BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 24.10.2023)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la 23. februar 2023 fram forslag til forordning om tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging av elektronisk kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet. Forslaget innebærer en revidering av bredbåndsutbyggingsdirektivet fra 2014 (2014/61/EU) og erstatter samtidig nevnte direktiv.

Innbyggere, næringsliv og offentlig forvaltning etterspør i økende grad digital teknologi og mer innovative verktøy, tjenester og løsninger. Dette vil avhenge av tilgjengeligheten til raskere, mer pålitelige, dataintensive tilkoblinger. De foreslåtte reglene i forordningen skal understøtte 2030 Digital Decade-målet om at alle i hele EU skal ha tilgang til rask Gigabit-tilkobling og rask mobildata innen 2030.

Formålet med forslaget er å bidra til kostnadseffektiv og rask utbygging av faste og trådløse/mobile nett med svært høy kapasitet for å møte samfunnets økte behov for raskt bredbånd. Dette skal blant annet skje gjennom tilgang til og informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur, informasjon om, og tilgang til koordinering av, planlagte anleggsarbeider, forenklede, strømlinjeformede og digitaliserte prosedyrer for å søke om tillatelser fra offentlige myndigheter, samt krav om fysisk infrastruktur i nye bygg og tilgang til denne infrastrukturen for ekomtilbydere.

Forslaget legger opp til en minimumsharmonisering med enkelte unntak. Medlems­statene kan opprettholde eller innføre strengere regler enn dem som følger av forslaget dersom disse vil bidra til å fremme felles utnyttelse av eksisterende fysisk infrastruktur eller muliggjør en mer effektiv utbygging av ny fysisk infrastruktur.

Nærmere om forslag til forordning 

Forslag til forordning bygger på bredbåndsutbyggingsdirektivet og inneholder i stor grad de samme tiltakene. Flere av tiltakene som i direktivet var «kan» bestemmelser gjøres imidlertid i forslaget om til «skal» bestemmelser. I tillegg utvides enkelte av pliktene, enkelte tidsfrister strammes inn, og noen nye tiltak introduseres.

Forslaget omhandler følgende fem hovedområder:

1.  Tilgang til eksisterende fysisk infrastruktur og tilgang til informasjon om fysisk infrastruktur via sentral informasjonstjeneste (artikkel 3 og 4).

Alle nettoperatør og offentlige organer som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur skal imøtekomme enhver rimelig anmodning fra en tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett om tilgang til den fysiske infrastrukturen på rimelige og rettferdige vilkår, inkludert pris. Forslaget fastsetter hvilke konkrete hensyn som skal hensyntas ved fastsettelse av pris for slik tilgang. Forslaget åpner for at tilgang kan nektes på grunnlag av nærmere angitte vilkår og innen nærmere fastsatt frister. Medlemsstatene kan gjøre unntak fra den delen av reglene som omhandler adgang til offentlig eide bygninger.

I forslaget utvides plikten til å gi tilgang til også å omfatte offentlige organer i tillegg til nettilbydere. Nettoperatører er definert som enhver eier av fysisk infrastruktur, som elektronisk kommunikasjonsnett, inkludert tårnselskap (nytt), elektrisitet, gass, vann og avløp, oppvarming- og transporttjenester (herunder jernbane- og veinett, havner og flyplasser) som er egnet til framføring av elektronisk kommunikasjonsnett. Offentlige organer plikter også å gi tilgang til fysisk infrastruktur som ikke er en del av et nett, men som eies eller kontrolleres av offentlige organ. Dette kan være bygninger eller inngang til bygninger eller andre tilganger, blant annet veiutrustning, som veiskilt, trafikklys, buss og t-bane holdeplasser. Offentlige organer skal gi tilgang på ikke-diskriminerende vilkår.  

I forslaget klargjøres grunnene til å nekte tilgang og det fastslåes at det ikke kan pålegges tilgangsplikt der det allerede er pålagt tilgangsplikt etter ekomdirektivet eller etter statsstøtte regler. 

Tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste skal har rett til tilgang til en rekke minimumsopplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur i elektronisk format via en sentral informasjonstjeneste. Nettoperatører og offentlige organer plikter å gjøre denne minimumsinformasjon tilgjengelig via den sentrale informasjonstjenesten. Forslaget legger opp til at tilgangen til minimumsopplysningene kan begrenses i konkrete tilfeller under nærmere angitte omstendigheter, på samme måte som medlemsstatene i nærmere angitte tilfeller kan fastsette generelle unntak fra pliktene til å gi informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur.

