Avfallsforbrenningsdirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/76/EF av 4. desember 2000 om forbrenning av avfall
Directive 2000/76/EC of the European Parliament and of the Council of 4 December 2000 on the incineration of waste
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra Miljøverndepartementets bakgrunnsnotat, 2003)
Sammendrag av innhold
Direktivet endrer rådsdirektiv 89/369/EØF om forebygging av luftforurensning fra nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 374), rådsdirektiv 89/429/EØF om reduksjon av luftforurensning fra eksisterende kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 379), rådsdirektiv 94/67/EØF om forbrenning av farlig avfall, (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 61/95 av 18. juli 1995).
Direktivet har som formål å begrense de negative miljømessige konsekvensene av forbrenning av avfall gjennom å stille krav til utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Direktivet gjelder både kommunale og private anlegg og omfatter, med mindre unntak, alle typer avfall i den europeiske avfallskatalogen (fastsatt i kommisjonsvedtak 94/3/EF om utarbeiding av en fortegnelse over avfall, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 255). Det er gjort unntak for bl.a. treavfall samt avfall fra jord- og skogbruk under forutsetning av at avfallet ikke inneholder skadelige stoffer.
Kommisjonens utgangspunkt er at forbrenning av avfall skal reguleres gjennom konsesjoner. Det foreslås å stille strenge utslippskrav til luft og vann samt krav til utslippsmålinger og til operativ drift av anleggene. Direktivet har en rekke detaljerte bestemmelser på disse områdene, og som hovedregel åpnes det ikke for differensiering av kravene mht. størrelsen på anlegget, hvilke avfallsfraksjoner som mottas til forbrenning eller andre lokale forhold.
Det er imidlertid lagt opp til at enkelte krav til operativ drift og utslippsmålinger kan fastsettes av nasjonale myndigheter. I tillegg er det fastsatt separate krav til avfall som forbrennes sammen med andre brensler i anlegg for produksjon av energi eller produkter, for eksempel sement.
Merknader
Direktivet er i hovedsak i samsvar med gjeldende norsk politikk på avfallsfeltet i.h.t. Stortingsmelding nr. 44 (1991-92). Som et ledd i arbeidet med å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfall har Statens forurensningstilsyn stilt strenge krav til forbrenning av avfall. I perioden 1994-95 ble konsesjonene til de kommunale forbrenningsanleggene revidert, og kravene til utslipp, målinger og operativ drift ble skjerpet. Industrielle forbrenningsanlegg er også underlagt strenge krav, men for noen av disse anleggene er imidlertid konsesjonskravene i dag noe mindre strenge enn i direktivet.
Kravene i direktivet oppfylles ikke fullt ut gjennom eksisterende norske konsesjoner, og det vil bli nødvendig å endre disse.
Det var ventet at direktivet ville inntas i EØS-avtalen i løpet av 2002, blant annet fordi kravene ifølge direktivet skulle tre i kraft 28. desember 2002. Berørte parter i Norge hadde på bakgrunn av dette forventninger om at de nye kravene skulle gjelde i Norge fra årsskiftet. Miljøverndepartementet fastsatte derfor en ny forskrift om forbrenning av avfall 20. desember 2002 med ikrafttredelse 1. januar 2003. Forskriften stiller tilsvarende krav som forbrenningsdirektivet. Fra 2006 vil forskriften erstatte forskrift om forbrenning av kommunalt avfall av 24. mai 1995, forskrift om forbrenning av spesialavfall av 20. juni 1997 og forskrift om forbrenning av spillolje av 20. mai 1995 nr. 498.
Som følge av at tilsvarende krav som det direktivet stiller allerede er forskriftsfestet i norsk rett, vil det ikke måtte gjøres endringer i norsk regelverk når direktivet innlemmelses i EØS-avtalen.
Direktivets krav vil medføre økte kostnader for enkelte forbrenningsanlegg og det kan medføre at etablering av enkelte anlegg for energiutnyttelse av avfall blir mindre attraktivt. Noen mindre anlegg kan bli nedlagt som følge av kravene.
Sakkyndige instansers merknader
Forslag til forskrift om forbrenning av avfall, som blant annet implementerer direktivet, ble sendt på høring våren 2002. Det var få merknader til bestemmelsene som gjennomfører direktivet. De fleste gjaldt tekniske detaljkrav.
