Ansvarsforsikring for motorvogn (4. rådsdirektiv)

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/26/EF av 16. mai 2000 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og om endring av rådsdirektiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (Fjerde direktiv om motorvognforsikring)

Directive 2000/26/EC of the European Parliament and of the Council of 16 May 2000 on the approximation of the laws of the Member States relating to insurance against civil liability in respect of the use of motor vehicles and amending Directives 73/239/EEC and 88/357/EEC (Fourth Motor Insurance Directive)

Siste nytt

Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 15.12.2016

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra kommisjonsdirektivet, norsk utgave)

1) Det er i øyeblikket ulikheter mellom medlemsstatenes lover og forskrifter om ansvarsforsikring for motorvogn, og disse ulikhetene er til hinder for fri bevegelighet for personer og forsikringstjenester.

2) Det er derfor nødvendig med en tilnærming mellom disse bestemmelsene for å bidra til at det felles marked skal kunne virke tilfredsstillende.

3) Ved direktiv 72/166/EØF vedtok Rådet bestemmelser om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes.

4) Ved direktiv 88/357/EØF vedtok Rådet bestemmelser om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring og bestemmelser for å lette den faktiske utøvelse av adgang til å yte tjenester.

5) Ordningen med grønt kort-byråer sikrer at erstatningskrav kan avgjøres problemfritt i den skadelidtes bostedsstat, selv når den annen part kommer fra en annen europeisk stat.

6) Ordningen med grønt kort-byråer løser ikke alle problemer for en skadelidt som må fremme krav i en annen stat mot en part som er bosatt der og et forsikringsforetak som har fått sin offentlige tillatelse der (fremmed rettssystem, fremmed språk, uvant framgangsmåte for erstatningsoppgjør og ofte urimelig sent erstatningsoppgjør).

7) I sin resolusjon av 26. oktober 1995 om erstatningsoppgjør ved trafikkulykker som inntreffer utenfor skadelidtes hjemstat, oppfordret Europaparlamentet i samsvar med traktatens artikkel 192 Kommisjonen til å framlegge et forslag til et europaparlaments- og rådsdirektiv med sikte på å løse disse problemene.

8) Det er et reelt behov for å utfylle de ordninger som ble innført ved direktiv 72/166/EØF, 84/5/EØF og 90/232/EØF, for å sikre at skadelidte som er påført skade som følge av motorvognulykker, får tilsvarende behandling uansett hvor i Fellesskapet ulykken inntreffer. Det er mangler med hensyn til skadelidtes erstatningsoppgjør ved ulykker som faller innenfor dette direktivs virkeområde, og som inntreffer i en annen stat enn skadelidtes bostedsstat.

9) Anvendelse av dette direktiv på ulykker som inntreffer i tredjestater som er dekket av grønt kort-ordningen, og som berører skadelidte bosatt i Fellesskapet og motorvogner forsikret og vanligvis hjemmehørende i en medlemsstat, medfører ikke noen utvidelse av den lovpliktige geografiske dekning for motorvognforsikring fastsatt i artikkel 3 nr. 2 i direktiv 72/166/EØF.

10) Dette innebærer at den skadelidte må gis rett til å fremme direktekrav mot den ansvarlige parts forsikringsforetak.

11) En tilfredsstillende løsning kan være at skadelidte som er påført skade som følge av en motorvognulykke som faller innenfor dette direktivs virkeområde og inntreffer i en annen stat enn skadelidtes bostedsstat, gis rett til å fremme direktekrav i sin bostedsstat mot en skaderepresentant som er oppnevnt der av den ansvarlige parts forsikringsforetak.

12) På denne måten vil det kunne anvendes velkjente prosedyrer for skadeoppgjør når skadelidte krever erstatningDenne løsningen ville innebære at en skade som er påført utenfor skadelidtes bostedsstat, kan behandles på en måte som skadelidte er fortrolig med for skade påført i en annen stat enn bostedsstaten.

13) Denne ordningen med en skaderepresentant i skadelidtes bostedsstat vil verken ha innflytelse på hvilken materiell rett som skal anvendes i hvert enkelt tilfelle, eller på spørsmålet om domsmyndighet.

14) Skadelidtes rett til å fremme direktekrav mot forsikringsforetaket vil være en logisk følge av at det oppnevnes slike skaderepresentanter, og vil dessuten forbedre den rettslige stillingen til skadelidte ved motorvognulykker som inntreffer utenfor skadelidtes bostedsstat.

15) For å avhjelpe aktuelle mangler bør det fastsettes at den medlemsstat der forsikringsforetaket har fått sin offentlige tillatelse, skal kreve at foretaket oppnevner skaderepresentanter som er bosatt eller etablert i de andre medlemsstatene, som skal innhente alle nødvendige opplysninger i forbindelse med erstatningskrav som følge av slike ulykker, og treffe de nødvendige tiltak for å avgjøre erstatningskravene på vegne av forsikringsforetaket og for dettes regning, herunder utbetaling av erstatning. Skaderepresentanter skal ha vide nok fullmakter til å representere forsikringsforetaket overfor personer som er påført skade ved slike ulykker, og dessuten til å representere forsikringsforetaket overfor nasjonale myndigheter, herunder om nødvendig overfor domstoler, i den grad dette er forenlig med internasjonale privatrettslige regler om tildeling av domsmyndighet.