2.  Samordning av bygge- og anleggsarbeider og informasjon om planlagte bygge- og anleggsarbeider via en sentral informasjonstjeneste (artikkel 5 og 6).

Forslaget slår fast at plikten til å samordne bygge- og anleggsarbeider gjelder bygge- og anleggsarbeider som er helt eller delvis finansiert med offentlige midler. En skriftlig anmodning om samordning skal sendes til berørte nettilbyder minst to måneder før endelig søknad om godkjenning av bygge- og anleggsarbeider sendes til kompetente myndigheter. Fristen økes her med én måned sammenliknet med i gjeldende brebåndsutbyggingsdirektiv. Forslaget avklarer når en anmodning om samordning kan anses som urimelig.

Forslaget fastsetter også rett til tilgang til minimumsopplysninger om alle planlagte bygge- og anleggsarbeider utført av nettoperatør (både privat og offentlig), og krever at minimumsinformasjonen skal være tilgjengelig i elektronisk format via den sentrale informasjonstjenesten. Plikten til å tilgjengeliggjøre informasjon utvides til også å omfatte geodata om eksisterende fysisk infrastruktur og planlagte bygge- og anleggsarbeider. Tilgang til informasjon kan begrenses med henvisning til for eksempel nettverkssikkerhet, nasjonal sikkerhet eller forretningshemmeligheter.

For å lette koordineringen av bygge- og anleggsarbeider skal alle nettoperatører proaktivt og på et tidlig tidspunkt gjøre minimumsopplysningene om planlagte offentlige bygge- og anleggsarbeider tilgjengelig via den sentrale informasjonstjenesten.

3.  Forenkling og digitalisering av tillatelsesprosedyrer gjennom en sentral informasjonstjeneste og etablering av én nasjonal digital inngang (artikkel 7 og 10)

Forordningen innfører et nytt prinsipp om nasjonalt enhetlige regler om vilkårene og prosedyrene som gjelder ved tildeling av tillatelser, inkludert rett til fremføring («rights of way»). Det foreslås at tilbyder skal ha rett til å sende søknaden i elektronisk format via den sentrale informasjonstjenesten. Søkeren skal også kunne få informasjon om status på søknaden via den sentrale informasjonstjenesten.  

Forslaget introduserer flere tiltak som skal bidra til å sikre behandling av søknader om tillatelser innen lovbestemte frister, for eksempel kortere tid til å vurdere om søknaden er fullstendig, stilltiende samtykke eller erstatning for skader som er forårsaket av at fristene ikke er overholdt. Til slutt er det fastsatt at gebyrer for tillatelser, inkludert «rights of way», ikke må overstige de administrative kostnadene.

Medlemsstatene skal etablere et enkelt, nasjonalt og digitalt inngangspunkt, særlig der det er mer enn en sentral informasjonstjenestene eller der informasjonen finnes andre steder.

4.  Nye bygg og bygg som gjennomgår renovering skal klargjøres med bygningsintern fysisk infrastruktur og innebygget fiberkabling, og det skal gis tilgang til eksisterende bygningsintern fysisk infrastruktur (artikkel 8 og 9).

Forslaget legger opp til at alle nye bygg og bygg som gjennomgår omfattende renovering, skal ha fiber-klar bygningsintern infrastruktur, tilgangspunkt samt bygningsintern fiber-kabelføring. Unntakene utvides for de steder der det ifølge kost- og nytteanalyse ikke er forholdsmessig å introdusere slike krav. Forslaget innfører en plikt for medlemsstatene til å vedta relevante nasjonale standarder eller tekniske spesifikasjoner for bygningsintern fysisk infrastruktur mv. Medlemslandene skal opprette sertifiseringsordninger slik at det fremgår om bygningene er i overensstemmelse med vedtatte standarder og spesifikasjoner. Medlemstatene skal gjøre utstedelsen av byggetillatelser for nye bygg eller bygg som gjennomgår omfattende renovering, betinget av at tiltaket er i overensstemmelse med nasjonale standarder eller tekniske spesifikasjoner for bygningsintern fysisk infrastruktur.

Forslaget slår også fast at tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett har rett til å etablere sitt nettverk frem til tilgangspunktet og har rett til tilgang til eksisterende bygningsintern fysisk infrastruktur for å kunne rulle ut elementer av nettverk med svært høy kapasitet.

Forslaget fastsetter videre at innehavere av bruksrett til bygningsintern fysisk infrastruktur, under gitte forhold, må imøtekomme anmodning om tilgang til bygningsintern fysisk infrastruktur fra tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett. Tilgang kan nektes etter nærmere angitte betingelser.

