(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 15.1.2025)

Aktsomhetsvurderinger

Direktivet pålegger selskapene å foreta aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskerettigheter og miljø, jf. art. 5. Dette omfatter også arbeidstakerrettigheter, jf. direktivets vedlegg del 1. Forslaget bygger på OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). Aktsomhetsvurderinger er også integrert i ILOs anbefalinger om multinasjonale selskaper og sosialt ansvar. Aktsomhetsvurderingene skal bestå av åtte steg, jf. artikkel 5(1) bokstav a - h, som selskapene skal gjennomføre, og som er nærmere regulert i direktivets art. 7-16. Selskapene skal ifølge artikkel 5 (1) bokstav a - h:  

1. integrere aktsomhetsvurderinger i sine retningslinjer (policies) og systemer for risikohåndtering i samsvar med artikkel 7
2. identifisere og vurdere faktiske eller potensielle negative påvirkninger i samsvar med artikkel 8 og, hvor nødvendig, prioritere faktisk og potensiell negativ innvirkning i samsvar med artikkel 9
3. forebygge og begrense potensielle negative påvirkninger, og stoppe faktiske negative påvirkninger og minimere omfanget av disse i samsvar med artikkel 10 og 11
4. tilby gjenopprettende tiltak for faktisk negativ påvirkning i samsvar med artikkel 12
5. etablere en god og effektiv interessentdialog i samsvar med artikkel 13
6. etablere og opprettholde et varslingssystem og en klageprosedyre i samsvar med artikkel 14
7. overvåke effektiviteten av deres retningslinjer om aktsomhetsvurderinger og tiltak i samsvar med artikkel 15,
8. offentlig kommunisere om aktsomhetsvurderingene i samsvar med artikkel 16

Ifølge artikkel 7 (1) skal medlemsstatene sørge for at selskapene integrerer aktsomhetsvurderinger i selskapets retningslinjer og har på plass egne retningslinjer (policies) for selskapets aktsomhetsvurderinger. Bestemmelsen regulerer minstekravene for hva disse skal inneholde, jf. art. 7 (2) bokstav a-c. Retningslinjene skal oppdateres hvert andre år og ellers ved vesentlige endringer, jf. art. 7 (3).  

Ifølge artikkel 8 (1) skal medlemsstatene sørge for at selskapene iverksetter passende tiltak for å identifisere faktiske og potensielle negative menneskerettighets- og miljøpåvirkninger som oppstår fra deres egen virksomhet eller datterselskapenes virksomhet og, der det er relatert til deres aktivitetskjeder («chains of activities»).  Bestemmelsen inneholder også nærmere regler for hvilke informasjonskilder selskapene har rett til å bruke for å identifisere de negative påvirkningene, jf. art. 8 (3) og (4). Artikkel 9 regulerer hvordan virksomhetene skal prioritere identifisert risiko for negativ påvirkning.

Ifølge artikkel 10 (1) skal medlemsstatene sørge for at selskapene treffer passende tiltak for å forhindre, eller, der det ikke er mulig eller ikke umiddelbart mulig, i tilstrekkelig grad begrense potensielle negative menneskerettighets- og miljøpåvirkninger som har blitt, eller burde vært, identifisert i henhold til artikkel 8. Bestemmelsen regulerer hvilke handlinger selskapene skal foreta, der det er relevant, jf. art. 10(2) bokstav a – f, som å lage handlingsplaner, jf. bokstav a, innhente kontraktuelle garantier fra forretningspartnere om bl.a. overholdelse av selskapets etiske retningslinjer (code of conduct), jf. bokstav b, foreta nødvendige investeringer, jf. bokstav c, foreta eventuelle justeringer eller forbedringer i selskapets forretningsplan, drift eller strategi, jf. bokstav d, yte målrettet og forholdsmessig støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB) som selskapet har et etablert forretningsforhold til, jf. bokstav e, og samarbeide med andre, jf. bokstav f. Artikkel 10 (3) - (6) inneholder enkelte presiseringer og nærmere regler om prosedyre for oppfølging av forretningspartnere hvor negativ innvirkning er oppdaget.