16) Skaderepresentantens virksomhet utgjør ikke et tilstrekkelig grunnlag for å tildele domstolene domsmyndighet i skadelidtes bostedsstat, med mindre dette er fastsatt i de internasjonale privatrettslige regler om tildeling av domsmyndighet.

17) Oppnevnelse av representanter med ansvar for erstatningsoppgjør bør være et av vilkårene for å få adgang til og for fortsatt å utøve forsikringsvirksomhet som oppført i klasse 10 i avsnitt A i vedlegget til direktiv 73/239/EØF, unntatt transportøransvaret. Dette vilkår bør derfor komme inn under den enkelte offentlige tillatelse som utstedes av myndighetene i den medlemsstat der foretaket oppretter sitt hovedkontor, som beskrevet i avdeling II i direktiv 92/49/EØF. Dette vilkår bør også gjelde for forsikringsforetak som har sitt hovedkontor utenfor Fellesskapet, og som har fått tildelt en tillatelse som gir dem adgang til å utøve forsikringsvirksomhet i en medlemsstat eller i Fellesskapet. Direktiv 73/239/EØF bør derfor endres og utfylles.

18) I tillegg til at det sørges for at forsikringsforetaket har en representant i skadelidtes bostedsstat, bør skadelidtes særlige rett til å få et raskt erstatningsoppgjør, sikres. Det er derfor nødvendig å innlemme i den nasjonale lovgivning effektive og systematiske økonomiske eller tilsvarende administrative sanksjoner - som for eksempel påbud i kombinasjon med administrative bøter, regelmessige rapporter til tilsynsmyndigheter, kontroller på stedet, offentliggjøring i det nasjonale lysingsblad og i pressen, innstilling av foretakets virksomhet (forbud mot å inngå nye avtaler i et visst tidsrom), oppnevning av en representant for tilsynsmyndighetene, som skal være ansvarlig for å kontrollere at virksomheten drives i samsvar med forsikringslovgivningen, tilbakekalling av tillatelse til denne type virksomhet, sanksjoner som skal pålegges ledelsen - i de tilfeller der forsikringsforetaket eller dets representant ikke oppfyller sin forpliktelse til å tilby erstatning innenfor en rimelig tidsfrist. Dette bør ikke være til hinder for anvendelse av andre tiltak som kan anses som hensiktsmessige, særlig i henhold til tilsynslovgivning. Det er imidlertid et vilkår at det ikke er strid om erstatningsansvaret og den påførte skade, slik at forsikringsforetaket kan komme med et begrunnet tilbud innefor den fastsatte tidsfristen. Det begrunnede tilbudet om erstatning bør være skriftlig og inneholde grunnlaget for vurderingen av ansvaret og skadeserstatningen.

19) I tillegg til disse sanksjonene bør det fastsettes at det skal betales renter av erstatningsbeløpet som forsikringsforetaket tilbyr eller som tilkjennes av domstolen, dersom tilbudet ikke er framsatt innen den fastsatte tidsfristen. Dersom medlemsstatene allerede har nasjonale regler for renter ved forsinket betaling, kan denne bestemmelsen gjennomføres ved en henvisning til disse reglene.

20) Skadelidte som er påført skade som følge av en motorvognulykke, har av og til problemer med å få vite navnet på det forsikringsforetak som yter ansvarsforsikring for en motorvogn som er innblandet i en ulykke.

21) I de skadelidtes interesse bør medlemsstatene opprette informasjonssentre for å sikre at slike opplysninger blir gjort tilgjengelige så raskt som mulig. Informasjonssentrene bør også gi skadelidte opplysninger om skaderepresentanter. Det er nødvendig at slike informasjonssentre samarbeider med hverandre og raskt svarer på anmodninger fra informasjonssentre i andre medlemsstater om opplysninger om skaderepresentanter. Det synes hensiktsmessig at slike sentre innhenter opplysninger om forsikringsdekningens faktiske utløpsdato, men ikke om utløpet av polisens opprinnelige gyldighet dersom avtalen er blitt forlenget fordi den ikke er blitt hevet.

22) Det bør fastsettes særlige bestemmelser om kjøretøyer (for eksempel militære kjøretøyer eller offentlige kjøretøyer) som er fritatt for kravet om lovpliktig ansvarsforsikring.