Forslaget åpner for at tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett kan ha rett til å etablere sitt nettverk på abonnentens eiendom etter avtale med abonnenten, forutsatt at det minimerer virkningen på tredjeparters private eiendomsrett.

5.  Tvisteløsning og kompetente organer (artikkel 11 og 12)

Enhver part har rett til å bringe en tvist inn for det nasjonale tvisteløsningsorganet, som innen nærmere angitte frister skal fatte en bindende avgjørelse, herunder fastsette rimelige vilkår og betingelser, inkludert pris. Fristene for det nasjonale tvisteløsningsorganet til å fatte avgjørelser er redusert sammenlignet med de som gjelder i dagens bredbåndsutbyggingsdirektiv.

Det introduseres videre krav når det gjelder upartiskhet og uavhengighet for offentlige organer som eier eller kontrollerer fysisk infrastruktur samt krav til strukturelt skille av tvisteløsningsorganet og den nasjonale sentrale informasjonstjenesten. Det stilles krav til kompetente myndigheters fullmakter og ressurser, samt krav til åpenhet om vedkommende myndigheters oppgaver og krav knyttet til retten til å klage.

Merknader

Det rettslige grunnlaget for direktivet er artikkel 114 i "Treaty of the Functioning of the European Union" (TEUF) (Den europeiske unions funksjonsområde).

Rettslige konsekvenser

Bredbåndsutbyggingsdirektivet fra 2014 er gjennomført i norsk rett gjennom bredbåndsutbyggingsloven som trådte i kraft 1. juli 2020. Den foreslåtte forordningen opphever bredbåndsutbyggingsdirektivet og en eventuell gjennomføring av forordningen i norsk rett vil innebære behov for ny bredbåndsutbyggingslov. Kommisjonen har denne gangen fremmet forslag til en forordning og ikke et direktiv som sist. En eventuell gjennomføring i norsk rett vil dermed måtte skje ved inkorporasjon. Det vil også måtte gjøres en vurdering av mulig behov for endring i andre lover der disse overlapper eller er i motstrid med forslag til forordning. Det vil bli tatt forbehold om Stortingets samtykke ved en eventuell innlemming i EØS-avtalen.

Forordningen faller inn under rettsakter i ”gruppe 1” (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslåtte forslaget vil ha økonomiske konsekvenser for offentlig forvaltning, for private og offentlige nettoperatører og for samfunnet for øvrig.

Forslaget samsvarer i stor grad med det allerede gjennomførte bredbåndsutbyggingsdirektivet, og bestemmelsene i dette direktivet er allerede etablert i Norge gjennom bredbåndsutbyggingsloven. Det vil derfor være begrensede konsekvenser utover de som allerede følger av bredbåndsutbyggingsloven. Det vises i denne sammenheng til Prop. 35 LS, kapittel 14. 

Konsekvenser for offentlige myndigheter

Forslaget om etablering av mulighet for at alle søknader om tillatelser skal kunne gå gjennom én sentral informasjonstjeneste, samt etablering av mulighet for søker til å kunne få informasjon om status for søknaden via den sentrale informasjonstjenesten, kan potensielt ha betydelig økonomiske konsekvenser for offentlig forvaltning. Etablering av et slikt system vil trolig kreve omfattende utviklingsarbeid og omfatte mange ulke myndigheter. Nytteverdien for samfunnet av en slik sentral søknadsportal kan diskuteres, da de fleste ekomtilbydere i Norge har gode og etablerte rutiner for søknad om aktuelle tillatelser for å etablere ny infrastruktur. Det vises også til at dekningen for høyhastighetsbredbånd i Norge allerede er svært høy, slik at potensialet for å ta ut gevinster i form av raskere utbygging er noe begrenset.

Forslaget til forordning inneholder videre bestemmelser om kortere saksbehandlingstider for søknader om tillatelser hos offentlige myndigheter. Det er også foreslått kortere saksbehandlingstider for behandling av tvister i tvisteløsningsorganet. Overholdelse av de kortere fristene for saksbehandling vil kunne innebære behov for økt ressursbruk hos de aktuelle myndigheter.

Forslaget om stilltiende samtykke for fullstendige søknader hvor det ikke er gitt svar innen fire-måneders fristen, kan ha uforutsigbare konsekvenser og bør utredes nærmere. Slikt stilltiende samtykke er ikke vanlig i norsk forvaltning.