Ifølge artikkel 11 (1) skal medlemsstatene sørge for at selskapene iverksetter passende tiltak for å stanse faktiske negative påvirkninger som har blitt, eller burde vært, identifisert i henhold til artikkel 8, og i samsvar med kriteriene fastsatt i artikkel 9. Dersom den negative påvirkningen ikke kan stanses, skal medlemsstatene sørge for at selskapene begrenser omfanget av disse jf. art. 11 (2). Bestemmelsen regulerer hvilke handlinger selskapene skal måtte foreta, der det er relevant, jf. art. 11 (3) bokstav a-h, som å nøytralisere den negative innvirkningen eller begrense omfanget av den, jf. bokstav a, utvikle og gjennomføre korrigerende handlingsplan dersom det ikke er mulig å umiddelbart stanse de negative påvirkningene, jf. bokstav b, innhente kontraktuelle garantier fra forretningspartnere om bl.a. overholdelse av selskapets etiske retningslinjer (code of conduct) og ev. den korrigerende handlingsplanen, jf. bokstav c, foreta nødvendige investeringer, jf. bokstav d, foreta eventuelle justeringer eller forbedringer i selskapets forretningsplan, drift eller strategi, jf. bokstav e, yte målrettet og forholdsmessig støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB) som selskapet har et etablert forretningsforhold til, jf. bokstav f, samarbeide med andre, jf. bokstav g og tilby gjenoppretning i samsvar med artikkel 12, jf. bokstav h. Artikkel 11 (4)-(7) inneholder enkelte presiseringer og begrensninger, se for eksempel art.11(7) om når selskapene skal avslutte forretningsforhold som følge av negative påvirkninger som man ikke har klart å stanse eller begrense omfanget av.

Artikkel 12 regulerer selskapenes plikter knyttet til gjenoppretting etter faktisk negativ påvirkning, mens artikkel 13 regulerer selskapenes plikter knyttet til interessentdialog.

Ifølge artikkel 14 (1) og (2) skal medlemsstatene pålegge selskapene å legge til rette for at personer og organisasjoner som fagforeninger og interesseorganisasjoner kan klage dersom de har legitime bekymringer angående faktiske eller potensielle negative menneskerettighets- og miljøpåvirkninger knyttet til virksomheten, datterselskaper og aktivitetskjeder («chains of activities»). Medlemsstatene skal sørge for at selskapet etablerer en prosedyre for klagebehandlingen, inkludert en prosedyre når selskapet anser klagen for å være grunnløs, jf. art. 14 (3). Selskapene skal informere relevante arbeidstakere og fagforeninger om disse prosedyrene. Medlemsstatene skal sørge for at der klagen er velbegrunnet, anses den negative påvirkningen som er gjenstand for klagen, å være identifisert i henhold til artikkel 8, jf. art. 14 (3). Medlemsstatene skal sørge for at klagere har rett til å be om passende oppfølging av klagen fra selskapet, og å møte selskapets representanter for å diskutere potensielle eller faktiske alvorlige negative påvirkninger som er gjenstand for klage, herunder diskutere passende tiltak etter artikkel 12, jf. art. 14 (4) bokstav a – b. Etter art. 14 (4) bokstav c har klageren også rett til en begrunnelse for hvorfor klagen anses som tilstrekkelig begrunnet/ugrunnet. Artikkel 14 (5) pålegger medlemsstatene å sørge for at selskapene etablerer varslingssystemer der klagerne blant annet skal ha anledning til å varsle anonymt.

Ifølge artikkel 19 skal Kommisjonen gi retningslinjer for hvordan selskapene skal oppfylle sine aktsomhetsvurderingsplikter.

Ifølge artikkel 15 skal medlemsstatene sørge for at selskapene regelmessig evaluerer egne aktiviteter og tiltak, tiltakene til deres datterselskaper og, der de er tilknyttet selskapets aktivitetskjeder («chain of activities»), til deres forretningsforbindelser, for å overvåke effektiviteten av deres aktsomhetsvurderinger. Dette skal gjøres minst hver 12. måned og når det er rimelig grunn til å mistenke at det kan oppstå betydelige nye risikoer for forekomsten av negative påvirkninger. Ifølge artikkel 16 skal medlemsstatene sørge for at selskapene årlig offentliggjør en redegjørelse på deres nettsider. Redegjørelsesplikten gjelder ikke for selskaper som er underlagt rapporteringskrav etter regnskapsdirektivet (2013/34/EU) art. 19a og 29a.

