Kapittel III inneholder gjennomføringsbestemmelser om tradisjonelle betegnelser. Bestemmelsene gjelder søknader om beskyttelse, innsigelsesprosedyren, beskyttelse av tradisjonelle vinbetegnelser, endringer og sletting.

Kapittel IV inneholder gjennomføringsbestemmelser om informasjonsutveksling mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og andre virksomheter og publisering.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Gjennomføring av forordningen i norsk rett medfører behov for endring i forskrift 21. mars 2013 nr. 370 om vin (vinforskriften).

Økonomiske og administrative konsekvenser
Mattilsynet kan ikke se at gjennomføring av forordningen i norsk rett vil medføre økonomiske, administrative eller andre konsekvenser av betydning verken for norske virksomheter, forbrukerne eller myndigheter.

Sakkyndige instansers merknader
Forordningen er under vurdering av Spesialutvalget for matområdet, der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Vurdering
Tilpasningsteksten som er etablert i EØS-avtaleverket til basisforordningen om blant annet vin, forordning (EU) nr. 1308/2013, peker blant annet ut hvilke bestemmelser i basisforordningen om beskyttede geografiske betegnelser, tradisjonelle betegnelser og merking og presentasjon av vin, som skal gjelde i EØS.

Forordning (EF) nr. 607/2009 inneholder gjennomføringsbestemmelser om beskyttede geografiske betegnelser, tradisjonelle betegnelser, merking og presentasjon av vin. Forordningen er tatt inn i EØS-avtaleverket, men det er etablert noen få tekniske tilpasninger.

Vi legger derfor i utgangspunktet til grunn at også bestemmelsene i denne forordningen, som opphever og erstatter forordning (EF) nr. 607/2009, skal tas inn EØS-avtaleverket og at de etablerte tekniske tilpasningene skal videreføres i den grad innholdet i de aktuelle bestemmelsene er videreført.

Videre legger vi til grunn at de utvalgte EØS-relevante bestemmelsene i basisforordningen om vin, bestemmelsene i forordning (EF) nr. 607/2009 og bestemmelsene i denne forordningen, generelt sett gjelder med de sektorspesifikke og generelle tilpasningene som følger av den innledende delen av protokoll 47, protokoll 1 og EØS-avtalen for øvrig, jf. nedenfor.

Eksport og tredjelandsvin

Vi legger til grunn at bestemmelser som stiller krav til produkter som er produsert i EU, men som er beregnet for eksport, og bestemmelser om tredjelandsvin (jf. de sektorspesifikke tilpasningene om dette i den innledende delen av protokoll 47), ikke gjelder i EØS. Det er ikke nødvendig med etablering av ny tilpasningstekst for å komme fram til en slik løsning. Jf. de tilsvarende vurderingene knyttet til slike bestemmelser i basisforordningene om vin, alkoholsterke drikker og aromatiserte vinprodukter.

Prosedyrebestemmelser for regelverksutvikling og vedtak i EU

Egne bestemmelser i denne forordningen om prosedyrer for regelverksutvikling og vedtak i EU, eller henvisninger til slike bestemmelser i annet regelverk i EU, for eksempel i basisforordningen om blant annet vin, gjelder ikke i EØS. Dette framgår av punkt 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen. Det er ikke nødvendig med etablering av ny tilpasningstekst for å komme frem til en slik løsning.

Bestemmelser som inneholder henvisninger til rettsakter eller bestemmelser i rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtaleverket

Videre legger vi til grunn at henvisninger i rettsakter som tas inn i EØS-avtaleverket, til hele eller deler av rettsakter som ikke er gjort til en del av avtaleverket i egne EØS-komitebeslutninger, ikke gjelder rettslig sett innen EØS. Det er etter vårt syn ikke nødvendig med etablering av egne tilpasningstekster som presiserer dette.

I praksis vil vi imidlertid likevel kunne legge vekt på slike henvisninger i EØS, dersom innholdet i bestemmelsene som det henvises til er nødvendige for å gi EØS-regelverket et reelt og fornuftig innhold. I denne forordningen gjelder dette blant annet bestemmelsen i artikkel 14, om krav til utseende og utforming av det såkalte unionssymbolet for opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser, ved bruk av symbolet på vin som har slike beskyttede betegnelser. Artikkel 14 i denne forordningen henviser i denne sammenheng til EUs generelle regelverk om blant annet opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser for «vanlige» næringsmidler, og da spesifikt til gjennomføringsbestemmelsene om dette i vedlegg X i forordning (EU) nr. 668/2014 (fastsatt under forordning (EU) nr. 1151/2012). Forordning (EU) nr. 668/2014 og forordning (EU) nr. 1151/2012 er ikke EØS-relevante. Ved tolkningen av artikkel 14 i denne forordningen, vil vi likevel legge til grunn at de konkrete kravene til unionssymbolets utseende og utforming i vedlegg X i forordning (EU) nr. 668/2014, også må følges i EØS.

