BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 17.10.2012)

Sammendrag av innhold
Forordning 1013/2006 om avfallseksport ble vedtatt 14. juni 2006, og skal fra 12. juli 2007 erstatte en tilsvarende eksisterende forordning. Denne er Rådsforordning 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap. Regelverket som er omfattet av EØS-avtalen, ble implementert i 1994, og inngår som vedlegg til avfallsforskriften kapittel 13. Revisjon skjedde i 2003.

Det nye regelverket vil som dagens regelverk fortsatt omfatte eksport og import av alle typer avfall som ikke i sin helhet dekkes av annet regelverk, og gi regler om hvilke prosedyrer som skal følges for diverse avfallstyper og eksportruter. Med nytt regelverk blir kortbetegnelsen endret fra transportforordningen til eksportforordningen, eller avfallseksportforordningen. 

Nytt regelverk innebærer en omstrukturering av dagens transportforordning.
En hovedhensikt med revisjon av forordningen har vært å harmonisere EUs regelverk med likeartet regelverk på området. Tilpasningene i ny forordning er utført i forhold til Baselkonvensjonen (om grensekryssende transport av farlig avfall) og OECDs dokument C(2001)107, eller det såkalte OECD-vedtaket.

Større fokusering på tilsyn og kontroll er et annet viktig punkt i den nye forordningen. Andre vesentlige punkter er forenkling og klargjøring av utførselsprosedyrer, og strengere vilkår for utskiping av blandet kommunalt avfall.

Positive forventninger til nytt regelverk fra Kommisjonens side er bl.a. at nødvendig datautveksling i større grad skal skje elektronisk, at bedre samarbeid mellom myndighetene skal finne sted, og at det skal legges større vekt på inspeksjoner og stikkprøvekontroll. Veiledningsdokumenter vil bli laget etter hvert.

Hovedtrekk i eksportforordningen:
Teksten i forordningen er ganske kompleks og omfattende, men nye endringer er få. Diverse prosedyrerettede vilkår dominerer. I utdragene under er det stort sett bare tatt med tekst som kan forventes å påvirke norske aktører og myndigheter. Kontakten mellom Norge og tredjeland er liten hva gjelder notifisert avfallseksport, og regelverket mot tredjeland (del IV, V, VI) vil derfor ikke bli omtalt.

Forordningen består av en introduksjon, og artikler i sju deler (36 sider), med vedlegg:
- Del I: Virkeområde og definisjoner (artikkel 1 og 2)
- Del II: Eksport til et annet EU-land, evt. med transitt via tredjeland (artikler 3 – 32)
- Del III: Eksportregulering nasjonalt (artikkel 33)
- Del IV: Eksport fra EU til tredjeland (artikler 34 – 40)
- Del V: Import til EU fra tredjeland (artikler 41 – 46)
- Del VI: Transitt gjennom EU ved eksport mellom tredjeland (artikkel 47 og 48)
- Del VII: Andre bestemmelser (artikler 49 – 64)
- Vedlegg: 62 sider.

- Introduksjon. Viktige punkter er nr. 7 om tilsyn, nr. 8 om minimering av farlig avfall, og nr. 13 om nasjonale hensyn. Punkt nr. 20 handler om nærhetsprinsippet, og prinsipp for gjenvinningsprioritet og selvforsynt kapasitet. Det siste punktet nevner også et integrert nett av behandlingsanlegg, og IPPC.

- Artikkel 1. Virkeområde. Forordningen fastsetter prosedyrer og kontrollregler for avfallseksport, og tar hensyn til avfallets opprinnelse, bestemmelsessted, og transportrute. Andre forhold som virker inn er avfallstyper og behandlingsmåter.
Transportruter kan være disse: a) mellom medlemsland, innen EU eller med transitt gjennom tredjeland, b) import til EU fra tredjeland, c) eksport fra EU til tredjeland, og d) transitt gjennom EU, på vei til eller fra tredjeland.