Klimaomstillingsplan

Direktivet fastsetter også at selskapene skal vedta en plan for å sikre at forretningsstrategien er i tråd med overgangen til en bærekraftig økonomi og Parisavtalens mål om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader, jf. art.22 (1). Denne planen skal identifisere i hvilken grad klimaendringer er en risiko for, eller påvirkes av, selskapets virksomhet. Bestemmelsen inneholder nærmere regler for hva selskapenes klimaplan skal inneholde. Klimaplanen skal oppdateres hver 12. måned, jf. art. 22 (3).

Håndheving og offentlig bistand

Medlemsstatene skal oppnevne nasjonale håndhevingsorganer som skal føre tilsyn med reglene om selskapers aktsomhetsvurderinger (art.7-16) og klimaomstillingsplan (art.22). Disse skal ha tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å kunne utføre undersøkelser knyttet til overholdelsen av reglene i direktivet, og skal kunne sanksjonere ved manglende overholdelse. Kommisjonen vil etablere et europeisk nettverk bestående av nasjonale tilsynsmyndigheter og relevante europeiske instanser for å lette implementeringen av direktivet og bidra til god koordinering mellom tilsynsmyndighetene jf. art. 28. Medlemsstatene skal etablere og drive nettsteder, plattformer eller portaler for å gi informasjon og bistand til selskapene m.fl, jf. art.20 (1). Medlemsstatene skal særlig ta hensyn til SMB-er som er en del av selskapenes aktivitetskjede, jf. (1), og kan også gi dem økonomisk støtte, jf. art.20 (2).

Selskapers erstatningsansvar

Direktivet fastslår at medlemsstatene skal sørge for at selskaper er erstatningsansvarlige ved manglende aktsomhetsvurderinger etter art. 10 og 11, og dersom den mangelfulle overholdelsen har ført til en skade som kunne vært unngått eller redusert med passende aktsomhetstiltak, jf. art. 29. 

Vurdering

Rettslige konsekvenser

Dersom direktivet inntas i EØS-avtalen, må direktivets bestemmelser gjennomføres i norsk rett gjennom endringer av norsk regelverk.

Direktivet berører hovedsakelig åpenhetsloven som trådte i kraft 1. juli 2022. Åpenhetsloven skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, og sikre allmenheten tilgang på informasjon. Loven pålegger blant annet større virksomheter å utføre aktsomhetsvurderinger og ved skriftlig forespørsel å utgi informasjon om hvordan de håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser som er vurdert i aktsomhetsvurderingene.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Økonomiske og administrative konsekvenser av direktivet vil vurderes nærmere. 

Sakkyndige instansers merknader

BFD er hovedansvarlig, men rettsakten følges opp av en interdepartemental arbeidsgruppe.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Direktivet er vedtatt og publisert i EUs Official Journal.

Den 24. mai 2024 ble direktivet om store selskapers plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger og iverksette tiltak for å ivareta menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø vedtatt i EU. Målet er å bidra til ansvarlighet og bærekraft fra selskaper i alle ledd i deres aktivitetskjede («chain of activities»).

Direktivet stiller krav til store selskaper om å utføre aktsomhetsvurderinger og utarbeide klimaomstillingsplan. Direktivet inneholder også administrative håndhevingsregler og fastslår at brudd på direktivforpliktelsene skal kunne medføre erstatningsansvar.  

Direktivet bidrar til et horisontalt rammeverk og skal fungere sammen med andre tilsvarende rettsakter som direktivet om bærekraftsrapportering (CSRD), samt sektor- og produktspesifikke rettsakter som blant annet forordningen om konfliktmineraler og regler for avskogingsfrie leverandørkjeder. Direktivet er i samsvar med øvrige EU-initiativer.

Direktivet gjelder i første omgang for store selskaper med mer enn 5000 ansatte og en global nettoomsetning på over 1500 millioner euro, jf. art. 37 (1) bokstav a. Fire år etter direktivets ikrafttredelse, skal reglene også gjelde for selskaper med mer enn 3000 ansatte og en global nettoomsetning på over 900 millioner euro, jf. art.37 (1) bokstav b. Fra 2029 skal direktivet gjelde selskaper med mer enn 1000 ansatte og med en global nettoomsetning på mer enn 450 millioner euro, jf. art. 37 (1) bokstav e. Direktivet skal også gjelde for selskaper fra tredjeland dersom selskapene har en global nettoomsetning på over 450 millioner euro, jf. art. 2 (2).