BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 30.11.2015)

Sammendrag av innhold
Rettsakten opphever dagens biproduktforordning (EF) nr. 1774/2002. Én gjennomføringsforordning, forordning (EU) nr. 142/2011, er utarbeidet og trådte i kraft i EU samtidig med forordning (EF) nr. 1069/2011. Gjennomføringsforordningen består i hovedsak av vedlegg med nærmere bestemmelser til hovedforordningen, (EF) nr. 1069/2009. Tilleggstekst vedrørende tilpasningstekster er lagt til under overskriften "vurdering" 6 januar 2011. Bortsett fra denne tilleggsteksten ble notatet tidligere vurdert og godkjent i sin helhet. EØS-notatet ble noe omarbeidet 8. april 2013, siden forordning (EU) nr. 142/2011 skal implementeres samtidig med hovedforordningen, og departementene har ønsket en tilpasningstekst om eksport. Dette må ses i sammenheng.

Del I

Generelle bestemmelser

Omfang

Forordning (EF) nr. 1069/2009 har i hovedsak samme virkeområde som dagens biproduktsforordning. Virkeområdet er utvidet til å omfatte transitt av biprodukter. Det er nytt at følgende materiale ikke omfattes av forordningen:

- Skalldyr hvor bløtvevet er fjernet

- Ekskrementer og urin som ikke er husdyrgjødsel. Ekskrementer fra oppdrettsfisk regnes ikke som husdyrgjødsel og omfattes derfor ikke.

- Materiale som oppstår ved sløying av fisk på fiskebåter. Men det er nytt at fisk som inneholder parasitter eller har andre tegn på sykdom omfattes av forordningen. Slikt materiale kan imidlertid dumpes over bord inntil det eventuelt lages egne regler for dette.

Definisjoner

Det har kommet til en del nye definisjoner, blant annet:

- Produksjonsdyr ("farmed animal") inkluderer også hest.
- Akvatiske dyr er definert som fisk, bløtdyr og krepsdyr.
- Virksomhet ("establishment") omfatter ikke fiskebåter.
- Aktør ("operator") omfatter alle som har ansvar for animalske biprodukter, inkludert de som transporterer og handler med biprodukter.
- Avledede produkter "derived products", omfatter alle podukter som har gjennomgått en eller flere behandlingsmetoder/-trinn eller omforminger.

Medlemsstatenes og aktørenes ansvar

Artikkel 4 inneholder en ny bestemmelse som presiserer at det er aktørene som har ansvaret for at biproduktene blir håndtert og behandlet i henhold til forordningen. Videre skal medlemsstatene overvåke og kontrollere at kravene i forordningen etterleves. Kontroll etter biproduktregelverket faller innenfor virkeområdet til forordning (EF) nr. 882/2004, kontrollforordnigen, som nevnt i fortalen til forordning (EF) nr. 1069/2009. Medlemsstatene skal sikre at det finnes et tilstrekkelig system som sikrer at biproduktene samles inn, identifiseres og transporteres uten forsinkelse og at de blir bearbeidet, brukt og bortskaffet i henhold til forordningen.

Det er litt usikkert hvor vidtfavnende dette myndighetskravet skal tolkes, men i dagens forordning finnes en lignende formulering i artikkel 3: "EØS-statene skal, enten hver for seg eller sammen, sikre at det foreligger egnede ordninger, og at det finnes tilstrekkelig infrastruktur til å sikre at kravene i nr. 1 overholdes". Kravene i nevnte nr.1 er at animalske biprodukter skal samles inn, transporteres, lagres, håndteres, bearbeides, destrueres, omsettes, eksporteres, sendes i transitt og brukes i samsvar med denne forordning. Denne formuleringen påfører ikke noen ekstra forpliktelser for transport av kadaver.

Sluttpunkter

Et nytt prinsipp er innføringen av sluttpunkter. Et sluttpunkt kan bestemmes for et avledet produkt som ikke lenger utgjør noen risiko for dyre- eller folkehelsen. Hvis et slikt produkt har nådd sitt sluttpunkt, kan det omsettes uten videre restriksjoner eller krav. Enkelte produkter, som kosmetikk og medisinske og diagnostiske produkter, har allerede blitt definert som sluttpunkt. Kjæledyrfôr kan også omsettes fritt såfremt det er produsert i henhold til forordningen. Andre avledede produkter kan defineres som sluttpunkt forutsatt at de ikke benyttes som fôr til produksjonsdyr (med unntak av pelsdyr) eller spres på mark hvor produksjonsdyr kan beite. I tillegg må de oppfylle kravene til sikre opphavskilder, sikker behandling og sikker sluttbruk (artikkel 36 til 39).

