BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 18.11.2022)

Sammendrag av innhold

EU Parlamentet og Rådet vedtok 15. mai 2014 et direktiv med tiltak for å redusere kostnadene ved etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon defineres i direktivet til elektronisk kommunikasjonsnett som kan levere tilgang til bredbåndstjenester med hastigheter på minst 30 Mb/s nedstrøms. Formålet med direktivet er å gjøre etablering av høyhastighetsinfrastruktur for elektronisk kommunikasjon mindre kostnadskrevende og mer effektiv. Kostnadsreduksjonen skal blant annet skje gjennom mer koordinert etablering av ny infrastruktur på tvers av sektorer og anvendelse av allerede eksisterende infrastruktur til etablering av høyhastighetsbredbånd.

Direktivet legger opp til at det skal skapes mer åpenhet om og samordning av eksisterende fysisk infrastruktur mellom utbyggere av elektronisk kommunikasjon og på tvers av sektorer. Direktivet retter seg således ikke bare mot tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett, men mot enhver eier av fysisk infrastruktur, som elektrisitet, gass, vann og avløp, oppvarming- og transporttjenester (herunder jernbane- og veinett, havner og flyplasser) som er egnet til framføring av elektronisk kommunikasjon.

Tiltakene omhandler primært følgende fire hovedområder:1) bedre oversikt over eksisterende fysisk infrastruktur med henblikk på deling og dermed forhindring av unøding duplisering av infrastruktur 2) Bedre koordinering av anleggsarbeider 3) forenkling av komplekse og tidkrevende tillatelsesprosedyrer når det gjelder etablering av infrastruktur 4) nye bygninger og bygninger som gjennomgår omfattende renovering, skal forberedes for høyhastighets bredbånd. Bakgrunnen for direktivet er betydningen av kostnadene knyttet til etablering av høyhastighetsbredbånd for å nå de ambisiøse bredbåndsmålene i EUs digitale agenda. For å nå disse målene må utbyggingskostnadene ved etablering av infrastruktur for høyhastighetsbredbånd reduseres. Det er særlig ventet at samordning og samarbeid om utbygging mellom ulike typer infrastruktur vil redusere behovet for offentlig støtte og bidra til raskere utbygging i grisgrendte områder.

Nærmere om direktivet

Alle nettilbydere (det vil si tilbydere av fysisk infrastruktur for elektrisitet, gass, vann og avløp, oppvarming- og transporttjenester, herunder jernbane- og veinett, havner og flyplasser) skal ha plikt til å imøtekomme enhver rimelig anmodning fra en tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett om tilgang til deres fysiske infrastruktur på rettferdige og rimelige vilkår og betingelser, inkludert pris. Anmodningen skal fremsettes skriftlig og skal inneholde en nærmere spesifisering av hvilke elementer av den fysiske infrastrukturen det bes om tilgang til, inkludert en tidsplan. Eventuelle avslag på tilgang skal være basert på objektive, transparente og forholdsmessige kriterier. Kriteriene kan omfatte blant annet teknisk egnethet, tilgjengelig plass, sikkerhet og integritet i eksisterende nett og tilgang til alternative tilgangsformer. Begrunnelse for avslaget skal foreligge innen to måneder etter at skriftlig anmodning om tilgang er fremsatt.

Dersom tilgang blir nektet eller avtale på bestemte vilkår og betingelser, herunder pris, ikke er inngått innen to måneder etter at anmodningen er mottatt, skal begge parter ha rett til å henvise spørsmålet til det nasjonale tvisteløsningsorganet. Det nasjonale tvisteløsningsorganet skal så raskt som mulig og senest innen fire måneder treffe en bindende avgjørelse som løser tvisten, og herunder fastsette rettferdige og rimelige vilkår og betingelser, herunder pris når det er relevant.