Konsekvenser for tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett

For tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett, vil den foreslåtte forordningen kunne gjøre det enklere å få tilgang til blant annet offentlige bygg. Dette er en tilgangsform som er etterspurt blant norske tilbydere og som kan bidra til raskere og mer effektiv utbygging av trådløse nett (herunder 5G).

Øvrige konsekvenser

Forslaget er begrunnet blant annet med at det samlet sett vil kunne gi en mer effektiv og raskere utbygging av høyhastighetsnett, herunder fiber og 5G i hele EU og dermed bidra til et bedre fungerende indre marked. Kommisjonen har anslått at gjenbruk av eksisterende infrastruktur og samordning av anleggsarbeider på EU-nivå kan øke utbyggingen av nye nett til 470 000 km i stedet for 250 000 km frem til 2030. Kommisjonen anslår videre at forslaget på EU-nivå vil kunne redusere klimagassutslipp med 0,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden frem til 2030. Kommisjonen anslår at forslaget vil ha samfunnsmessige fordeler ved å redusere de digitale skillene mellom tettbygde og spredtbygde strøk samt mulighetene til alternativ bruk av de forventede kostnadsbesparelsene.

Forslaget forventes å få begrenset effekt i Norge fordi tilbudet av høyhastighetsnett allerede er svært godt og hvor dekningen for bredbånd med 1 Gbit/s og for 5G-nett i dag er på over 90 prosent av husstandene. For den videre utbyggingen anses forslaget å kunne ha en viss positiv effekt, spesielt når det gjelder videre 5G-utbygging gjennom etablering av rett til tilgang til offentlig bygg som følger av forslaget. Slik tilgang avgjøres i dag fra sak til sak av eier av byggene og det er ikke en felles praksis på dette området. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har gitt ut en veileder om dette temaet: "Veileder til offentlige aktører om innplassering av infrastruktur for mobilnett".

De harmoniserte regler og prosedyrer i EU når det gjelder bredbåndsutbygging, som følger av forslaget, vurderes for øvrig å en positiv effekt i form av lettere tilgang for nye markedsaktører og for markedsaktører som opererer i flere medlemsstater.

Sakkyndige instansers merknader

Kommunal- og distriktsdepartementet publiserte 27. mars 2023 en nyhetssak om Europakommisjonens forslag til forordning om tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging av gigabitnett for elektronisk kommunikasjon. Departementet ba samtidig om innspill til nasjonal posisjon. Departementet mottok innspill fra følgende:

• NHO
• Samfunnsbedriftene – energi
• Telia

Innspillene er tilgjengelige på departementets nettsider.

Det ble orientert muntlig om forslaget i møte i spesialutvalget for kommunikasjoner 13. juni 2023, der Kommunal- og distriktsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kulturdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er representert. EØS-foreløpig posisjonsnotat vil bli sendt på skriftlig behandling i SU kommunikasjoner.

Vurdering

Tiltak som kan bidra til å redusere kostnadene ved utbygging av faste og trådløse elektroniske kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet og til en raskere utbygging av slike nett, er positivt. Elektronisk kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet kan bidra til betydelig verdiskapning og produktivitetsvekst og er viktig for at alle skal få nyte godt av de muligheter digitalisering gir. Det er samtidig viktig at reguleringen utformes på en hensiktsmessig måte som gir medlemslandene tilstrekkelig fleksibilitet når det gjelder oppfyllelse av de rettigheter, plikter og prosedyrer som følger av forslaget, for å kunne tilpasse reglene til norske forhold.

Konklusjon

Forslag til forordning er indre markedsregulering og vil i utgangspunktet være EØS-relevant. Det at bredbåndsutbyggingsdirektivet, som dette forslaget bygger på, allerede er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, understøtter dette. Forslaget er imidlertid for tiden til behandling i EUs råd og parlament og det foreligger dermed ingen endelig tekst. Det er derfor for tidlig å ta stilling til hvorvidt forordningen vil være akseptabel og aktuell for innlemming i EØS-avtalen.

En eventuell innlemming i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett, vil innebære behov for ny bredbåndsutbyggingslov og det vil bli tatt artikkel 103-forbehold. Eventuelle budsjettmessige konsekvenser vil også kunne medføre behov for Stortingsbehandling. 

Status

Europakommisjonen la 23. februar 2023 frem forslag til forordning om tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Forslaget er nå til behandling i Rådet og Parlamentet. Det er ITRE-komiteen som er ansvarlig for forslaget i Parlamentet, mens det i Rådet er arbeidsgruppen for telekommunikasjon og informasjonssamfunn som er ansvarlig for forslaget.

Forslag til forordning er for tiden til vurdering i EØS EFTA-landene.