Omsetning av såkorn
Rådsdirektiv 66/402/EØF av 14. juni 1966 om markedsføring av såkorn
Council Directive 66/402/EEC of 14 June 1966 on the marketing of cereal seed
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra direktivets fortale, norsk utgave)
Produksjon av korn er av stor betydning for landbruket i Det europeiske økonomiske fellesskap.
Tilfredsstillende resultater i dyrkingen av korn er i stor grad avhengig av at det brukes egnet såkorn. For å oppnå dette har visse medlemsstater i noen tid begrenset markedsføringen av såkorn til markedsføring av såkorn av høy kvalitet. De har kunnet høste fordelene av systematisk foredling av planter, et arbeid som har pågått i flere tiår, og som har ført til at det er utviklet tilstrekkelig stabile og ensartede kornsorter som det i denne sammenheng stilles store forventninger til på grunn av kornets egenskaper.
Det vil oppnås høyere produktivitet i forbindelse med dyrking av korn i Fellesskapet dersom medlemsstatene anvender enhetlige og strengest mulige regler for valg av sorter som tillates markedsført i medlemsstatene.
Imidlertid kan begrensning av markedsføringen til visse sorter forsvares bare dersom gårdbrukeren virkelig kan være sikker på å få såkorn av disse sorter.
Visse medlemsstater benytter for dette formål klassifiseringsordninger som gjennom offentlig kontroll skal sikre sortenes ekthet og renhet.
Slike ordninger finnes allerede på internasjonalt plan. FNs organisasjon for ernæring og landbruk har anbefalt minstestandarder for klassifisering av maiskorn i de europeiske stater og i middelhavsstatene. Dessuten har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling utarbeidet en klassifiseringsordning for frø fra fôrvekster beregnet på internasjonal handel.
Det bør opprettes en enhetlig klassifiseringsordning for Fellesskapet basert på de erfaringer som er gjort ved bruk av disse ordningene.
Ordningen bør gjelde både samhandel mellom medlemsstater og markedsføring på hjemmemarkedene.
Den alminnelige regel bør være at såkorn kan markedsføres bare dersom det er offentlig undersøkt og offisielt klassifisert som basiskorn eller sertifisert såkorn i henhold til klassifiseringsreglene. Valget av de tekniske uttrykk "basiskorn" og "sertifisert såkorn" bygger på allerede eksisterende internasjonal terminologi.
Fellesskapets regler bør ikke gjelde for såkorn som ikke markedsføres, ettersom slikt såkorn har liten økonomisk betydning. Medlemsstatenes rett til å gjøre særlige bestemmelser gjeldende for slikt såkorn, må ikke berøres.
Fellesskapets regler bør ikke gjelde for såkorn når det godtgjøres at det skal eksporteres til tredjestater.
For å forbedre ikke bare den genetiske kvalitet på såkorn i Fellesskapet, men også dets ytre kvaliteter, bør det fastlegges visse krav til renhet, spireevne og helsetilstand.
For å sikre såkornets ekthet bør Fellesskapet fastsette regler for pakking, prøvetaking, forsegling og merking. For dette formål bør etikettene være forsynt med opplysninger som er nødvendige både for gjennomføringen av den offentlige kontroll og for gårdbrukeren, og vise klart at det dreier seg om en fellesskapsklassifisering.
Visse medlemsstater trenger blandinger med såkorn av forskjellige arter til særlige formål. Av hensyn til disse behov bør medlemsstatene gis fullmakt til under visse forutsetninger å godkjenne slike blandinger.
Medlemsstatene må fastsette egnede kontrolltiltak for å sikre at både krav til såkornets kvalitet og bestemmelser som sikrer såkornets ekthet, overholdes i forbindelse med markedsføringen.
For såkorn som oppfyller disse krav, bør det ikke gjelde andre markedsføringsrestriksjoner enn dem det er åpnet for i Fellesskapets regler unntatt i de tilfeller der fellesskapsreglene fastsetter toleranser for skadelige organismer, og uten at traktatens artikkel 36 berøres.
I første omgang, inntil det er utarbeidet en felles sortsliste, bør disse restriksjoner særlig omfatte medlemsstatenes rett til å begrense markedsføringen av klassifisert såkorn til de sorter som er viktige for dyrking og bruk på deres territorium.
Såkorn oppformert i en annen stat fra basiskorn klassifisert i en medlemsstat må på visse vilkår godkjennes som likeverdig med såkorn som er oppformert i denne medlemsstat.
På den annen side bør det fastsettes at såkorn høstet i tredjestater kan markedsføres innenfor Fellesskapet bare dersom såkornet gir samme garantier som såkorn som er offisielt klassifisert innenfor Fellesskapet og er i samsvar med Fellesskapets regler.
I perioder da det er vanskelig å skaffe såkorn av forskjellige klasser, bør såkorn som oppfyller mindre strenge krav, midlertidig tillates markedsført.
For å harmonisere de tekniske metoder for klassifisering som benyttes i de forskjellige medlemsstater, og for i fremtiden å gjøre det mulig å sammenligne såkorn som er klassifisert innenfor Fellesskapet og såkorn fra tredjestater, bør Fellesskapet anlegge kontrollfelter i medlemsstatene for å gjøre det mulig å foreta årlig etterkontroll av såkorn fra de forskjellige godkjente klasser.
Det bør overlates til Kommisjonen å treffe visse gjennomføringstiltak. For å lette iverksettelsen av de planlagte tiltak bør det fastsettes en fremgangsmåte der det innføres et nært samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen i en fast komité for frø og formeringsmateriale innen jordbruk, hagebruk og skogbruk.
