BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 30.05.2014)

Sammendrag av innhold
Rettsakten er en ny forordning under energimerkedirektivet som er innlemmet i EØS-avtalen.

Energimerkedirektivet (2010/30/EU) er et av EUs virkemidler for å nå 20-20-20-målene og setter rammer for regelverk om krav til energimerking av produkter. Energimerkedirektivet pålegger produsenter og importører i EU-markedet kun å bringe produkter i omsetning som lever opp til kravene. Forordningene fastsetter krav til, og utformingen av, energimerking for produkter. I tillegg til energieffektivitet kan energimerkeetiketten inneholde opplysninger om produktet, så som kapasitet, støy og evt annet forbruk.

Merknader
Hovedrettsakten – Direktiv 2010/30/EU (energimerkedirektivet) – er hjemlet i EU-traktatens artikkel 194 (2).

Energimerkedirektivet er implementert i norsk lovgivning som energimerkeforskrift for produkter, hjemlet i merkeloven.

Den aktuelle forordningen hører hjemme under energimerkedirektivet og vil når den eventuelt vedtas innlemmet i EØS-avtalen bli tatt inn norsk regelverk som en forskriftsendring i energimerkeforskriften for produkter. Den ferdige rettsakten fra EU antas å tilhøre gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Norske myndigheter er forpliktet til å utføre markedstilsyn med produktene som omfattes av energimerkedirektivet. Dette innebærer butikkontroller, dokumentkontroller og laboratorietesting av stikkprøver blant produktene på markedet. Avhengig av hvilken finansieringsløsning som velges i framtiden for tilsynet vil de administrative og økonomiske konsekvensene fordele seg mellom den ansvarlige for produktet og norske myndigheter. Generelt øker antallet produkter som omfattes av direktivet fortløpende med hver nye forordning og dette øker behovet for tilsyn fra norske myndigheter. Rettsakten innebærer derfor indirekte utgifter for det offentlige.

Sakkyndige instansers merknader
Ingen bemerkninger.

Status
Den endelige forordningen ble publisert i Official Journal 30. november 2010. Forordningen trådte i kraft 20 dager etter og de første kravene gjelder i EU fra 30. november 2011. I Norge ble forordningen innlemmet i EØS-avtalen den 7.12.2012 og tatt inn i norsk rett den 27.05.2013. Forordningen kom til anvendelse i Norge den 1.06.2013