Særlig om kommunikasjon mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og andre virksomheter i forbindelse med den løpende forvaltningen av saker om opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle termer på vin

I likhet med forordning (EF) nr. 607/2009, inneholder også denne forordningen bestemmelser om hvordan kommunikasjonen mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og andre virksomheter i praksis skal foregå i den løpende forvaltningen av saker om opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle betegnelser på vin.

Det framgår av artikkel 30 nr. 1 (a) at medlemsstatene skal sende den informasjonen og de dokumentene som kreves for gjennomføring av kapittel II (opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser), til Kommisjonen i de informasjonssystemene som Kommisjonen har gjort tilgjengelig etter delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/1183 og kommisjonsgjennomføringsforordning (EU) 2017/1185, om notifiseringer og informasjonsutveksling mv. mellom Kommisjonen og EUs medlemsstater innenfor EUs felles landbrukspolitikk. I artikkel 30 nr. 2 er det gjort unntak for dokumenter som gjelder innsigelser, meldinger om resultatet av konsultasjonene som er gjort med sikte på å oppnå enighet under innsigelsesprosedyren og forespørsler om oppheving av beskyttelse. Disse dokumentene skal medlemsstatene sende til Kommisjonen per e-post.

Kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen, skal etter artikkel 30 nr. 1 (b) sende alle de dokumentene som kreves for gjennomføring av kapittel II (opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser), til Kommisjonen per e-post.

Dokumentene og informasjonen som er nødvendig for gjennomføring av kapittel III (tradisjonelle betegnelser), skal både medlemstatene og kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen, sende til Kommisjonen per e-post. Se artikkel 30 nr. 3.

Videre framgår det av artikkel 30 nr. 4 første ledd første punktum at Kommisjonen i utgangspunktet skal sende og gjøre tilgjengelig informasjon til medlemsstatene via de informasjonssytemene som det er henvist til i artikkel 30 nr. 1 (a), jf. ovenfor. Når det gjelder informasjon etter prosedyrene i artikkel 30 nr. 1 (b), og nr. 2 og 3, skal Kommisjonen sende og gjøre tilgjengelig informasjonen til både medlemsstatene, kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen, per e-post.

Artikkel 31 inneholder bestemmelser om når informasjon og meldinger etter artikkel 30 skal regnes som innsendt og hvordan Kommisjonen skal bekrefte at disse er mottatt. Avhengig av om informasjonen eller meldingen er sendt via informasjonssystemene som er tilgjengelige for medlemsstatene etter artikkel 30 nr. 1 (a), eller om den er sendt per e-post, gjelder det ulike praktiske metoder for hvordan Kommisjonen skal bekrefte mottak av materialet. Men innholdet i reglene om Kommisjonens bekreftelse av mottak er likt uavhengig av i hvilket "medium" informasjonen eller meldingen ble sendt inn.

Kommisjonen skal etter artikkel 32 publisere den informasjonen om opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle termer som er spesifisert i basisforordningen om blant annet vin, delegert kommisjonsforordning (EU) 2019/33 og denne forordningen, via informasjonssystemene som er gjort tilgjengelige for medlemsstatene etter artikkel 30 nr. 1 (a) i denne forordningen.

Vi legger i utgangspunktet til grunn at Norge som EØS-/EFTA-stat, skal likestilles med og betraktes som «medlemsstat» og ikke som «tredjestat» etter bestemmelsene i forordningen. Det er etter vårt syn ikke nødvendig med etablering av en egen tilpasningstekst om dette. De gjennomgående tilpasningene i punktene 7, 8, 9 og 10 i protokoll 1 til EØS-avtalen regulerer helt eller delvis dette. Vi har lagt tilsvarende vurderinger til grunn for bestemmelsene i basisforordningene om blant annet vin, aromatiserte vinprodukter og alkoholsterke drikker.

Dette medfører at EØS-/EFTA-statene i dette tilfellet burde legge til grunn de reglene om kommunikasjon og informasjonsutveksling som gjelder for medlemsstatene i EU. Punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen inneholder gjennomgående tilpasninger av bestemmelser om framgangsmåter ved utveksling av opplysninger og ved underretning, i blant annet rettsaktene om vin i tillegg 1 til protokoll 47 til EØS-avtalen.

Forordningene (EU) 2017/1183 og (EU) 2017/1185 om notifiseringer og informasjonsutveksling mv. mellom Kommisjonen og EUs medlemsstater innenfor EU felles landbrukspolitikker, er ikke EØS-relevante. EØS-/EFTA-statene har derfor per i dag heller ikke tilgang til Kommisjonens systemer for informasjonsutveksling innenfor dette rettsområdet. Flere av de andre nye delegerte forordningene og gjennomføringsforordningene om vin inneholder også henvisninger til disse rettsaktene. Men den informasjonen som skal utveksles etter de andre nye delegerte forordningene og gjennomføringsforordningene om vin, er så langt vi kan se av betydelig mer begrenset art enn det som framgår av denne forordningen, som gjelder den løpende forvaltningen av saker om opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle termer på vin.

