BAKGRUNN (fra St.prp. nr. 87 (2005-2006))

Generelt
EUs lovgivningspakke om et felles europeisk luftrom dekker hovedelementene i den rettslige regulering som må utvikles for å oppnå målsettingen om et felles styringssystem for lufttrafikken i Europa. Rettsaktene omfatter følgende saksområder: Organisering og tilrettelegging av luftrommet, sertifisering av tjenesteytere (krav til organisering, sikkerhetsstandarder, m.v.), finansiering av flysikringsvirksomheten, og krav og spesifikasjoner angående utstyr og systemer på bakken og om bord i luftfartøyene.

Organiseringen som etablerer et felles europeisk luftrom er vedtatt med hjemmel i EF-traktatens transportkapittel. Det innebærer at de faller innenfor rammen av EUs Indre Marked. Rettsaktene berører ikke medlemsstatenes suverenitet over sitt nasjonale luftrom og deres krav knyttet til offentlig orden, sikkerhet og forsvarsspørsmål. Dette fremgår eksplisitt av rettsaktene, bl.a. i en egen beskyttelsesklausul som er tatt inn i rammeforordingen. Dette er også avklart underveis i behandlingen av rettsaktene i EU. Rettsaktene omfatter heller ikke militære operasjoner og trening, men de vil likevel få innvirkning på militær virksomhet. Sivile og militære brukeres behov for luftrom forutsettes samordnet gjennom konseptet «fleksibel bruk av luftrommet». 1 EU har lagt opp til å involvere militære instanser, gjennom forskjellige samrådprosesser og -organer og ved deltagelse av representanter for militær side i Kommisjonskomiteen som er opprettet i fm. gjennomføringen av et felles europeisk luftrom.

Lovgivningen trådte i kraft i EU 20. april 2004. Det er viktig å poengtere at de fire forordningene er av overordnet karakter. Gjennom dem er betydelig myndighet delegert til Kommisjonen for innenfor et saklig avgrenset område å utvikle og fastsette nødvendige gjennomføringsbestemmelser iht. til de vanlige komitologiprosedyrene i EF-Traktaten.

Luftfartsbransjen har vært en betydelig pådriver i prosessen som førte frem til denne lovgivningspakken, og samtlige berørte instanser - inklusiv arbeidslivets parter - trekkes inn i det videre arbeidet gjennom formelle samrådsorganer som er opprettet i medhold av rettsaktene.

Om tjenesteytingsforordningen
Forordningen om tjenesteyting innenfor et felles europeisk luftrom innebærer at alle virksomheter som yter flysikringstjenester må sertifiseres. Sertifiseringen skal foretas av tilsynsmyndigheten på tjenesteutøverens primære driftssted. Sertifikatet skal anerkjennes av andre EU-staters myndigheter. Tilsynsmyndigheten kan velge å delegere inspeksjon og kontroll av utøverne av flysikringstjenester til en «anerkjent organisasjon». Dette er nærmere regulert i rettsakten.

Forordningen gir Kommisjonen hjemmel til å vedta gjennomføringsregelverk (iht. vanlig komitologiprosedyre) som inneholder harmoniserte, detaljerte krav til utøvelsen av flysikringstjenesten og harmoniserte, detaljerte sikkerhetskrav for virksomheten; såkalte sertifiseringskrav. Det er Eurocontrols sikkerhetskrav som på denne måten innarbeides i EU-lovgivningen. Sertifiseringsforordningen ble vedtatt av Kommisjonen den 20. desember 2005.

Innenfor sitt eget luftrom skalmedlemsstatene utpeke leverandør(er) av lufttrafikktjeneste på eksklusiv basis for et angitt luftrom. Medlemsstatene kan således velge om de vil gi ansvaret for denne oppgaven til en enkelt leverandør, eller dele opp sitt luftrom i flere, mindre ansvarsområder. Medlemsstatene kanvelge om de vil utpeke leverandør(er) av flyværtjeneste. De øvrige formene for flysikringstjenester skal kunne utføres av enhver som er sertifisert, og utpeking er derfor ikke tillatt.

Av rettsakten fremgår det at det ikke er nødvendig å benytte anbudsprosedyre ved utpeking av leverandør(er) av hhv. lufttrafikktjeneste og flyværtjeneste. For lufttrafikktjenestensdel er dette en direkte konsekvens av at det å yte lufttrafikktjeneste er forbundet med en offentlig myndighets utøvelse av fullmakter som ikke er av en økonomisk natur som kan begrunne bruk av EUs konkurranseregler. For flyværtjenesten slår fortalen til rettsakten uttrykkelig fast at det ikke er nødvendig å benytte anbudsprosedyre.

I den grad to eller flere medlemsstater har etablert en såkalt funksjonell luftromsblokk 6 på tvers av landegrensene ved avtale dem imellom, må de også regulere fordelingen av tilsynsoppgaver mellom de berørte tilsynsmyndighetene.

Forordningen setter krav til utøvere av flysikringstjenester om å utarbeide detaljerte regnskaper som bl.a. identifiserer kostnadsgrunnlaget for de forskjellige kategorier av tjenester. Dette har sammenheng med hjemmelen for Kommisjonen til å fastsette gjennomføringsregelverket (iht. vanlige komitologiprosedyrer) som etablerer felles regler om en avgiftsordning for å finansiere tjenesteutøvelsen innenfor flysikringstjenester. Betydelige føringer for utformingen av avgiftsordningen finnes i tjenesteytingsforordningen, i form av en rekke nedfelte prinsipper. Dette vil være felles bestemmelser som må følges av alle utøvere av flysikringstjenester. Bl.a. er det en forutsetning for kryss-subsidiering mellom ulike kategorier av flysikringstjenester ved beregningen av slike avgifter at de er objektivt begrunnet og at dette klart fremkommer. Andre viktige prinsipper er at det skal sikres åpenhet om grunnlaget for avgiftene, og at eventuelle avgiftsfritak for noen kategorier brukere ikke skal veltes over på andre brukere av flysikringstjenestene.

Det har i lang tid vært arbeidet med å utforme gjennomføringsregelverket angående fastsettelse av flysikringsavgiftene - bl.a. i Kommisjonskomiteen. Gjennom dette arbeidet er prinsippene i rettsakten blitt betydelig nyansert, slik at medlemsstatene har relativt stor handlefrihet mht. finansieringen av flysikringstjenestene så lenge de overholder kravet om åpenhet og informasjon til brukerne av tjenestene. (Jfr. nærmere omtale i kapittel 6.)

Det forutsettes i rettsakten at det skal utarbeides et eget direktiv med felles krav til sertifisering av flygeledere. (Direktiv 2006/23/EF ble vedtatt 5. april 2006.)