og helsemessig nytte

Luftforurensing er blant de miljøfaktorene som bidrar mest til sykdom og død, både i Norge og i resten av verden. Luftforurensning fører til at luftveissykdommer og hjerte- og karsykdommer blir forverret. Langvarig eksponering kan også føre til utvikling av sykdom.

I konsekvensvurderingen viser Kommisjonen til at det er estimert at over 300 000 premature dødsfall i Europa kan tilskrives luftforurensning. Kommisjonen viser videre til at det er estimert at luftforurensning fører til direkte kostnader på om lag 20 milliarder euro i helseutgifter, tapte arbeidsdager og avlingstap, pluss indirekte kostnader på 330-940 milliarder euro.

Bedret luftkvalitet vil være positivt for folkehelsen og på sikt føre til reduserte helseutgifter. Den estimerte nytten ved gjennomføring av regelverket er hovedsakelig knyttet til sykdom og dødsfall som unngås dersom nivåene av luftforurensning i Europa reduseres.

Luftforurensning skader også miljøet gjennom forsuring, eutrofiering og skader på vegetasjon og økosystemer. I konsekvensvurderingen estimerer Kommisjonen at eutrofiering på grunn av luftforurensning vil være et betydelig problem i 2030, dersom ikke ytterligere tiltak gjennomføres. I tillegg bidrar luftforurensning fortsatt til noe forsuring. Ved gjennomføring av regelverket estimeres det i konsekvensvurderingen at andelen økosystemområder i Europa som overstiger kritisk belastning for eutrofiering reduseres fra 70 til 58 prosent.

Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige i Norge

Som etter gjeldende luftkvalitetsdirektiver, skal medlemsstatene selv velge hensiktsmessige tiltak for å oppnå kravene til luftkvaliteten. Det er også opp til medlemsstatene å utpeke ansvarlige myndigheter og organer som får ansvar for å følge opp den praktiske gjennomføringen av regelverket. I den følgende beskrivelsen av økonomiske og administrative konsekvenser tas det utgangspunkt i at den gjeldende fordelingen av plikter og oppgaver tillagt de ulike aktørene i kapittel 7 videreføres.

Det totale omfanget av økte kostnader for det offentlige vil avhenge av hvordan de nye kravene gjennomføres i Norge. Kommunene er forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet og kan få økte kostnader som følge av flere plikter etter regelverket. I tillegg er flere offentlige aktører anleggseiere, og kan få økte kostnader knyttet til denne rollen. Anleggseiere er for eksempel veieiere (Statens vegvesen, fylkeskommuner og kommuner). Miljødirektoratet vil få økte kostnader blant annet knyttet til overvåking av lokal luftkvalitet. På nåværende tidspunkt antas det at det nye luftkvalitetsdirektivet vil kunne medføre vesentlige kostnader, og behov for midler ut over gjeldende budsjettrammer, som et minimum for staten (for eksempel Miljødirektoratet).

Skjerpede grenseverdier vil føre til at flere kommuner og anleggseiere må utarbeide tiltaksutredninger og gjennomføre tiltak for å redusere nivåene av luftforurensning tilstrekkelig innen 1. januar 2030, som er fristen for å overholde de nye grenseverdiene.

Statsforvaltere og Miljødirektoratet er forurensningsmyndighet for konsesjonspliktige virksomheter med tillatelse etter forurensningsloven § 11, og må i sitt arbeid med tillatelsene ta hensyn til skjerpede krav i nytt direktiv, da spesielt strengere grenseverdier og endringen fra målsettingsverdier til grenseverdier.

Norge gjennomførte allerede i 2022 noen av endringene i grenseverdier som innføres i nytt direktiv. Dette gjelder innstrammingen av grenseverdiene for årsmiddel (årlig gjennomsnittskonsentrasjon) for fint svevestøv (PM2,5) og fint og grovt svevestøv (PM10), og endringen fra heltall til desimaltall for tjærestoffet benzo[a]pyren (fra 1 ng/m3 til 1,0 ng/m3).

Norge har de siste årene først og fremst hatt brudd på grenseverdiene for svevestøv, og det forventes at flere kommuner og anleggseiere må gjennomføre tiltak for å klare å overholde ny og strengere grenseverdi for døgn for fint og grovt svevestøv (PM10). Veitrafikk og vedfyring er de viktigste lokale kildene til svevestøv. Videre er de nye grenseverdiene for NO2 vesentlig strengere, og kommuner og anleggseiere kan være nødt til å gjøre tiltak, spesielt i høyt trafikkerte områder, for å overholde grenseverdiene innen 2030.  

Kommunen har plikt til å sørge for at det utarbeide tiltaksutredninger, og anleggseierne skal medvirke. De konkrete merkostnadene for å overholde grenseverdiene er usikre siden det avhenger av den konkrete forurensningssituasjonen og hvilke tiltak som blir valgt i den enkelte kommune. Staten har også et ansvar for å bidra til at kommuner og anleggseiere overholder grenseverdiene.