Medlemsstatene kan også legge til rette for at tilbydere av offentlige elektronisk kommunikasjonsnettverk har rett til å til å tilby tilgang til egen fysisk infrastruktur for etablering av andre nettverk enn elektronisk kommunikasjonsnettverk (resiprositet).

Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett skal ha rett til, etter anmodning, et minimumssett av informasjon (område og rute, type og nåværende anvendelse og kontaktpunkt) om alle nettilbyderes fysiske infrastruktur. Tilbyder skal presisere hvilket område det planlegges etablert høyhastighetsnett i. Medlemsstatene kan kreve at offentlige organer som i kraft av sine oppgaver besitter, på elektronisk format, deler av minimumssettet av informasjon om en nettilbyderes fysiske infrastruktur, stiller dette til rådighet på elektronisk format via den sentrale informasjonstjenesten innen 1. januar 2017. Informasjonen som gjøres tilgjengelig via den sentrale informasjonstjenesten, skal gjøres tilgjengelig omgående på elektronisk format på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår. Dersom informasjonen ikke er tilgjengelig via en sentral informasjonstjeneste, skal tilbyder på skriftlig anmodning få opplysninger direkte fra infrastruktureier. Tilgang til opplysningene skal gis innen to måneder etter at skriftlig anmodning er mottatt og på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår.

Dersom det oppstår konflikt i forbindelse med anmodning om tilgang til informasjon om fysisk infrastruktur, skal begge parter ha rett til å henvise spørsmålet til det nasjonale tvisteløsningsorganet. Det nasjonale tvisteløsningsorganet skal så raskt som mulig og senest innen to måneder treffe en bindende avgjørelse som løser tvisten.

Medlemsstatene kan gjøre unntak fra plikten til å utgi informasjon om eksisterende infrastruktur dersom den aktuelle infrastrukturen ikke anses teknisk egnet for etablering av høyhastighets bredbånd, eller dersom det er snakk om kritisk nasjonal infrastruktur.

Det legges ikke opp til å pålegge nye kartleggingsoppgaver på medlemsstatene. Direktivet legger til grunn at et minimumssett av informasjon, som allerede er innhentet av offentlige myndigheter og som er tilgjengelig på elektronisk form i medhold av nasjonale initiativ eller som følge av EU/EØS-retten, skal gjøres tilgjengelig gjennom en sentral informasjonstjeneste.

Av direktivet fremgår det at tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett, skal ha rett til å forhandle avtaler med andre nettilbydere om koordinering av anleggsarbeid. Plikten til å forhandle gjelder virksomheter som utfører helt eller delvis offentlig finansierte anleggsarbeider. Direktivet angir nærmere betingelser for å imøtekomme en slik anmodning. Dersom avtale om koordinering av anleggsarbeid ikke oppnås innen én måned etter at formell anmodning om å koordinere anleggsarbeid er mottatt, skal hver part ha rett til å henvise spørsmålet til nasjonalt tvisteløsningsorgan. Det nasjonale tvisteløsningsorganet skal så raskt som mulig og senest innen to måneder treffe en avgjørelse som løser tvisten, og herunder fastsette rettferdige og rimelige vilkår og betingelser, herunder pris når det er relevant. Medlemsstatene kan under gitte betingelser gjøre unntak fra bestemmelsene om koordinering av anleggsarbeid.

For å legge til rette for koordinering av anleggsarbeid, har enhver infrastruktureier plikt til å gjøre tilgjengelig, på skriftlig anmodning fra en tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett et nærmere angitt minimumssett av informasjon vedrørende pågående anleggsarbeid eller planlagt anleggsarbeid på egen fysisk infrastruktur. Dette omfatter anleggsarbeid hvor tillatelse allerede er gitt, hvor søknad er under behandling eller det vurderes søkt tillatelse til de neste seks månedene. Anmodningen skal fremsettes skriftlig og det skal spesifiseres hvilket område det vurderes etablert elementer av høyhastighetsnett . Nettilbyder skal innen to uker fra mottatt anmodning gi tilgang til informasjonen på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår. Nettilbyderen skal gjøre tilgjengelig minimumssettet av informasjon via den sentrale informasjonstjenesten.