Rettsakten har videre blitt behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Sammendrag av innhold
Direktivet endrer rådsdirektiv 89/369/EØF om forebygging av luftforurensning fra nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 374), rådsdirektiv 89/429/EØF om reduksjon av luftforurensning fra eksisterende kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 379), rådsdirektiv 94/67/EØF om forbrenning av farlig avfall, (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 61/95 av 18. juli 1995).
Direktivet har som formål å begrense de negative miljømessige konsekvensene av forbrenning av avfall gjennom å stille krav til utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Direktivet gjelder både kommunale og private anlegg og omfatter, med mindre unntak, alle typer avfall i den europeiske avfallskatalogen (fastsatt i kommisjonsvedtak 94/3/EF om utarbeiding av en fortegnelse over avfall, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 255). Det er gjort unntak for bl.a. treavfall samt avfall fra jord- og skogbruk under forutsetning av at avfallet ikke inneholder skadelige stoffer.
Kommisjonens utgangspunkt er at forbrenning av avfall skal reguleres gjennom konsesjoner. Det foreslås å stille strenge utslippskrav til luft og vann samt krav til utslippsmålinger og til operativ drift av anleggene. Direktivet har en rekke detaljerte bestemmelser på disse områdene, og som hovedregel åpnes det ikke for differensiering av kravene mht. størrelsen på anlegget, hvilke avfallsfraksjoner som mottas til forbrenning eller andre lokale forhold.
Det er imidlertid lagt opp til at enkelte krav til operativ drift og utslippsmålinger kan fastsettes av nasjonale myndigheter. I tillegg er det fastsatt separate krav til avfall som forbrennes sammen med andre brensler i anlegg for produksjon av energi eller produkter, for eksempel sement.
Merknader
Direktivet er i hovedsak i samsvar med gjeldende norsk politikk på avfallsfeltet i.h.t. Stortingsmelding nr. 44 (1991-92). Som et ledd i arbeidet med å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfall har Statens forurensningstilsyn stilt strenge krav til forbrenning av avfall. I perioden 1994-95 ble konsesjonene til de kommunale forbrenningsanleggene revidert, og kravene til utslipp, målinger og operativ drift ble skjerpet. Industrielle forbrenningsanlegg er også underlagt strenge krav, men for noen av disse anleggene er imidlertid konsesjonskravene i dag noe mindre strenge enn i direktivet.
Kravene i direktivet oppfylles ikke fullt ut gjennom eksisterende norske konsesjoner, og det vil bli nødvendig å endre disse.
Det var ventet at direktivet ville inntas i EØS-avtalen i løpet av 2002, blant annet fordi kravene ifølge direktivet skulle tre i kraft 28. desember 2002. Berørte parter i Norge hadde på bakgrunn av dette forventninger om at de nye kravene skulle gjelde i Norge fra årsskiftet. Miljøverndepartementet fastsatte derfor en ny forskrift om forbrenning av avfall 20. desember 2002 med ikrafttredelse 1. januar 2003. Forskriften stiller tilsvarende krav som forbrenningsdirektivet. Fra 2006 vil forskriften erstatte forskrift om forbrenning av kommunalt avfall av 24. mai 1995, forskrift om forbrenning av spesialavfall av 20. juni 1997 og forskrift om forbrenning av spillolje av 20. mai 1995 nr. 498.
Som følge av at tilsvarende krav som det direktivet stiller allerede er forskriftsfestet i norsk rett, vil det ikke måtte gjøres endringer i norsk regelverk når direktivet innlemmelses i EØS-avtalen.
Direktivets krav vil medføre økte kostnader for enkelte forbrenningsanlegg og det kan medføre at etablering av enkelte anlegg for energiutnyttelse av avfall blir mindre attraktivt. Noen mindre anlegg kan bli nedlagt som følge av kravene.
Sakkyndige instansers merknader
Forslag til forskrift om forbrenning av avfall, som blant annet implementerer direktivet, ble sendt på høring våren 2002. Det var få merknader til bestemmelsene som gjennomfører direktivet. De fleste gjaldt tekniske detaljkrav.
Rettsakten har videre blitt behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.