Ettersom visse potensielle kunder ikke åpner betalingskonto, enten fordi de har fått avslag eller fordi de ikke tilbys egnede produkter, er den mulige etterspørselen etter betalingskontotjenester i medlemsstatene ennå ikke utnyttet til fulle. Bredere deltakelse av forbrukerne i det indre marked vil videre stimulere betalingstjenesteyterne til å tre inn på nye markeder. Å skape de nødvendige vilkår for at alle forbrukere skal ha tilgang til en betalingskonto, er en forutsetning for å fremme deres deltakelse i det indre marked og gi dem mulighet til å høste fordelene det indre marked har skapt.

Direktivet er ikke til hinder for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere bestemmelser for å beskytte forbrukerne, forutsatt at disse bestemmelsene er i samsvar med deres forpliktelser i henhold til unionsretten og direktivet.

Regler om sammenlignbarheten av gebyrer for betalingskontoer

Sammenlignbarheten av gebyrer for betalingskontoer er nærmere regulert i artikkel 3 til artikkel 8. Direktivet gir regler som innebærer at medlemsstatene skal utarbeide en liste over de mest representative betalingskontotjenestene som er gebyrbelagt på nasjonalt nivå og en standardisert terminologi for de samme tjenestene. Forbrukerne skal videre sikre en adgang til et dokument med gebyropplysninger og en ordliste med standardisert terminologi. I tillegg gir direktivet regler om en årlig gebyroppgave for betalingskontoer, regler om sammenlignbare prisopplysninger på nettsteder og markedsføring av betalingskontotjenester til forbrukere. Direktivet inneholder særskilte regler som gjelder for betalingskontoer som tilbys i pakker med andre produkter eller tjenester.

Kontobytte

Regler om kontobytte gis i artikkel 9 til artikkel 14. Direktivet gir her regler som skal sikre at en forbruker har tilgang til en tjeneste som lar forbrukeren bytte leverandør av betalingskonto. Tjenesten er begrenset til bytte av leverandør der betalingskontoen føres i samme valuta. Direktivet innebærer detaljerte regler om byttetjenesten, herunder regler for overføing av tidligere inngåtte avtaler om faste betalingsoppdrag og direktebelastninger. Byttetjenesten gjelder ikke kun for bytte mellom betalingstjenesteytere i forbrukerens medlemsstat, men også i et visst omfang der forbrukeren ønsker å bytte til en leverandør av betalingskontoer i en annen medlemsstat.

For å sikre forbrukerne tilgang til kontobyttetjenester gir direktivet også regler om gebyrer for bruk av byttetjenesten og regler om betalingstjenesteyternes erstatningsansvar for eventuelt finansielt tap for forbrukeren. Direktivet inneholder også regler om en opplysningsplikt for betalingstjenesteytere som skal sikre at forbrukere får informasjon om kontobyttetjenester.

Tilgang til betalingskontoer

Direktivet har i artikkel 15 til 20 regler som skal sikre at alle forbrukere har en likestilt tilgang til betalingskontoer med grunnleggende funksjoner. Rettigheten kan gjøres gjeldende i enhver medlemsstat. Direktivet gir videre nærmere regler om egenskaper som kjennetegner den formen for betalingskontoer med grunnleggende funksjoner som direktivet gir forbrukere rett til. For å sikre forbrukernes rettigheter gir direktivet dessuten visse regler om bl.a. betalingstjenesteyterens adgang til å si opp en kontoavtale med forbrukeren, samt om at forbrukere har en generell tilgang til opplysninger om betalingskontoer med grunnleggende funksjoner.

Håndheving, tvisteløsning og sanksjoner

Artikkel 21 til 26 gir nærmere regler om håndhevingsmyndighet og forholdet mellom håndhevingsmyndigheter i ulike medlemsstater. Videre gis det nærmere regler om alternativ tvisteløsning og sanksjoner som skal bidra til å sikre forbrukernes rettigheter etter direktivet.

Delegerte rettsakter

I medhold av betalingskontodirektivet er det fastsatt tre delegerte kommisjonsforordninger:

• Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32 av 28. september 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for en standardisert EU-terminologi for de mest representative betalingskontotjenestene

• Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/33 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og den felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU

• Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/34 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for dokument med gebyropplysninger og dets felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU

Direktivet bygger dels på Europakommisjonens anbefaling om adgang til å opprette og benytte grunnleggende betalingskonto (2011/442/EU) som ble sendt på høring 30. januar 2012.