Dersom det oppstår konflikt i forbindelse med anmodning om tilgang til informasjon om pågående eller planlagt anleggsarbeid, skal begge parter ha rett til å henvise spørsmålet til det nasjonale tvisteløsningsorganet. Det nasjonale tvisteløsningsorganet skal så raskt som mulig og senest innen to måneder treffe en bindende avgjørelse som løser tvisten.

Det legges til rette for å forenkle komplekse og tidkrevende tillatelsesprosedyrer i forbindelse med etablering av infrastruktur for høyhastighetsbredbånd. Nødvendig informasjon om vilkår og prosedyrer for å oppnå tillatelser til anleggsarbeid i forbindelse med etablering av nevnte infrastruktur, skal på forespørsel kunne oppnås elektronisk via den sentrale informasjonstjenesten. Medlemsstatene kan bestemme at søknader skal kunne sendes via et den sentrale informasjonstjenesten. Det skal legges til rette for at tillatelse eller avslag skal gis innen fire måneder. Eventuelle avslag skal begrunnes ut fra objektive, transparente, ikke-diskriminerende og forholdsmessige kriterier. Medlemsstatene kan avgjøre at virksomheter som tilbyr elektronisk kommunikasjonsnett og som har lidt skade grunnet manglende overholdelse av fristen, skal kunne kreve erstatning for lidt tap, i overensstemmelse med nasjonal lovgivning.

Direktivet legger videre opp til at det skal legges til rette for høyhastighetsbredbånd i alle nybygg og bygninger hos sluttbruker, som gjennomgår omfattende renovering hvor det er søkt om byggetillatelse etter 31. desember 2016. Videre skal alle flerfamilieboliger hvor det er søkt om byggetillatelse etter 31. desember 2016 være utstyrt med ett tilkoblingspunkt. Plikten gjelder for både nybygg og bygg som gjennomgår omfattende renovering. Medlemslandene gis anledning til å gjøre unntak fra denne plikten for enkelte kategorier av bygninger dersom kostnadene er uforholdsmessig store.

Enhver tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett skal ha rett til å etablere nett for egen regning frem til tilkoblingspunktet. Hvis duplisering er teknisk umulig eller økonomisk ineffektivt, skal tilbyder av offentlig kommunikasjonsnett gis rett til tilgang til bygningsintern eksisterende for etablering av infrastruktur for høyhastighetsbredbånd.

Enhver tilgangsnekt, tvist om vilkår for tilgang til eller transparens om eksisterende fysisk infrastruktur, samt uenighet om koordinering av anleggsarbeid eller transparens når det gjelder planlagt anleggsarbeid, skal som utgangspunkt behandles av et eller flere nasjonal tvisteløsningsorgan utpekt av medlemsstaten. De(t) nasjonale tvisteløsningsorganene (et) skal være rettslig adskilt fra, og funksjonelt uavhengig av, enhver nettverksoperatør. Medlemsstatene kan tillate de(t)nasjonale tvisteløsningsorganene (et) å kreve gebyr for å utføre de oppgavene de(t) er pålagt.

Medlemsstatene skal utpeke ett eller flere organer på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå til å utføre oppgaven som sentral informasjonstjeneste. Det kan tillates at det kreves gebyr for bruk av det sentrale informasjonstjensten.

Merknader

Det rettslige grunnlaget for direktivet er artikkel 114 i "Treaty of the Functioning of the European Union" (TEUF) (Den europeiske unions funksjonsområde).