Unntak fra forordningen er:
- driftsavfall fra skip og offshoreplattformer, om det er dekket av Marpol,
- avfall som oppstår på kjøretøyer, tog, fly og skip, til det er disponert,
- radioaktivt avfall, se direktiv 92/3/Euratom,
- forsendelser av animalske biprodukter, se forordning 1774/2002,
- visse typer avfall nevnt i avfallsdirektivet, 2006/12/EC,
- avfall fra Antarktis til EU, som harmoniserer med Antarktis-traktaten,
- avfall fra væpnede styrker eller hjelpeorganisasjoner, men melding skal gis,
- avfall fra Antarktis til andre land med transitt gjennom EU, se art. 36 og 49
- avfall i transport internt i et EU-land, men se artikkel 33.


- Artikkel 3. Prosedyreramme. Hovedregelen er at eksportavfall skal underlegges en prosedyre med skriftlig melding og søknad om myndighetssamtykke. Dette gjelder for:


- alt avfall til sluttbehandling,
- avfall til gjenvinning som er listet i vedlegg IV (bl.a. Basel) og IVA,
- avfall til gjenvinning ikke listet som enkeltpost i vedlegg III, IIIB, IV eller IVA,
- blandinger av avfall til gjenvinning ikke listet som enkeltpost i III, IIIB, IV eller IVA (men ikke om avfallet gjenfinnes som post i IIIA).

Informasjonskrav alene er imidlertid tilstrekkelig for avfall som skal til gjenvinning (artikkel 18) i en mengde som overskrider 20 kg, og dersom listing i vedlegg III forekommer. Det er ellers forutsatt at sammensetningen ikke hindrer miljøriktig gjenvinning, og at blandinger er i samsvar med artikkel 58.
Unntakstilfeller gjelder for avfall listet i vedlegg III, dersom avfallet har farlige egenskaper vist i vedlegg III i direktiv 91/689/EEC. I så fall gjelder artikkel 58, og prosedyre som for avfall i forordningens vedlegg IV. Analyseavfall til laboratorier er unntatt fra ordinær prosedyre, se artikkel 18. Maksimalvekt for avfallet er 25 kg. Blandet kommunalt avfall (20 03 01) innsamlet fra private husholdninger skal være gjenstand for vilkår som gjelder for sluttbehandling, uansett faktisk disponering.

- Artikkel 4: Notifisering (melding). Søknad om eksport skal sendes gjennom avsendermyndigheten, i samsvar med artikkel 13, og på anviste skjema i vedlegg. Er ikke melderen produsent, skal denne eller erstatter også signere meldingen. Dokumentasjon oppført i vedlegg II skal følge med. Avsendermyndighet godkjenner meldingen først, men andre myndigheter kan så kreve tilleggsdokumentasjon. Mottakermyndighet har det siste ordet i godkjenningen av en komplett melding. Det skal foreligge en kontrakt (art. 5) og en finansiell garanti (art. 6). Meldingens dekningsområde gjelder transport av avfallet fra opprinnelig avsendersted, og inkluderer interim og ikke-interim gjenvinning eller sluttbehandling. Dersom påfølgende interim behandling eller ikke-interim behandling foretas i et annet land enn først oppgitte destinasjonsland, skal ikke-interim behandling og navn på tilhørende behandlingsland oppgis i meldingen. Artikkel 15 gjelder. Bare en avfallskode skal dekkes av hver melding, med visse unntak.

- Artikkel 6: Finansiell garanti. Når notifikasjon skal skje, er eksporten underlagt et krav om at søkeren må framskaffe en finansiell garanti eller tilsvarende forsikring i tilfelle retur skulle bli aktuelt. Retur kan skje ved at behandlingen ikke blir komplett, eller ved illegal transport. Garantien skal dekke transportkostnader, kostnader ved full avfallsbehandling, og kostnader for lagring av avfallet i inntil 90 dager.

Dersom det skjer import inn til EU, kan også mottakermyndigheten avgjøre om det skal etableres en tilleggsgaranti.

Det skal utstedes bevis fra behandlingsbedrifter på at omsøkt behandling har funnet sted for å frigi garantibeløpet.

Merknader
Eksportforordningen er hjemlet i artikkel 175 om beskyttelse av miljø i Amsterdam-traktaten, en oppdatering av EF-traktaten (Romatraktaten artikkel 130).

Endringene som gjelder system for nasjonalt tilsyn med eksportavfall, og prosedyre for blandet kommunalt avfall, er antakelig de viktigste for ny norsk tilpasning, og er nærmere omtalt under.

