BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 19.11.2015)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF (Solvens II-direktivet) ble vedtatt 25. november 2009. Direktivet baserer seg på EU-kommisjonens forslag som ble fremmet for Rådet og Parlamentet 10. juli 2007. Solvens II-direktivet er et såkalt rammedirektiv som trekker opp hovedprinsippene for reguleringen av forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet. Utfyllende regler, kalt gjennomføringstiltak, skal utarbeides og vedtas av Kommisjonen.

Formålet med Solvens II-direktivet er at europeiske forsikrings- og gjenforsikringsselskaper skal underlegges krav til tekniske avsetninger og solvens (kapital) som bedre reflekterer risikoen i selskapene enn det som følger av dagens regler (Solvens I-regelverket). Det nye regelverket er organisert i tre pilarer på tilsvarende måte som Basel II-regelverket (bl.a. direktiv 2006/48/EF) med kapitalkrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Pilar 1 inneholder kvantitative bestemmelser for beregning av solvenskrav, herunder bestemmelser om verdivurdering av eiendeler og forsikringstekniske avsetninger. Pilar 2 inneholder kvalitative bestemmelser for risikostyring og internkontroll, tilsynsmessig overvåkning og kontroll, samt nærmere hjemler for tilsynsmyndighetene for å fastsette høyere solvenskrav for enkeltinstitusjoner. Pilar 3 består bl.a. av regler om opplysningsplikt overfor offentligheten og rapporteringsplikt overfor tilsynsmyndighetene. Det er krav om at selskapenes eiendeler og forsikringsforpliktelser skal vurderes til markedsverdi. Markedsverdien på forsikringsforpliktelsene skal beregnes bl.a. ved bruk av diskontering til en markedsrente. Endringer i markedsrenten vil føre til endringer i forpliktelsene. Det innføres to sett av kapitalkrav, hhv. solvenskapitalkrav og minstekapitalkrav. Ved brudd på solvenskapitalkravet skal det kreves tiltak for å gjenopprette soliditeten. Direktivet legger også opp til tilsyn på gruppenivå.

I tillegg til de materielle endringene i det europeiske solvensregelverket for forsikrings- og gjenforsikringsselskaper, innebærer Solvens II-direktivet at flere gjeldende direktiv på forsikringsområdet slås sammen i ett direktiv.

Vurdering
Gjennomføring av Solvens II-direktivet vil medføre vesentlige endringer i rammebetingelsene for norske forsikringsselskap. Norske livsforsikringsselskaper har hittil diskontert framtidige livsforsikringsforpliktelser med en fast beregningsrente. Beregningsstudier som er gjennomført viser at kapitalkravet for norske selskap vil øke sammenliknet med gjeldende regelverk. Det gjelder spesielt for selskapene med privat ytelsesbasert tjenestepensjon, fripoliser og gammel individualportefølje. Dette skyldes blant annet at forpliktelsene skal verdsettes til beste estimat og at det i motsetning til gjeldende regelverk stilles krav om kapital for å dekke risikoen knyttet til oppfyllelse av fremtidig avkastningsgaranti i et lavrentescenario. Faller markedsrenten, vil nåverdien av forsikringsselskapenes forsikringsforpliktelse (selskapenes gjeld) øke. Enkelte selskaper vil trolig ha behov for mer kapital for å klare overgangen til de nye reglene. Innføring av Solvens II-reglene vil også kreve endringer i selskapenes systemer og kapitalforvaltning. 

Hovedreglene i Solvens II er gjennomført i den nye finansforetaksloven, jf. Prop. 125 L (2013–2014). Reglene trer i kraft 1. januar 2016.

Finansdepartementet fastsatte 25. august 2015 forskrift med nærmere regler, også med ikrafttredelse 1. januar 2016.

Videre har Kommisjonen vedtatt omfattende gjennomføringsregler til direktivet i oktober 2014, i form av en kommisjonsdelegert forordning. Denne er det lagt opp til å gjennomføre i midlertidige forskrifter fra Finanstilsynet, i påvente av innlemmelse i EØS-avtalen.

Status
Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen. 

Det såkalte Omnibus II-direktivet, som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen, har bl.a. tilført EUs Solvens II-direktiv nye regler om langsiktige garantier og utsette fristene for ikrafttredelse og gjennomføring. Direktivene 2012/23/EU og 2013/58/EU ble i sin tid vedtatt for å utsette fristene for ikrafttredelse og gjennomføring i Solvens II-direktivet, ettersom arbeidet med Omnibus II-direktivet tok lengre tid enn antatt.