I EØS-notatene om de andre nye delegerte forordningene og gjennomføringsforordningene om vin, som også i noen bestemmelser henviser til informasjonssystemene som er etablert i EU etter forordningene (EU) 2017/1183 og (EU) 2017/1185, har vi lagt til grunn at de gjennomgående tilpasningene i punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen er fleksible nok til å løse hvordan den begrensede informasjonsutvekslingen etter disse forordningene, skal gjøres i praksis (Norge notifiserer et EFTA-organ, som videreformidler til Kommisjonen. Kommisjonen videreformidler til EUs medlemsstater. Kommisjonen må videreformidle til et EFTA-organ, de EØS-relevante notifiseringene som de mottar fra EUs medlemsstater. EFTA-organet videreformidler til EØS-/EFTA-statene). I de EØS-notatene la vi videre til grunn at de gjennomgående tilpasningene i punkt 4 i protokoll 1, også gjelder i de tilfellene der EU har et eget regelverk om og egne elektroniske systemer for hvordan de skal utveksle slik informasjon internt i EU, jf. for eksempel forordning (EU) 2017/1183 og forordning (EU) 2017/1185. Utfordringen er imidlertid å sikre at Kommisjonen faktisk husker på at de skal videreformidle disse notifiseringene til et EFTA-organ, og da i andre "kanaler" enn via sitt eget informasjonsutvekslingssystem. Vi la også til grunn at det ikke er hensiktsmessig med en løsning der de to rettsaktene om notifiseringer og informasjonsutveksling mv. mellom Kommisjonen og EUs medlemsstater innenfor EU felles landbrukspolitikk, formelt tas inn i EØS-avtaleverket og at EØS-/EFTA-statene får tilgang til Kommisjonens informasjonsutvekslingssystem. Og ettersom vi på generelt grunnlag mener at det er uheldig å etablere nye konkrete tilpasninger av forhold som vi mener er tilstrekkelig regulert av de gjennomgående tilpasningene i protokoll 1 til EØS-avtalen, anbefalte vi ikke at det etableres tilpasningstekst til bestemmelsene i disse forordningene, som helt konkret sier at og hvordan disse notifiseringene skal utveksles mellom EU og EØS/EFTA.

På grunn av det antatt store omfanget av informasjon som skal utveksles i den løpende forvaltningen av saker om opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle termer på vin og at regelverket om dette åpner for konkrete andre tekniske løsninger for de som ikke har tilgang til EUs interne informasjonssystemer (kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen) kan utveksle denne informasjonen per e-post (i flere tilfeller må også EUs medlemsstater bruke e-post, jf. ovenfor), ble det etablert en teknisk tilpasningstekst i EØS-avtaleverket til de tilsvarende bestemmelsene om dette i artikkel 70a i forordning (EF) nr. 607/2009. Tilpasningsteksten sier at EØS-/EFTA-statene, i tilfeller der de er berørt, skal benytte de "mediene" for informasjonsutveksling som gjelder for kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen. Det vil i praksis si informasjonsutveksling per e-post. Vi vurderte det slik at den løsningen som ellers ville ha framgått av de gjennomgående tilpasningene i punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen, av bestemmelser om framgangsmåter ved utveksling av opplysninger og ved underretning, ikke ville ha vært hensiktsmessig i denne sammenheng, på grunn av det antatt store omfanget av og detaljene i meldingene og informasjonen som skal utveksles etter denne bestemmelsen.

I vurderingene av dette, la vi vekt på at Norge per i dag ikke har egen drue- og vinproduksjon av betydning og at det derfor er lite sannsynlig at en norsk produsent skulle søke om beskyttelse av en betegnelse på norsk vin med en tilhørende foreløpig nasjonal behandling av søknaden i Norge osv.. Videre mente vi at det er lite sannsynlig at norske myndigheter eller andre norske interessenter vil ha behov for å komme med innsigelser mot betegnelser på vin som søkes beskyttet i EU. De aktuelle systemene for informasjonsutveksling for medlemsstatene vil derfor antagelig i svært liten grad bli aktuelle for norske myndigheter. Til orientering har vi så langt ikke hatt behov for tilgang til EUs interne informasjonssystemer eller utvekslet noe informasjon i den løpende forvaltningen av saker om opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle termer på vin under forordning (EF) nr. 607/2009. Vi foreslår derfor at den tekniske tilpasningen som per i dag er etablert til artikkel 70a i forordning (EF) nr. 607/2009, oppdateres og videreføres til artikkel 30 i denne forordningen. Vi foreslår at det i den oppdaterte tilpasingsteksten presiseres at punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen ikke skal gjelde etter artikkel 30.

Konklusjon:

Mattilsynet mener at forordningen er EØS-relevant og akseptabel med de tekniske tilpasningene som er foreslått.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Forordningen er vedtatt i EU og er under vurdering i EØS-/EFTA-statene.