23) Den skadelidte kan ha en rettmessig interesse i å få opplyst identiteten til eieren av kjøretøyet eller den som vanligvis fører det eller den registrerte innehaveren av kjøretøyet, for eksempel dersom skadelidte kan oppnå erstatning bare fra disse personene fordi kjøretøyet ikke er behørig forsikret eller fordi skaden overskrider forsikringssummen, og i slike tilfeller bør slike opplysninger oppgis.

24) Visse opplysninger som oppgis, for eksempel navn og adresse til kjøretøyets eier eller den som vanligvis fører kjøretøyet, forsikringspolisens nummer eller kjøretøyets registreringsnummer, utgjør personopplysninger som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Den behandling av slike opplysninger som er påkrevd i henhold til dette direktiv, må derfor være i samsvar med nasjonale tiltak truffet i henhold til direktiv 95/46/EF. Navn og adresse til den som vanligvis fører kjøretøyet, bør oppgis bare dersom dette er fastsatt i nasjonal lovgivning.

25) Det er nødvendig å opprette et erstatningsorgan som skadelidte kan henvende seg til når forsikringsforetaket har unnlatt å oppnevne en representant eller åpenbart forsinker erstatningsoppgjøret, eller når forsikringsforetaket ikke kan identifiseres, for å sikre at skadelidte får den erstatning vedkommende har krav på. Erstatningsorganet bør gripe inn bare i sjeldne enkelttilfeller, når forsikringsforetaket har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser til tross for den avskrekkende virkning av mulige sanksjoner.

26) Erstatningsorganets rolle skal være å avgjøre erstatningskrav i forbindelse med skade som er påført skadelidte bare i saker som kan avgjøres på objektivt grunnlag, og erstatningsorganet må derfor begrense sin virksomhet til å kontrollere at det er blitt framsatt erstatningstilbud i henhold til fastsatte tidsfrister og framgangsmåter, uten å ta stilling til saken.

27) Juridiske personer som ved lov inntrer i skadelidtes erstatningskrav overfor den som er ansvarlig for ulykken eller dennes forsikringsforetak (som for eksempel andre forsikringsforetak eller trygdeorganer), bør ikke ha rett til å fremme tilsvarende erstatningskrav mot erstatningsorganet.

28) Erstatningsorganet bør ha rett til å tre inn i skadelidtes rettigheter i den grad det har betalt erstatning til skadelidte. For at erstatningsorganet lettere skal kunne gjøre sitt krav gjeldende overfor forsikringsforetaket dersom det har unnlatt å oppnevne en skaderepresentant eller åpenbart forsinker erstatningsoppgjøret, bør det organ som yter erstatning i skadelidtes stat, automatisk ha rett til refusjon med inntreden i skadelidtes rettigheter overfor det tilsvarende organ i den staten der forsikringsforetaket er etablert. Sistnevnte organ vil være bedre stilt med hensyn til å gjøre gjeldende et regresskrav overfor forsikringsforetaket.

29) Selv om medlemsstatene kan fastsette at erstatningskrav mot erstatningsorganet skal være av sekundær karakter, bør skadelidte ikke ha plikt til å fremme erstatningskrav mot den som var ansvarlig for ulykken før vedkommende henvender seg til erstatningsorganet. I dette tilfellet bør skadelidte minst være i samme stilling som ved krav mot garantifondet i henhold til artikkel 1 nr. 4 i direktiv 84/5/EØF.

30) Denne ordningen kan gjennomføres ved at det inngås en avtale mellom de erstatningsorganer som opprettes eller godkjennes av medlemsstatene, som definerer deres oppgaver og forpliktelser samt framgangsmåtene for refusjon.

31) Dersom det er umulig å identifisere forsikringsforetaket for kjøretøyet, bør det fastsettes at den endelige skyldner for det erstatningsbeløp som skal utbetales til skadelidte, skal være garantifondet, som omhandlet i artikkel 1 nr. 4 i direktiv 94/5/EØF, i den medlemsstaten der det uforsikrede kjøretøyet som har forårsaket ulykken, vanligvis er hjemmehørende. Dersom det er umulig å identifisere kjøretøyet, må det fastsettes at den endelige skyldner er garantifondet, som omhandlet i artikkel 1 nr. 4 i direktiv 94/5/EØF, i den medlemsstaten der ulykken inntraff -

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
16.05.2000
Gjennomføringsfrist i EU
19.07.2002
Anvendelsesdato i EU
19.07.2002
Opphører å gjelde
26.10.2009
Siste saker i EU-domstolen

EØS



EFTA/EØS-flagg
Rettsakten på norsk
EEA Suppl. No 57, 15.11.2001, p. 50-59
EØS-prosessen
Saksområde
Vedtatt i EØS-komiteen
31.01.2001
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge, Island og Liechtenstein (fullført)
EØS-beslutningens ikrafttredelse
01.09.2001
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
19.07.2002

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Justis- og beredskapsdepartementet

Lovdata Pro



Lovdata
Rettsakten i Lovdata Pro 32000L0026
Har du ikke abonnement? Les mer om Lovdata Pro