BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert september 2003)

Sammendrag av innhold
Europaparlamentet og Rådet vedtok 28. januar 2003 et nytt direktiv om allmennhetens adgang til miljøinformasjon (2003/4/EF). Direktivet gjennomfører den såkalte "første pilar" i UN/ECE konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolprøving på miljøområdet (Århuskonvensjonen) og erstatter det tidligere miljøinformasjonsdirektivet 90/313/EØF som er en del av EØS-avtalen. Direktivet går på enkelte punkter noe lengre enn det som følger av Århuskonvensjonen.

Hovedinnholdet i direktivet er en klargjøring av allmennhetens rett til å kreve miljøinformasjon fra offentlige organer. Direktivet innebærer en utvidelse av hvilke organer som skal anses som offentlig myndighet, en videre definisjon av hva som skal anses som miljøinformasjon, presisering av tidsfrister og innsnevring av de unntak som kan gjøres gjeldende for rettighetene som etableres. Direktivet har også bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal ha en aktiv plikt til å formidle miljøinformasjon.

Merknader
For å styrke retten til miljøinformasjon la Miljøverndepartementet høsten 2002 frem forslag til ny samlet lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser (Ot.prp 116 (2001-2002)). Forslaget var en oppfølging av det bredt sammensatte Miljøinformasjonsutvalgets innstilling (NOU 2001:2). Miljøinformasjonsloven er nylig vedtatt og vil trolig tre i kraft 1. januar 2004.

Den nye loven bidrar til å operasjonalisere retten til miljøinformasjon etter Grunnloven §110 b og bringer norsk rett i samsvar med våre internasjonale forpliktelser etter både Århuskonvensjonen og det nye miljøinformasjonsdirektivet. Nå som endelig direktiv er vedtatt vil det for øvrig foretas en grundig vurdering av om det vil være ytterligere behov for endringer i norsk regelverk. I flere henseender går imidlertid miljøinformasjonsloven lenger i å gi borgerne rettigheter enn det som følger av miljøinformasjonsdirektivet. Blant annet innebærer loven også en rett for borgerne til å få miljøinformasjon fra private virksomheter og ikke kun offentlige organer.

En utvidelse av pliktene til å gi miljøinformasjon vil ha noe økonomiske konsekvenser for de organer som omfattes. Det er redegjort for økonomiske, administrative og andre konsekvenser av loven i Ot.prp. 116 (2001-2002).

Sakkyndige instansers merknader
Miljøinformasjonsutvalgets innstilling ble sendt på bred høring i 2001. Høringen omfattet i realiteten også en høring av Kommisjonens forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv. Høringsinstansene var i hovedsak positive til de forslagene som var knyttet til direktivforslaget, men særlig når det gjaldt kravet til aktiv offentlig informasjon var det delte oppfatninger om ønskeligheten av en lovfesting. Den nylig vedtatte lovens bestemmelse om sistnevnte er imidlertid noe endret i forhold til miljøinformasjonsutvalgets forslag og også mer i tråd med det som følger av det nye miljøinformasjonsdirektivet.

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.