Kategorisering

Det er ikke gjort noen vesentlige endringer i definisjonen av kategori 1 materiale (kategorien det er størst risiko ved). Definisjonen av kategori 2 materiale har fått noen mindre tilføyelser, og omfatter blant annet:

• Foster og eggceller, embryo og sæd som ikke brukes som avlsmateriale .

• Kyllinger som har dødd før klekking.

• Produkter som ikke er egnet for konsum på grunn av fremmedlegemer.

Det er endringer og presiseringer av hva som er kategori 3 materiale og omfatter blant annet:

• Dyr som har gått gjennom en ante-mortem kontroll før slakt, men som senere ikke er funnet egnet til humant konsum, dersom de ikke viser tegn til smittsom sykdom. Det gjelder også deler av dyrene, som fjørfehoder, grisebust, fjær, huder og skinn.

• Fôr som ikke lenger er egnet for fôring av kommersielle årsaker.

• Virvelløse dyr.

• Daggamle kyllinger som avlives av kommersielle årsaker.

• Akvatiske dyr som ikke viser tegn på sykdom. Dette kan også inkludere dyr som dør uten å være slaktet. Det vil bety at oppdrettsfisk som dør på grunn av alger eller tekniske problemer ved anleggene. Det kan bli problematisk å finne et godt skille mellom selvdød fisk som er kategori 2 materiale og selvdød fisk som er kategori 3 materiale.

Håndtering og bruk av kategoriene

Det er ikke store endringer i tillatt håndtering og bruk av materiale i de ulike kategoriene. Men for alle tre kategoriene er det føyd til at biproduktene også kan brukes i fremstillingen av avledede produkter i henhold til artikkel 33, 34 og 36. Det vil si at de kan brukes i medisinske/diagnostiske produkter eller i andre produkter som ikke skal brukes som fôr eller jordforbedringsmiddel. I tillegg kan alle tre kategorier brukes som drivstoff til forbrenning.

Håndtering og bruk av kategori 1 materiale er som i dagens regelverk. Bruk av kategori 2 materiale er også stort sett det samme, men materiale fra akvatiske dyr kan ensileres, komposteres eller omdannes til biogass. Dette gjelder også for materiale fra akvatiske dyr fra kategori 3. Medlemsstatene kan benytte nasjonale regler for ensilering av akvatisk materiale frem til det lages egne regler om dette. Andre endringer for bruk av kategori 3 materiale er blant annet at myndighetene selv kanbestemme hvordan skall fra skalldyr og eggeskall skal håndteres. Det er også klargjort at kategori 3 materiale som skal brukes til fôr (unntatt det som går til rått kjæledyrfôr), skal bearbeides, og det skal ikke benyttes hvis det er ødelagt eller fordervet og kan føre til helserisiko.

Fôring

Restriksjonene for bruk av husholdningsavfall til dyrefôr og forbud mot kannibalisme er som tidligere. Kategori 2 materiale kan fortsatt fôres til bl.a. pelsdyr. Nå kan det brukes som fôr til hunder og katter på omplasseringssentre også. Hele skrotter hvor SRM (spesifisert risikomateriale) ikke er fjernet, og skrotter fra zoodyr kan brukes som fôr til zoodyr.

Unntak

Unntak fra kravene til håndtering og avhending kan fortsatt i bestemte tilfeller tillates av myndighetene i de enkelte medlemsstatene. Det gjelder blant annet nedgraving av kjæledyr og kadaver i fjerntliggende områder. Forordningen innebærer at kompetent myndighet selv kan velge om de ønsker å gjøre unntak i en del nye tilfeller:

-nedgraving av hest,

-nedgraving eller brenning av materiale kategori 1, 2 og 3 i enkelte områder hvis tilgang til området ikke er praktisk mulig eller hvis ferdsel i området vil føre til fare for liv og helse av geografiske eller klimatiske grunner

-benytte andre metoder enn nedgraving og brenning der det er snakk om kun små mengder kategori 2 og 3 materiale

-nedgraving eller brenning av bier og biprodukter fra apikultur

I Norge er det i forurensningslovgivningen et generelt forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall (jf. forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall). Dette forbudet kan legge begrensninger på mulighetene for nedgraving.