Direktivet berører både Justis- og beredskapsdepartementets og Finansdepartementets ansvarsområder.

Merknader
Justis- og beredskapsdepartementet fremmet 29. april 2020 forslag til ny finansavtalelov i Prop. 92 LS (2019–2020) Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014. Som en del av proposisjonen inngikk også forslag til regler som også gjennomfører de rettsakter som er omtalt under punkt 2 ovenfor i norsk rett. Forslaget i Prop.92 LS (2019–2020) resulterte i Stortingets vedtak til lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven). Loven forventes å tre i kraft tidlig i 2022.

Gjennomføring av EØS-komiteens beslutninger i norsk rett vil ikke kreve lovendring idet de nødvendige endringer i norsk rett ble vedtatt av Stortinget ved lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven). Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd ville ha vært nødvendig dersom direktivet ikke allerede hadde vært gjennomført i norsk rett på det tidspunktet direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen. For å synliggjøre at direktivet i et slikt tilfelle ville ha krevd Stortingets samtykke, innhentes Stortingets samtykke til innlemming av betalingskontodirektivet i norsk rett.

En rett til kontoavtale og betalingstjenester for forbrukere følger også av gjeldende lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 14. Norge har i dag en sammenligningstjeneste for konto- og betalingstjenester, Finansportalen.no, som langt på vei tilsvarer reglene i direktivet og de Delegerte kommisjonsforordningene jf. her forskrift 12. september 2016 nr. 1502 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksforskriften) §§ 16-3 og 16-4.

Når det gjelder direktivets rettigheter knyttet til kontobytte, har Finans Norge et system for bankbytte som i hovedsak tilsvarer reglene i direktivet. Gjennomføring av direktivets regler innebærer at slike regler nå også vil fremgå av norsk lov. Til forskjell fra gjeldende rett og bransjepraksis legger direktivet også til rette for at kontobytte mellom banker i ulike EØS-stater og gir norske borgere en rett til betalingskonto i andre EØS-stater.

Gjennomføring av direktivet og de delegerte rettsaktene forutsetter ikke budsjettvedtak i Stortinget. For en nærmere redegjørelse av direktivets administrative og økonomiske konsekvenser vises det til Prop. 92 LS (2019-2020) om ny finansavtalelov punkt 38.7.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for forbrukerspørsmål, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Direktivet er vurdert som EØS-relevant og akseptabelt.

Innlemming av direktivet i EØS-avtalen vil ikke medføre behov for lovendinger. Direktivet har imidlertid begrunnet justeringer i norsk regelverk som Stortinget har vedtatt gjennom lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven). Loven forventes å tre i kraft tidlig i 2022.

En rett til kontoavtale og betalingstjenester for forbrukere følger også av gjeldende lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 14. Norge har i dag en sammenligningstjeneste for konto- og betalingstjenester, Finansportalen.no, som langt på vei tilsvarer reglene i direktivet og de Delegerte kommisjonsforordningene jf. her forskrift 12. september 2016 nr. 1502 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksforskriften) §§ 16-3 og 16-4.

Når det gjelder direktivets rettigheter knyttet til kontobytte, har Finans Norge et system for bankbytte som i hovedsak tilsvarer reglene i direktivet. Gjennomføring av direktivets regler innebar at slike regler nå også vil fremgå av norsk lov. Til forskjell fra gjeldende rett og bransjepraksis legger direktivet også til rette for at kontobytte mellom banker i ulike EØS-stater og gir norske borgere en rett til betalingskonto i andre EØS-stater.

Status
Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.

7. september 2017 sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring et forslag til gjennomføring av de privatrettslige sidene av direktivet. Høringsnotatet kan leses her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---revisjon-av-finansavta....

Justis- og beredskapsdepartementet fremmet 29. april 2020 forslag til ny finansavtalelov i Prop.92 LS (2019–2020) Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014. Som en del av proposisjonen inngikk også forslag til regler som også gjennomfører de rettsakter som er omtalt under punkt 2 ovenfor i norsk rett. Forslaget i Prop.92 LS (2019–2020) resulterte i Stortingets vedtak til lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven). Loven forventes å tre i kraft tidlig i 2022.