Produksjon av korn er av stor betydning for landbruket i Det europeiske økonomiske fellesskap.
Tilfredsstillende resultater i dyrkingen av korn er i stor grad avhengig av at det brukes egnet såkorn. For å oppnå dette har visse medlemsstater i noen tid begrenset markedsføringen av såkorn til markedsføring av såkorn av høy kvalitet. De har kunnet høste fordelene av systematisk foredling av planter, et arbeid som har pågått i flere tiår, og som har ført til at det er utviklet tilstrekkelig stabile og ensartede kornsorter som det i denne sammenheng stilles store forventninger til på grunn av kornets egenskaper.
Det vil oppnås høyere produktivitet i forbindelse med dyrking av korn i Fellesskapet dersom medlemsstatene anvender enhetlige og strengest mulige regler for valg av sorter som tillates markedsført i medlemsstatene.
Imidlertid kan begrensning av markedsføringen til visse sorter forsvares bare dersom gårdbrukeren virkelig kan være sikker på å få såkorn av disse sorter.
Visse medlemsstater benytter for dette formål klassifiseringsordninger som gjennom offentlig kontroll skal sikre sortenes ekthet og renhet.
Slike ordninger finnes allerede på internasjonalt plan. FNs organisasjon for ernæring og landbruk har anbefalt minstestandarder for klassifisering av maiskorn i de europeiske stater og i middelhavsstatene. Dessuten har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling utarbeidet en klassifiseringsordning for frø fra fôrvekster beregnet på internasjonal handel.
Det bør opprettes en enhetlig klassifiseringsordning for Fellesskapet basert på de erfaringer som er gjort ved bruk av disse ordningene.
Ordningen bør gjelde både samhandel mellom medlemsstater og markedsføring på hjemmemarkedene.
Den alminnelige regel bør være at såkorn kan markedsføres bare dersom det er offentlig undersøkt og offisielt klassifisert som basiskorn eller sertifisert såkorn i henhold til klassifiseringsreglene. Valget av de tekniske uttrykk "basiskorn" og "sertifisert såkorn" bygger på allerede eksisterende internasjonal terminologi.
Fellesskapets regler bør ikke gjelde for såkorn som ikke markedsføres, ettersom slikt såkorn har liten økonomisk betydning. Medlemsstatenes rett til å gjøre særlige bestemmelser gjeldende for slikt såkorn, må ikke berøres.
Fellesskapets regler bør ikke gjelde for såkorn når det godtgjøres at det skal eksporteres til tredjestater.
For å forbedre ikke bare den genetiske kvalitet på såkorn i Fellesskapet, men også dets ytre kvaliteter, bør det fastlegges visse krav til renhet, spireevne og helsetilstand.
For å sikre såkornets ekthet bør Fellesskapet fastsette regler for pakking, prøvetaking, forsegling og merking. For dette formål bør etikettene være forsynt med opplysninger som er nødvendige både for gjennomføringen av den offentlige kontroll og for gårdbrukeren, og vise klart at det dreier seg om en fellesskapsklassifisering.
Visse medlemsstater trenger blandinger med såkorn av forskjellige arter til særlige formål. Av hensyn til disse behov bør medlemsstatene gis fullmakt til under visse forutsetninger å godkjenne slike blandinger.
Medlemsstatene må fastsette egnede kontrolltiltak for å sikre at både krav til såkornets kvalitet og bestemmelser som sikrer såkornets ekthet, overholdes i forbindelse med markedsføringen.
For såkorn som oppfyller disse krav, bør det ikke gjelde andre markedsføringsrestriksjoner enn dem det er åpnet for i Fellesskapets regler unntatt i de tilfeller der fellesskapsreglene fastsetter toleranser for skadelige organismer, og uten at traktatens artikkel 36 berøres.
I første omgang, inntil det er utarbeidet en felles sortsliste, bør disse restriksjoner særlig omfatte medlemsstatenes rett til å begrense markedsføringen av klassifisert såkorn til de sorter som er viktige for dyrking og bruk på deres territorium.
Såkorn oppformert i en annen stat fra basiskorn klassifisert i en medlemsstat må på visse vilkår godkjennes som likeverdig med såkorn som er oppformert i denne medlemsstat.
På den annen side bør det fastsettes at såkorn høstet i tredjestater kan markedsføres innenfor Fellesskapet bare dersom såkornet gir samme garantier som såkorn som er offisielt klassifisert innenfor Fellesskapet og er i samsvar med Fellesskapets regler.
I perioder da det er vanskelig å skaffe såkorn av forskjellige klasser, bør såkorn som oppfyller mindre strenge krav, midlertidig tillates markedsført.
For å harmonisere de tekniske metoder for klassifisering som benyttes i de forskjellige medlemsstater, og for i fremtiden å gjøre det mulig å sammenligne såkorn som er klassifisert innenfor Fellesskapet og såkorn fra tredjestater, bør Fellesskapet anlegge kontrollfelter i medlemsstatene for å gjøre det mulig å foreta årlig etterkontroll av såkorn fra de forskjellige godkjente klasser.
Det bør overlates til Kommisjonen å treffe visse gjennomføringstiltak. For å lette iverksettelsen av de planlagte tiltak bør det fastsettes en fremgangsmåte der det innføres et nært samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen i en fast komité for frø og formeringsmateriale innen jordbruk, hagebruk og skogbruk.