BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 7.8.2024)

Sammendrag av innholdDelegert kommisjonsforordning (EU) 2023/2867 angir veiledende prinsipper og kriterier for fastsettelse av prosedyrene for kontroll av CO2-utslippsverdier og drivstofforbruk for personbiler og varebiler som er tatt i bruk. De konkrete prosedyrene for å utføre slike kontroller er fastsatt i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2023/2866. Kravet til å gjennom tester av kjøretøy i bruk (in-service verification) følger av basisforordning (EU) 2019/631 artikkel 13.

Kravet om kontroll av kjøretøy i bruk bør gjelde alle bilfabrikanter, med unntak av fabrikanter som setter et begrenset antall kjøretøy på markedet. Verdiene for CO2-utslipp og drivstofforbruk som fremgår av samsvarssertifikatene (CoC), bør verifiseres ved hjelp av testprosedyrene for kjøremotstand og chassisdynamometer slik det er fastsatt i FN-regulativ nr. 154 om WLTP. For å kontrollere forekomsten av kunstige strategier som forbedrer kjøretøyets prestasjoner under typegodkjenningstestene, skal det utføres dedikerte tester for sjekk av dette. For å unngå interessekonflikter, bør tester av kjøretøy i  bruk gjennomføres av en teknisk testinstans som ikke var involvert i typegodkjenningsprosessen av det berørte kjøretøyet. Test med chassisdynamometer bør utføres ved den tekniske testinstansens eget anlegg, og ikke som en bevitnet test ved fabrikantens fasiliteter. Det bør fastsettes en passende statistisk evalueringsmetode slik at den bevilgende typegodkjenningsmyndigheten kan trekke konklusjoner for hele den gjeldende kjøretøyfamilien basert på testresultatene fra de kjøretøyene som er tatt ut til stikkprøvekontroll.

Fabrikantene bør sikre at de verdiene for CO2-utslipp og drivstofforbruk som fremgår av samssvarsertifikatene tilsvarer de verdiene kjøretøyene har i bruk, og som den bevilgende typegodkjenningsmyndigheten skal verifisere. For at aktivitetene i forbindelse med test av kjøretøy i bruk er tilstrekkelig finansiert, bør typegodkjenningsmyndigheten kreve forholdsmessige gebyrer fra fabrikantene. 

I forordningen er den bevilgende typegodkjenningsmyndigheten definert som den typegodkjenningsmyndigheten som utsteder avgasstypegodkjenninger i samsvar med forordning (EF) nr. 715/2007 eller, hvis det er relevant, i samsvar med forordning (EF). nr 595/2009. Det er hver bevilgende typegodkjenningsmyndighet som hvert år skal velge ut kjøretøyfamilier til kontroll av kjøretøy i bruk. Dette skal gjøres blant de kjøretøyfamiliene typegodkjenningsmyndigheten har ustedt avgasstypegodkjenninger til.

Merknader
EU-hjemmel

Rettsakten er en delegert forordning vedtatt etter Traktaten om den Europeiske Unions Virkemåte (TEUV) artikkel 290.

Rettslige konsekvenser

Basisforordning (EU) 2019/631 er tatt inn i norsk rett i forskrift av 28. desember 2018 nr. 2247 om krav til CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler og tunge kjøretøy (M, N og O). Forordning (EU) 2023/2867 vil bli implementert i samme forskrift.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Kravet om å gjennomføre tester av kjøretøy i bruk etter denne forordningen er lagt til de typegodkjenningsmyndigheter som har ustedt avgasstypegodkjenninger i overensstemmelse med forordning (EF) nr. 715/2007 eller, hvis det er relevant, forordning (EF) nr. 595/2009. Statens vegvesen usteder p.t. ikke slike typegodkjenninger, og vil følgelig heller ikke måtte gjennomføre tester av kjøretøy i bruk slik det er beskrevet i forordning (EU) 2023/2866.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles etter EFTA's hurtigprosedyre (fast-track). Den blir derfor ikke forelagt noe Spesialutvalg til vurdering.

Vurdering

Forordningen anses EØS-relevant og akseptabel.

StatusForordningen ble vedtatt 5. oktober 2023, publisert i EU-tidende 18. desember 2023 og trådte i kraft i EU 7. januar 2024.

Forordningen var på nasjonal høring i mai 2024.

Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen 5. juli 2024, beslutning nr. 177/2024. Endringsforskrift ble vedtatt 7. august 2024 (e.i.f. 9. august) og Form 1 ble sendt ESA samme dag.