1) System for nasjonalt tilsyn med eksportavfall
Det skal etableres et passende nasjonalt tilsyns- og kontrollsystem for eksportavfall. Dagens forordning har ingen tilsvarende artikkel om kontroll. System som velges kan legges tett opptil et felles system som gjelder for EU-landene, se artikkel 33 (sitat):
- Artikkel 33: Anvendelse av forordningen på innenlandsk område
1. Hvert medlemsland skal etablere et egnet system for tilsyn og kontroll av eksportavfall innen egen jurisdiksjon. Systemet skal ta hensyn til behovet for sammenheng med det allmenne systemet som er satt opp under del II og VII.
2. Hvert medlemsland skal informere Kommisjonen om sitt system for tilsyn og kontroll av avfallseksport. Kommisjonen skal informere alle medlemslandene om dette.
3. Hvert medlemsland kan om ønskelig anvende systemet som er presentert i del II og VII innen egen jurisdiksjon.

Med artikkel 49 om beskyttelse av miljøet blir generelle tilsynsplikter hos utnevnt myndighet (Norge: SFT) presentert. Tilsynet blir mer konkret beskrevet i artikkel 50. Der går det fram hvilke former for kontroll som bør utføres, men omfanget eller hyppigheten av kontrollen er det ikke stilt konkrete krav om. Artikkelen lyder i sin helhet:

- Artikkel 50: Håndheving i medlemslandene
1. Hvert medlemsland skal utarbeide regler om straff for brudd mot bestemmelser i forordningen, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre seg at disse blir gjennomført. Straffereaksjonene som velges må være slagkraftige, virke forholdsmessig inn, og ha preventiv virkning. Kommisjonen skal varsles om medlemslandenes nasjonale lovgivning for forebygging og påvisning av illegal eksport, og straffeutmåling for slik eksport.
2. Hvert medlemsland skal blant annet legge til rette for inspeksjon av anlegg i samsvar med artikkel 13 i direktiv 2006/12/EC og ved egne håndhevingstiltak. Det skal tas stikkprøver av eksportavfall, eller i forbindelse med gjenvinning eller sluttbehandling av dette.

Kontroll med utskipninger skal spesielt være knyttet til aktiviteter -
(a) på stedet der avfallet oppstår, utført sammen med avfallsprodusent, besitter eller søker; (b) ved bestemmelsesstedet, utført sammen med mottaker eller behandlingsanlegget; (c) ved grenseoverganger innen EU; og/eller (d) mens utskiping pågår innen EU.

Kontroll med utskipninger skal inkludere inspeksjon av dokumenter, bekreftelse av identitet og (der det er velegnet) fysisk kontroll med avfallet.
Hvert medlemsland skal samarbeide med andre medlemsland, både bilateralt og multilateralt, for å lette forebygging og påvisning av illegal eksport.
Hvert medlemsland skal oppgi medlemmer i sin permanente stab som er ansvarlig for samarbeidet nevnt i punkt 5 og oppgi fokusmedlem(mer) for fysisk kontroll nevnt i punkt 4. Informasjonen skal bli sendt til Kommisjonen som skal distribuere en sammenstilt liste til korrespondentene nevnt i artikkel 54.
På anmodning fra et annet medlemsland kan et medlemsland gå til søksmål mot personer mistenkt for å være engasjert i ulovlig avfallseksport, og som er i landet.

2) Prosedyre for blandet kommunalt avfall
Artikkel 3 (5) omhandler eksport av blandet kommunalt avfall som husholdningsavfall og tilsvarende. Avfallet skal være underlagt samme prosedyreregler som om avfallet var eksportert til sluttbehandling, uavhengig av faktisk behandlingsmåte. Dette gjør at SFT får større adgang til å nekte enkelteksporter eller på generelt grunnlag, spesielt til andre nordiske land. Punktet lyder i sin helhet:
- Artikkel 3, punkt 5: (blandet kommunalt avfall)
Eksport av blandet kommunalt avfall (listepost 20 03 01) innsamlet fra private husholdninger, og som skal til anlegg for gjenvinning eller sluttbehandling, skal i samsvar med denne forordningen underlegges samme bestemmelser som gjelder for eksport til sluttbehandling. Dette inkluderer også tilsvarende avfall fra andre produsenter, når innsamlingen dekker disse.