Kravene til tiltaksutredninger utvides i nytt direktiv. I tillegg til strengere grenseverdier forventes de nye kravene til tiltaksutredninger å føre til at flere må lage tiltaksutredning og at de må oppdateres hyppigere. Dette kan gi økte kostnader for anleggseiere og kommunene. Miljødirektoratet forventes å få høyere administrative kostnader knyttet til å gjennomgå tiltaksutredningene og rapportere dem videre til det europeiske miljøbyrået (EEA). I tillegg vil det være nødvendig at staten koordinerer arbeidet dersom det slår inn flere ulike krav til tiltaksutredninger i samme område.  

Krav om høringer for tiltaksutredninger gjør tidslinjen mer utfordrende for kommunene og anleggseierne enn før, siden fristen for å lage utredningene står fast (to år fra det året plikten ble utløst).

I Norge er det i dag strengere krav til når en tiltaksutredning må utarbeides, enn det som følger av gjeldende luftkvalitetsdirektiver. I henhold til gjeldende direktiver skal det utarbeides en tiltaksutredning ved brudd på grense- eller målsettingsverdier, mens plikten i Norge slår inn allerede ved brudd på øvre vurderingsterskel. I nytt direktiv beholdes regelen om at en tiltaksutredning må utarbeides ved brudd på grense- eller målsettingsverdier. Samtidig innføres en ny form for tiltaksutredninger ("air quality roadmaps"), og antallet vurderingsterskler reduseres. Det må derfor vurderes hvordan tiltaksutredningspliktene skal gjennomføres i Norge i tråd med nytt direktiv.

Økning av krav til antall målestasjoner og antall komponenter som skal måles kan føre til økte kostnader for kommunene og anleggseierne. Om og hvor mye kostnadene vil øke avhenger av hvordan målenettverket endres for å imøtekomme kravene i nytt direktiv, for eksempel hvordan sonene endres og hvem som skal ta kostnaden for kravet om et observatorium ("monitoring supersite") i bybakgrunn. Det finnes en avansert målestasjon i Sofienbergparken i Oslo i dag som muligens kan være et utgangspunkt for en slik stasjon.

Kostnadene for overvåking vil øke for Miljødirektoratet, blant annet fordi kostnadene for observatoriene ("monitoring supersites") i landlige omgivelser vil falle på direktoratet. Norge har per i dag flere avanserte målestasjoner i landlige omgivelser, og det forventes at disse kan være et utgangspunkt for å dekke opp kravene i nytt direktiv, men at målingene må utvides.

Norge har en nasjonal luftkvalitetsmodell, utviklet av Meteorologisk institutt, som forventes å kunne brukes til å dekke noen av de nye kravene til bruk av modellberegninger.  Luftkvalitetsmodellen dekker imidlertid ikke alle komponentene i direktivet, så det vil være behov for å videreutvikle modellen.

Det er også behov for å lage et system som bruker målinger (faste og indikative) og beregninger i kombinasjon, blant annet for å beregne den romlige representativiteten til målestasjoner. Å etablere et slikt system vil medføre administrative og økonomiske konsekvenser. Det vil videre medføre administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige dersom det må opprettes en nasjonal referanseinstitusjon for modellering. Til sammenligning har kostnaden for nasjonalt referanselaboratorium for luftkvalitetsmålinger (NRL) ligget på rundt 3 millioner pr år de siste årene.

Flere type målinger, flere tiltaksutredninger og mer bruk av beregninger forventes å øke mengden rapportering til det europeiske miljøbyrået (EEA). Dette kan gi økte administrative kostnader for kommuner og anleggseiere, men i hovedsak forventes det å gi økte kostnader for staten. Norge har ikke et tilfredsstillende system for å rapportere indikative målinger og beregninger, så dette må etableres. Det er trolig naturlig at Miljødirektoratet tar ansvar for å sørge for et slikt system.

Norge har et godt utgangspunkt for å møte de utvidede kravene til offentlighetens rett til informasjon, fordi den offentlige varslingstjenesten Luftkvalitet i Norge allerede har en luftkvalitetsindeks for de pålagte komponentene (kalt «forurensningsklasser»). Varslingstjenesten er levert av Luftsamarbeidet, som består av Meteorologisk institutt, Statens vegvesen, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Miljødirektoratet. Indeksen tar hensyn til helseanbefalingene fra WHO og inkluderer helseråd til befolkningen, inkludert til sårbare grupper. Det vil trolig likevel være behov for å øke innsatsen for å imøtekomme de nye informasjonskravene i direktivet.

Nye regler om klageadgang, gruppesøksmål, erstatning og sanksjoner skal bidra til å sikre etterlevelse av direktivet, og innebærer at brudd på bestemmelsene som gjennomfører direktivet vil kunne få konsekvenser. Dette vil også belaste staten administrative ressurser og utgifter. Eksempelvis vil den nye bestemmelsen om at det offentlige kan bli erstatningspliktig for brudd på forpliktelser i direktivet kunne føre til flere erstatningskrav overfor offentlige myndigheter.