Del II

Krav til aktørene

Informasjon

Detaljerte bestemmelser om handelsdokumenter og bruken av disse, vil følge av gjennomføringsforordningen. Det samme gjelder hvilken type informasjon aktørene plikter å gjøre tilgjengelig for myndighetene. Det kan brukes eksempelvis alternative elektroniske systemer i stedet for handelsdokumenter på papir.

Registrering og godkjenning

Alle aktører skal registreres av myndighetene og skal oppgi hvilken kategori biprodukter de håndterer og hvilken type virksomhet de driver. Med aktører forstås den personen som er ansvarlig for håndteringen av biprodukter. Dette inkluderer transportører, de som handler med biprodukter og spesielle brukere (de som benytter biprodukter til eksempelvis spesielle fôringsformål eller forskning). Det er ikke krav til registrering hvis aktiviteten allerede er godkjent eller registrert etter fôr- eller næringsmiddel-hygieneregelverket. Virksomheter som skal godkjennes, trenger heller ikke å registreres.

Hver medlemsstat skal lage lister over alle godkjente og registrerte aktører, og listene skal gjøres tilgjengelige for de andre medlemsstatene. Alle aktører som er godkjent eller registrert, skal tildeles et virksomhetsnummer.

Det er noen endringer for hvilke virksomheter som må godkjennes. Oljekjemiske anlegg nevnes ikke lenger, heller ikke tekniske anlegg. I stedet beskrives det hvilke typer aktiviteter som krever godkjenning. Eksempelvis må virksomheter som produserer organisk jordforbedringsmiddel godkjennes. Det samme gjelder bruken av biprodukter og avledede produkter som drivstoff til forbrenning. Lagring av fôr må godkjennes, med mindre virksomheten er registrert eller godkjent etter fôrhygieneforordningen.

Det er også gitt noen bestemmelser for hvordan animalske biprodukter skal håndteres i virksomheter som er godkjent/registrert etter hygieneregelverket.

Internkontroll

Virksomheter som bearbeider animalske biprodukter, bruker biprodukter til biogass- og komposteringsanlegg, håndterer mer enn én kategori biprodukter eller produserer kjæledyrfôr, skal ha en internkontroll og prosedyre basert på HACCP-prinsippene. Myndighetene skal oppmuntre til utvikling av nasjonale retningslinjer for god praksis og spesielt for bruk av HACCP.

Organisk jordforbedringsmiddel

De grunnleggende kravene til omsetning av jordforbedringsmidler er beskrevet i artiklene. Dette innebærer at kjøttbeinmel som skal brukes som jordforbedringsmiddel, skal blandes ut med en komponent som hindrer at det kan brukes til fôr, med mindre innpakningen eller sammensetningen ekskluderer bruk til fôr. Mer detaljerte krav vil bli beskrevet i gjennomføringsforordningen.

Kjæledyrfôr

Kjæledyrfôr skal fortsatt i hovedsak produseres av kategori 3 materiale. Det er nytt at importert kjæledyrfôr også kan være produsert av kategori 1 materiale, nærmere bestemt stamme fra dyr som har fått hormonbehandling. Dette gjelder kun importert fôr, og er sannsynligvis en konsekvens av at det er vanlig med hormonbehandling i land utenfor EØS. Gjennomføringsforordningen kan lage nærmere regler for omsetning av slikt fôr.

Import og eksport - tredjeland

Prinsippene som gjelder ved import og eksport, er beskrevet i mer detaljert enn i dag. Gjennomføringsforordningen beskriver nærmere vilkår for import, transitt og eksport av kategori 1 og kategori 2 materiale og for produkter avledet fra slikt materiale. Det er ikke tillatt å eksportere biprodukter til andre land for forbrenning eller deponering.

Del III

Myndighetskontroll og avsluttende bestemmelser

Prosedyre for godkjenninger

Hvordan myndigheten skal gå frem i en godkjenningsprosess er beskrevet mer detaljert enn tidligere. Grunner for å suspendere eller trekke tilbake godkjenning beskrives også.