Om SFT velger å benytte dette vilkåret til å nekte slik transport, er ikke avgjort. Sorteringsgrader er så langt ikke definert i denne sammenhengen. Det vises ellers til artikkel 19 om forbud mot blanding underveis, og artikkel 30 om særskilte bilaterale avtaler for grenseområder.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten ble behandlet i spesialutvalget for miljø 11. oktober 2006, og ble da vurdert som foreløpig relevant og akseptabel. Rettsakten ble endelig behandlet ved skriftlig prosedyre i november 2006. Erstatningen av dagens transportforordning med eksportforordningen anses å være i samsvar med norsk politikk på området. 

Norge har ikke vært representert i Kommisjonens ekspertgruppe som har utarbeidet forslaget til eksportforordningen, og har heller ikke deltatt i noen debattgrupper underveis.

SFT har som nasjonal kompetent myndighet likevel vært orientert om arbeidet med forordningen i årlige møter i IMPEL/TFS-nettverket siden 2003. Fororordningen er for tiden på offentlig høring i Norge. Omstillingen til å møte nye tilsynskrav vil ventelig være gjennomført før implementeringsfristen 12.07.2007.

Høring 
SFT sendte forordningen på høring 11.05.2007 med frist 22.06.2007. Det fremkom ingen uttalelser av betydning for videre fremdrift og implementering.

Status
Forordningen er planlagt behandlet i EØS-komiteens møte 25. april 2008 etter lengre tids utsettelser. SFT har utarbeidet forskrift for implementering av forordningen, og det kan derfor være et mål at den implementeres innen utgangen av første halvår 2008.
Vurdering

Erstatningen av dagens transportforordning med eksportforordningen anses å være i samsvar med norsk politikk på området. Med ny eksportforordning vurderer SFT det slik at tilsynsnivået kan komme til å øke noe. SFT vil i den forbindelse ta et gebyr i forbindelse med søknader om eksport av avfall. Årlig behandles rundt 300 slike søknader, og gebyret vil bli kr. 8200 ved samtykke til eksport og kr. 3800 ved samtykke til import. I den grad en oppgradering av tilsynsnivået krever økte ressurser i SFT, vil dette kunne gjennomføres ved interne omprioriteringer.

Forordningen vurderes som EØS-relevant og akseptabel.

Forordningen ble sendt til Spesialutvalget for miljø på skriftlig prosedyre i november 2006. Det kom ingen merknader. Forordningen anses EØS-relevant og akseptabel.

Andre opplysninger
Ved revisjonen av transportforordningen (259/93) i 2003 ble det som tillegg tatt inn to sett av landlister til slutt i vedleggene. Disse listene er hentet fra to andre forordninger om notifisering (eller ikke) av såkalt grønt avfall til gjenvinning. Tilleggene stammer fra forordning 1420/1999 som gjelder visse ikke-OECD-land, og forordning 1547/1999 som gjelder visse land der OECD-vedtaket ikke gjelder.
Inkluderingen i transportforordningen ble gjort for å markere at Norge ikke mente at all eksport til gjenvinning i disse landene uten videre kunne skje uten samtykke.
Tillegget til slutt i dagens forordning er imidlertid ingen naturlig del av verken forordning 259/93 eller EØS-avtalen, og bør derfor i første omgang utgå ved implementeringen av den nye eksportforordningen. EU vil ventelig etter hvert revidere de to særforordningene, eller komme med tilsvarende landlister.
Uavklarte skiller mellom brukte gjenstander, som ikke-kasserte produkter, og avfall, har i flere tilfeller vanskeliggjort myndighetenes stansing av ikke-notifisert og ulovlig eksport i enkelttilfeller.

Ytterligere to forordninger - 1418/2007 og 1379/2007 - endrer og supplerer vedleggene i 1013/2006. Det vises til vurderingen av disse. 1379/2007 vurderes som relevant og av teknisk art. 1418/2007 vurderes som ikke relevant. 

Status
Forordningen er gjennomført ved endring av kapittel 13 i forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften).