BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 18.10.2018)

Sammendrag av innhold
Direktivet medfører et felles regelverk for visse aspekter av medlemsstatenes regelverk som gjelder forbrukeravtaler om kreditt med sikkerhet i fast eiendom (realkreditt) eller sikkerhet i en tilsvarende rettighet knyttet til fast eiendom.

Direktivet inneholder blant annet en forpliktelse for kredittyter til å gjennomføre en kredittvurdering av forbrukeren før det ytes kreditt som et grunnlag for utvikling effektive standarder for kredittyting i medlemsstatene. Videre innholder direktivet visse forsiktighets- og tilsynskrav, herunder for etablering av og tilsyn med kredittformidlere. Direktivet medfører visse forpliktelser for kredittytere, som en obligatorisk forpliktelse til å gi forbrukeren informasjon før det inngås avtale om boliglån. Direktivets kapittel 4 inneholder regler om markedsføring av boliglån, produktpakker (tilleggstjenester), informasjonsansvar før det inngås avtale om boliglån og informasjonsforpliktelser for kredittformidlere. Direktivets kapittel 5 gjelder beregning av effektiv rente. Kapittel 6 har regler om kredittvurdering av forbrukeren og verdivurdering av sikkringsobjektet, mens kapittel 7 pålegger medlemsstatene å sikre kredittytere tilgang til kredittopplysningsdatabaser. Kapittel 8 gjelder rådgivningstjenester. Kapittel 9 gir regler om valutalån og lån med flytende rente, kapittel 10 tar for seg korrekt oppfyllelse av kredittavtalen og partenes rettigheter og forpliktelser i denne forbindelse. Kapittel 11 regulere etablering av og tilsyn med kredittformidlere og mellommenn. Kapittel 12 gjelder tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner, mens kapittel 13 gjelder samarbeid mellom de kompetente tilsynsorganene i ulike medlemsstater. Til sist inneholder kapittel 14 ulike sluttbestemmelser som sanksjoner, alternativ tvisteløsning, delegert lovgivningsmyndighet til Europakommisjonen, preseptorisk forbrukervern, medlemsstatenes gjennomføringsfrist (21. mars 2016), overgangsbestemmelser og bestemmelser om revisjon av direktivet, samt endringer i direktivene 2008/48/EF og 2013/36/EU i tillegg til forordning (EU) nr. 1093/2010.

Direktivet er i utgangspunktet minimumsharmonisert, slik at medlemsstatene kan innføre regler som avviker fra direktivet for å øke beskyttelsen av forbrukerne jf. artikkel 2. Imidlertid gjelder det noen unntak fra dette utgangspunktet, slik at medlemsstatene ikke kan innføre regler som avviker fra artikkel 14 nr. 2 og vedlegg II del A med hensyn til standardisert pre-kontraktuell informasjon ved bruk av ESIS og artikkel 17 nr. 1 til nr. 5, nr. 7 og nr. 8 og vedlegg I med hensyn til en felles og standardisert beregning av effektiv rente.

Merknader
Direktivet er hjemlet i EU-traktaten artikkel 114.

Direktivet faller i gruppe 1 - rettakter som krever lov- eller budsjettendringer.

Ved en gjennomføring av direktivet i norsk rett vil reglene som gjennomfører direktivet få rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser. Direktivet vil medføre økte kostnader for kredittytere som følge av innfasing av nytt regelverk. Som følge av at norske regler om boliglån til en viss grad allerede følger tilsvarerende EØS-regler for forbrukerkreditt, jf. nedenfor under "vurdering", kan det antas at kredittytere allerede i dag oppfyller flere av de sentrale delene av regelverket. Direktivet har som en målsetning å øke konkurransen i markedet for realkreditt, noe som vil kunne få betydning for konkurransesituasjonen i det norske markedet samt for norske kredittyteres mulighet til å tilby kreditt til forbrukere i andre EØS-stater. Det må også påregnes at direktivets regler om tilsyn vil medføre økte utgifter for staten.

Vurdering
Ved en eventuell gjennomføring i norsk rett, vil det bli nødvenig med endringer i norsk regelverk bl.a. i finansavtaleloven. Ved gjennomføringen av direktiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere mv. valgte Norge å gi flere av reglene som gjennomfører dette direktivet tilsvarende anvendelse for realkreditt. For en nærmere redegjørelse se Prop. 65 L (2009-2010) Endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av direktiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere mv.). Realkredittdirektivet bygger i stor grad på forbrukerkredittdirektivet. Hovedlinjene i boliglånsdirektivet kan dermed sies å være i samsvar med norsk rett.

Et forslag om gjennomføring av direktivets avtalerettslige sider og regler om kredittformidlerre, kredittvurdering, markedsføring mv. i ny finansavtalelov, ble sendt på høring 7. septebmer 2018. De av høringsinstansene som har valgt å uttale seg om spørsmålet særskilt, uttrykker støtte til at direktivet inntas i norsk rett.

Direktivet anses som EØS-relevant. Imidlertid inneholder direktivet flere henvisninger til den Europeiske bankmyndigheten (EBA).

Finansdepartementet arbeider for tiden med forslag til gjennomføring direktivets regler som regulerer tilbydere og andre innvolverte virksomheter ved boliglånsavtaler.

Andre opplysninger
Kommisjonens forslag til direktiv KOM(2011)142 ble sendt på nasjonal høring 7. april 2011. Det ble avgitt ti høringsuttalelser med realitetsmerknader. På bakgrunn av høringsuttalelsene utformet Norge et innspill til Kommisjonen hvor det ble gitt uttrykk for følgende:

• At det i utformingen av direktivet er viktig å se sammenhengen mellom direktivforslaget og annen unionslovgivning, særlig forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EC).

• På bakgrunn av at mange medlemsstater har utvidet virkeområdet til flere av reglene i forbrukerkredittdirektivet til også å omfatte realkreditt, kan det stilles spørsmål ved behovet for et eget direktiv om realkreditt.

• Artikkel 8 (standardopplysninger i reklame) bør utformes i tråd med den tilsvarende bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet.

• Artikkel 9 (prekontraktuelle informasjonsforpliktelser) bør, så langt som mulig, være i samsvar med artikkel 5 i forbrukerkredittdirektivet.

• Artikkel 11 (utfyllende forklaringer) bør ikke avvike fra reguleringer i forbrukerkredittdirektivet.

• Artikkel 14 (kredittverdighet) bør utformes i samsvar med forbrukerkredittdirektivet. Direktivet bør ikke hindre kredittyting ut fra sosialpolitiske formål.

• Artikkel 15 (kredittmottakerens opplysningsplikt) bør begrenses og ikke være så omfattende som foreslått i direktivet.

• Norge oppfatter at medlemsstatene etter forslaget skal kunne beholde sine regler om førtidig tilbakebetaling.

• Høringsuttalelsen gjengir også synspunkter fremført i den norske høringen fra Forbrukerombudet vedrørende kredittformidlere og synspunkter fra Finansdepartementet vedrørende visse forhold knyttet til kredittvurdering og tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner.

• Til slutt knyttes noen kommentarer til utformingen av direktivets sanksjonsbestemmelse.

Status
Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.