Samhandel

Hvis kategori 1 eller kategori 2 materiale eller kjøttbeinmel eller fett fra kategori 1 og kategori 2 materiale skal sendes til en annen medlemsstat, skal myndighetene i mottakerstaten informeres. Mottakerstaten kan deretter velge å godta eller å avvise forsendelsen, eller de kan godta forsendelsen på visse betingelser. I dag kreves det aksept fra mottakerstaten ved forsendelser av kategori 1 og 2 materiale, alle bearbeidede produkter fra kategori 1 og 2 materiale, i tillegg til kategori 3 bearbeidede proteiner. Det ser altså ut til at mottakerstaten må akseptere flere forsendelser enn tidligere.

Informasjon om forsendelser av slikt kategori 1 og 2 materiale, i tillegg til kategori 3 bearbeidede proteiner, skal fortsatt meldes i TRACES.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsakten krever forskriftsendringer. Dagens forskrift 27. oktober 2007 nr. 1254 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum oppheves og erstattes med en ny forskrift. I den vil forordningene (EF) nr. 1069/2009 og forordning (EU) nr. 142/2011 inngå, dessuten de nasjonale bestemmelsene forordningen åpner for. Rettsakten medfører også endringer i gjødselvareforskriften. Økonomiske og administrative konsekvenser Hovedforordningen klargjør visse områder som vil få administrative og/eller økonomiske konsekvenser, men de viktigste følger av gjennomføringsforordningens mer detaljerte bestemmelser. De viktigste konsekvensene for Mattilsynet er:

• Flere virksomheter skal godkjennes/registreres. Det krever merarbeid hos Mattilsynet, og virksomhetene betaler et gebyr på 8 000 kr for dette. Er virksomhetene godkjent etter hygieneregelverket, som har vært gjeldende norsk regelverk fra 2010, kan de få de unntak fra registreringsplikten.

• Å opprette eller oppdatere lister over virksomheter og ajourføre tilsynssystemet MATS, krever også ressurser.

Det skal føres tilsyn med flere virksomheter og nye aktiviteter, og Mattilsynets tilsynspersonale må skoleres ut fra dette.De viktigste konsekvensene for virksomhetene er:· 

• Flere virksomheter må innføre internkontroll basert på HACCP-prinsippene. Dette gjelder i første rekke biogass- og komposteringsanleggene.

• En større del av dagens kategori 2 biprodukter fra akvatiske dyr kan nå kategoriseres i kategori 3, og vil kunne føre til besparelser. Jo høyere opp i næringskjeden sluttbruk av produktene finner sted, desto mer økonomisk gunstig vil det være.

• Medlemsstatene får større handlefrihet ved håndtering og bruk av biprodukter fra akvatiske dyr. Valgmuligheter gjør at anvendelsen til en viss grad kan tilpasses den enkelte virksomhet og kundegrunnlaget deres.

• Kravet om å tilsette en blandekomponent til kjøttbeinmel som skal brukes til jordforbedringsmiddel, vil føre til kostnader for næringen. De vil avhenge av hvilket preparat en velger og metoden for tilsetting. Men ved salg av jordforbedringsmidler, kan virksomhetene prise produktet slik at det gir kostnadsdekning,

• At flere animalske biprodukter og avledede produkter nå klassifiseres i kategori 3 åpner for flere anvendelsesmåter og bedre utnyttelse av disse produktene. Merverdien er vanskelig å fastslå, da den enkelte virksomhet vil velge det som er mest hensiktsmessig for dem.Oppsummert: Rettsakten er i stor grad en videreføring av tidligere regelverk. For en del virksomheter medfører den lettelser, for andre innskjerpinger. Å tallfeste kostnadene er vanskelig, da det ikke kan forutses hvilke aktiviteter og løsninger, som det nye biproduktregelverket åpner for, som vil bli benyttet. En bedre utnyttelse av visse råvarer, er uansett et samfunnsmessig gode.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Andre opplysninger
Etter revurdering av behovet for tilpasningstekst ble standard arket returnert på nytt 14. mai 2013, sammen med ønsket tilpasningstekst.

Rettsakten er vedtatt og er innlemmet i EØS-avtalen.