BAKGRUNN (fra rådsforordningen, norsk utgave)

I henhold til traktatens artikkel 3 skal Fellesskapets virksomhet blant annet gå ut på å fjerne hindringer for den frie bevegelighet for tjenesteytelser mellom medlemsstatene.

I henhold til traktatens artikkel 61 skal den frie bevegelighet for tjenesteytelser innen transportvirksomheten reguleres av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet.

Dette prinsipp må anvendes innen Fellesskapet også for at det overfor tredjestater skal kunne føres en effektiv politikk som går ut på å sikre varig anvendelse av forretningsmessige prinsipper på skipsfart.

I henhold til rådsforordning (EØF) nr. 954/79 har medlemsstatene, fra det tidspunkt de ratifiserer konvensjonen, blant annet innenfor konferansene fri adgang til den del av linjefarten som ikke er forbeholdt tredjestaters nasjonale rederier i henhold til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet.

Regelverket får ennå ikke anvendelse på alle Fellesskapets fartsområder, og det er sannsynlig at det heller ikke i fremtiden får anvendelse på enkelte av disse fartsområder, ettersom regelverket ennå ikke er ratifisert av alle medlemsstater og visse tredjestater sannsynligvis ikke vil ratifisere det.

Regelverket gjelder bare for linjekonferanser og last som fraktes av deres medlemmer og følgelig verken for uavhengige linjer eller rederier som driver bulk- eller trampfart, som er virksomhetsområder der Fellesskapet har til hensikt å opprettholde en ordning med rettferdig og fri konkurranse.

Fellesskapet slutter seg fullt ut til resolusjon nr. 2 vedtatt av De forente nasjoners konferanse om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, der det erklæres at av hensyn til en harmonisk utvikling av sjøtransporttjenestene, bør linjerederiene utenfor konferansen ikke hindres i sin virksomhet så lenge de respekterer prinsippet om rettferdig konkurranse på kommersielt grunnlag.

Medlemsstatene bekrefter at de går inn for fri konkurranse, som er ett av de vesentlige trekk ved bulkfart med tørrlast og flytende last, og er overbevist om at innføring av lastdeling på disse fartsområder vil få alvorlige følger for alle staters handelsinteresser ved at transportkostnadene vil øke betydelig.

Rederne i Fellesskapet møter et stadig økende omfang av restriksjone r pålagt av tredjestater, som hindrer dem i å tilby sine tjenester til avskipere etablert i deres egen medlemsstat, i andre medlemsstater eller i de berørte tredjestater, og restriksjonene kan få skadelige virkninger for Fellesskapets samlede fart.

Noen av restriksjonene er inntatt i bilaterale avtaler mellom tredjestater og visse medlemsstater, og andre følger av lignende bestemmelser i visse medlemsstaters lovgivning eller forvaltningspraksis.

Prinsippet om adgang til å yte tjenester bør derfor for fremtiden få anvendelse på sjøtransport mellom medlemsstatene og mellom medlemsstatene og tredjestater, med sikte på gradvis å fjerne de restriksjoner som finnes og for å hindre innføring av nye restriksjoner.

Fellesskapets skipsfartssektor har en slik struktur at bestemmelsene i denne forordning også bør få anvendelse på medlemsstatenes statsborgere etablert utenfor Fellesskapet, og på rederier etablert utenfor Fellesskapet som kontrolleres av statsborgere i en medlemsstat, dersom deres fartøyer er registrert i denne medlemsstat i samsvar med dens lovgivning.

Det bør fastsettes bestemmelser om overgangsperioder av rimelig varighet, som samsvarer med kjennetegnene for den type transportvirksomhet det gjelder