Rettslige konsekvenser

Direktivet faller inn under rettsakter i ”gruppe 1” (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet). Samferdselsdepartementet er i ferd med å utarbeide forslag til ny lov om utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon og en mindre endring i lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) som gjennomfører direktivet. Det tas forbehold om Stortingets samtykke ved innlemmes i EØS-avtalen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Arbeidet med sikte på å gjennomføre direktivet i norsk rett vil i seg selv ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. En eventuell innføring av direktivet i Norge vil ha økonomiske og administrative konsekvenser både for offentlig forvaltning og for private og offentlige nettverksoperatører. Det påhviler flere oppgaver på et eller flere nasjonal tvisteløsningsorgan samt på en eller flere sentrale informasjonstjeneste. Etablering av et eller flere slike nasjonale tvisteløsningsorgan og en eller flere sentrale informasjonstjenester, vil innebære kostnader i forbindelse med opprettelsen og med selve driften. Det foreslås i lovforslaget å legge ansvaret for tvisteløsningsorganen på Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), mens det ennå ikke er tatt stilling til hvor den sentrale informasjonstjenesten skal legges, om oppgaven bør legges til allerede eksisterende organ eller om det bør opprettes nye organ. På den annen side vil direktivet kunne bidra til å redusere kostnadene forbundet med bredbåndsutbygging og bidra til et bedre og raskere utbygd bredbåndstilbud. Eksempelvis vil store kostnadsbesparelser kunne oppnås gjennom redusert omfang av graving i offentlig vei, på grunn av bedre koordinering av anleggsarbeider og mer gjenbruk av eksisterende infrastrukturer. Direktivet forventes samlet sett å bidra til en raskere og rimeligere etablering av infrastruktur for høyhastighets bredbånd.

Arbeidet med direktivet ville måtte ses i sammenheng med arbeid i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Statens kartverk for å bedre og standardisere kartleggingen og registreringen av ledinger og annen infrastruktur i grunnen, samt arbeidet til den interdepartementale arbeidsgruppen som ser på hvordan det er mulig å bedre samordningen mellom myndigheter, netteiere og andre aktører ved legging av ledninger og andre anlegg i grunnen.

Sakkyndige instansers merknader

Det ble første gang orientert om rettsakten i spesisalutvalget for kommunikasjoner der Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er representert, 8. oktober 2013. Rettsakten ble behandlet i SU kommunikasjoner på møtet 12. oktober 2015 som fant rettsakten relevant og akseptable for innlemming i EØS-avtalen uten behov for tilpasningstekst. 

Vurdering

Direktivet forventes samlet sett å bidra til en raskere og mer kostnadseffektiv etablering av infrastruktur for høyhastighetsbredbånd. Direktivet legger til rette for at bredbåndsutbyggerne lettere kan forhandle om tilgang til eksisterende infrastruktur med eiere av ulike typer fysisk infrastruktur og vurderes derfor å ha positiv effekt for markedsadgang og kostnader. Direktivet er omfattende og griper inn i en rekke sektorer og flere myndighetsnivåer. Direktivet vil måtte høres hos berørte aktører og myndigheter. I Norge regulerer Plan- og bygningsloven tilgang til grunn og bygninger. Det må vurderes nærmere om dette lovverket og lokale planmyndigheter vil være rett nasjonal forankring av de aktuelle bestemmelsene.

Konklusjon

Direktivet anses EØS-relevant og er aktuelt for innlemming i EØS-avtalen. Eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser for staten må fremmes og behandles i den ordinære budsjettprosessen.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Direktivet ble vedtatt 15. mai 2014. Medlemsstatene har frist til 1. januar 2016 med å vedta og offentliggjøre nødvendig lov og administrative bestemmelser for å etterkomme dette direktivet. De nye bestemmelsene skal gjelde fra 1. juli 2016.

Rettsakten er vurdert av EØS/EFTA-statene til å være EØS-relevant og akseptabel og klar for innlemming i EØS-avtalen uten behov for tilpasningstekst.

Rettsakten ble innlemmet i EØS-avtalen 6. juli 2018 og er gjennomført i bredbåndsutbyggingsloven som trådte i kraft 1. juli 2020.