Økonomiske og administrative konsekvenser for private aktører i Norge

Private anleggseiere, som industribedrifter, kan få økte kostnader knyttet til tiltaksutredninger, gjennomføring av tiltak og måling av luftkvalitet. Spesielt kan strengere grenseverdier og endring fra målsettingsverdier til grenseverdier føre til at flere tiltak må gjennomføres. Omfanget av de økte kostnadene for private anleggseier vil, i likhet med kostnadene for offentlige anleggseiere, være avhengig av hvordan kravene gjennomføres i Norge. Dette gjelder særlig kostnader i forbindelse med tiltaksutredninger og målinger av luftkvalitet.

Sakkyndige instansers merknader

Posisjonsnotat ble sendt på skriftlig prosedyre (01.04.2025 – 23.04.2025) til spesialutvalget for miljø. Merknader er innarbeidet i notatet.

EU hadde en åpen konsultasjon om revisjonen av luftkvalitetsdirektivene i 2021, såkalt "Have your say – Public consultation". Miljødirektoratet la ut informasjon på sin nettside om muligheten til å spille inn på denne konsultasjonen. I tillegg har Miljødirektoratet informert om status på revisjonsarbeidet jevnlig på Bedre byluft-forum som er en viktig møteplass for kommuner, veieiere og andre som jobber med lokal luftkvalitet i Norge.

Vurdering

Luftkvalitetsdirektivet 2008/50/EF, som er endret ved kommisjonsdirektiv 2015/1480, er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XX, nr. 14c. Luftkvalitetsdirektiv 2004/107/EF, endret ved kommisjonsdirektiv 2015/1480 er også tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XX, nr. 21ak.Kommisjonens gjennomføringsbeslutning 2011/850/EU om gjensidig utveksling av og opplysninger om og rapportering av kvalitet på omgivelsesluft er tatt inn i nr. 14ca. Det er ikke gjort noen tilpasninger.

Nytt luftkvalitetsdirektiv (EU) 2024/2881 vurderes også som EØS-relevant og akseptabelt, men med behov for tilpasninger.

Det er behov for tilpasninger for bestemmelser som henviser til rettsakter som ikke er innlemmet i EØS-avtalen. De aktuelle rettsaktene er direktiv (EU) 1059/2003 om etablering av en felles klassifisering av territorielle enheter for statistikk (NUTS) og direktiv (EU) 2016/2284 om reduksjon av nasjonale utslipp av visse forurensninger til luft (NEC-direktivet). Sistnevnte er under vurdering av EØS/EFTA-landene for EØS-relevans og innlemmelse i EØS-avtalen. De aktuelle artiklene i luftkvalitetsdirektivet er 4, 8, 10, 18, 19, 21 og vedlegg 8. Det kan potensielt være behov for tilpasning knyttet til en henvisning til direktiv (EU) 2019/1024 (åpne data-direktivet), som er besluttet innlemmet i EØS-avtalen, men der EØS-komitebeslutningen foreløpig ikke har tredd i kraft.

Det kan i tillegg være behov for tilpasninger for bestemmelser om transnasjonalt samarbeid (artikkel 5), henvisning til TFEU (artikkel 13 og 15), godkjenning av informasjon gitt til Kommisjonen (artikkel 16), om Kommisjonens godkjenning av "air quality road maps" ved fristutsettelse (artikkel 18) og om samarbeid med andre medlemsland og med Kommisjonen ved tilfeller av grenseoverskridende luftforurensning (artikkel 21).

Direktivet har en rekke frister. Avhengig av når direktivet innlemmes i EØS-avtalen og trer i kraft i EØS-landene, må det vurderes om det kreves tilpasning av fristene for å få gjennomført rettsakten i forurensningsforskriften og for å gi norske aktører tid til å gjennomføre nødvendige tiltak for overholdelse av fristene i direktivet.

Videre vil det være behov for å ta forbehold om at det ved et eventuelt vedtak om innlemmelse av luftkvalitetsdirektivet i EØS-komiteen må forfatningsrettslige krav oppfylles først, altså art. 103-forbehold. Bakgrunnen for dette er at kostnadene forbundet med forvaltningen av de norske reglene som gjennomfører direktivet vil kunne medføre vesentlige kostnader som forplikter Norge i fremtidige år, og som gir behov for midler ut over gjeldende budsjettrammer.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Andre opplysninger

Se for øvrig EUs pressemelding om nytt direktiv: https://environment.ec.europa.eu/news/new-pollution-rules-come-effect-cleaner-air-2030-2024-12-10_en  

Hva har skjedd tidligere i prosessen?

Revisjonen av nytt direktiv bygger på en evaluering ("fitness check") som Kommisjonen gjennomførte i 2019. Evalueringen konkluderte med at regelverket har vært delvis vellykket i å beskytte Europas befolkning mot skadelig luftforurensning, og at det var behov for å forbedre regelverket på flere områder for å beskytte helse og naturlige økosystemer godt nok. EU-kommisjonen la frem sitt forslag til revidert luftkvalitetsdirektiv 26. oktober 2022

Status

Rettsakten ble vedtatt i EU den 23. oktober 2024, og publisert i EUs lovtidende (offical journal) 20. november 2024. Direktivet trådte i kraft 10. desember 2024.

Rettsakten er til vurdering i EFTA-statene.