BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 22.11.2007)

Sammendrag av innhold
Europaparlamentet og Rådet vedtok 15. desember 2004 et direktiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner (PAH) i uteluft. Direktivet er det fjerde og siste datterdirektivet under rammedirektivet om luftkvalitet (96/62/EF) og omfatter nevnte stoffer. Direktivet reflekterer målene i det "6. Europeiske miljøhandlingsprogrammet" gjennom å:
- fastsette mål som ikke skal gi negative helseeffekter
- forbedre overvåking og forvaltning av luftkvaliteten
- informere publikum

Kommisjonen la 31. januar 2005 frem en helhetlig strategi for utslipp av kvikksølv. Kvikksølv behandles derfor i mindre grad i direktivet utover krav om målinger av bakgrunnskonsentrasjoner.

Direktivet fastsetter krav om målinger. For arsen, kadmium, nikkel og benzo(a)pyrene (indikator for PAH) er det fastsatt øvre og nedre vurderingsterskler som utløser obligatoriske krav om et minimum av faste målinger av konsentrasjonen av disse stoffene i luft. Uavhengig av konsentrasjonsnivåer for de enkelte stoffene stiller direktivet krav om indikative målinger av bakgrunnskonsentrasjoner i luft og total avsetning med en stasjon per 100,000 km2. Indikative målinger er stikkprøvemålinger med redusert krav til tidsdekning i forhold til faste målinger.

Direktivet fastsetter ingen bindende grenseverdier, men målsettinger for konsentrasjonen av arsen, kadmium, nikkel og benzo(a)pyrene (B(a)P) i luft. Målsettinger vil ikke kreve gjennomføring av tiltak overfor industrisektoren ut over det som omfattes av IPPC direktivets krav om BAT, og skal ikke lede til stenging av bedrifter. Medlemsstatene skal gjennomføre praktisk mulige samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak innenfor relevante sektorer for å sikre at målsettingene blir oppnådd innen 31.12.2012.

Direktivet stiller krav om informasjon til publikum. Overskridelse av målsettingene vil utløse rapporteringsplikt til Kommisjonen.

Merknader
Direktivet fastsetter målsettinger for konsentrasjonen av arsen, kadmium, nikkel og PAH i luft samt krav til målinger, rapportering og varsling. Det er ikke utarbeidet generelle norske krav som setter grenser for tungmetaller og PAH i utendørsluft. Reguleringer av utslipp fra industri gjennomføres ved krav som stilles i utslippstillatelser etter forurensningsloven (IPPC-direktivet). Bestemmelser om lokal luftkvalitet i forurensningsforskriften stiller krav til målinger, rapportering og varsling til befolkningen for de øvrige datterdirektivene, som er lik de kravene som fremgår av dette direktivet. 

Direktiv 96/62/EF, 1999/30/EF, 2000/69/EF og 2002/3/EF om lokal luftkvalitet inngår i EØS-avtalen og er gjort gjeldende i Norge i forskrift om begrensning av forurensning.

Direktivet skiller seg fra de øvrige direktivene ved at det ikke fastsetter juridisk bindende grenseverdier for stoffene det omhandler. Rammeverket for overvåkning, målinger og rapportering er lik den i eksisterende forskrift.

Ut i fra prinsippet om forurenser betaler, slik som som bl.a. legges til grunn i eksisterende bestemmelse om luftkvalitet i forurensningsforskriften, vil direktivet ha økonomiske konsekvenser for noen bykommuner, Statens vegvesen, SFT og for industrien. Kostnadene vil omfatte etablering og drift av målinger og måleutstyr, inkl. kvalitetssikring og rapportering. SFT anslår at kravene til målinger vil medføre en samlet årlig kostnad på omlag 5 millioner kroner. Berørte kommuner vil i tillegg få noen økte administrative kostnader knytte til oppfølging av kravene.

Sakkyndige instansers merknader
Forslag til endring av forurensningsforskriften kap. 7 for å gjennomføre direktivet ble sendt på høring 9. oktober 2006 med svarfrist 18. desember 2006. Det kom inn 17 høringsuttalelser. Samferdselsdepartementet mente at kostnadene knyttet til målinger o.l. i hovedsak bør bæres av kommunene. Folkehelseinstituttet og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke ønsket mer ambisiøse målsettingsverdier enn det direktivet fastsetter. Norsk Industri var opptatt av å sikre at norsk industri har samme vilkår som utenlandsk industri, mens KS forutsatte at kommunene får kompensert sine merkostnader knyttet til oppfølgingen av forskriften. I tillegg hadde flere høringsinstanser mer konkrete merknader til enketbegreper i forskriftsforslaget.

Rettsakten har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status
• Prosessen i EU: Endelig kommisjonsforslag til direktiv ble fremmet 16. juli 2003. Det ble oppnådd enighet mellom Rådet og Parlamentet 20. april 2004. Direktivet ble formelt vedtatt 15. desember 2004 og publisert i OJ 26 januar 2005.
• Prosessen i Norge: Rammenotatet ble sist behandlet i spesialutvalget for miljø 08. august 2005. Spesialtvalget fant rettsakten relevant og akseptabel. Standardskjema er returnert EFTA. Norge har ikke deltatt i arbeidsgruppene som har utarbeidet arbeidsdokumentet med utforming av forslag til direktiv. Norge har ikke hatt vesentlige innvendinger til tidligere utkast til direktiv.
• Beslutningsprosedyre: Direktivet ble vedtatt etter medbestemmelsesprosedyren i forhold til Parlamentet.