(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 2.4.2025)

Europakommisjonen (Kommisjonen) presenterte 30. mars 2022 en pakke med lovforslag og initiativer for å fremme bærekraftige produkter og bærekraftige produktvalg, herunder en revidert byggevareforordning.

Byggevareforordningen har vært på normal beslutningsprosedyre og ble publisert i Den europeiske unions tidende (OJ) 18. desember 2024, og trådte i kraft i EU 7. januar 2025. Forordningen opphever byggevareforordningen av 2011, (EU) nr. 305/2011, som er gjennomført i norsk rett gjennom lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) og forskrift 17. desember 2013 nr. 1579 om omsetning og dokumentasjon av produkter til byggverk (DOK).

Fakta

Kommisjonen viser til at byggsektoren utgjør 10 prosent av verdiskapingen i EU og sysselsetter 25 millioner. Byggevaresektoren har en omsetning på 800 milliarder euro fordelt på omtrent 430 000 selskaper. De fleste er små og mellomstore bedrifter som er viktige for lokalsamfunn i EUs byer og regioner. Byggverk står for omtrent 50 prosent av den samlede ressursbruken og 30 prosent av avfallet i EU hvert år. I tillegg står de for 40 prosent av EUs energiforbruk og 36 prosent av energirelaterte klimagassutslipp. 

På oppdrag fra DiBK utarbeidet Menon Economics rapporten «Virkninger ved endringer i byggevareforordningen» i 2019. Ifølge analyser av bygg-, anlegg- og eiendomsnæringen i Norge, stod næringen for omtrent 15,9 prosent av den samlede verdiskapingen fra næringslivet i norsk økonomi i 2018. Næringen sysselsetter nesten 360 000 personer. Det utgjør nesten 25 prosent av sysselsettingen i norsk næringsliv. Samlet norsk produksjon av varer til byggenæringen var 131 milliarder kroner i 2018. Av dette ble det eksportert byggevarer for i underkant av 9 milliarder kroner, og Norge importerte byggevarer for om lag 34 milliarder kroner.

Formål 

Revisjonen av byggevareforordningen skal fremme et velfungerende indre marked for byggevarer og bidra til å nå målene for det grønne og digitale skiftet.

EU vil gjennom den reviderte forordningen utforme harmoniserte regler for å vurdere og opplyse om miljø- og klimaegenskaper for byggevarer. Nye krav skal sikre at utforming og produksjon av byggevarer er basert på den nyeste teknologien. Den reviderte forordningen skal gjøre det enklere å utarbeide europeiske standarder. Sammen med et forbedret markedstilsyn og klarere regler for markedsdeltakerne i verdikjeden, vil dette fremme det indre markedet. Det vil også etableres digitale løsninger, som reduserer de administrative kostnadene.

Sammendrag 

Forordningen er omfattende. Den viderefører og styrker elementer fra dagens forordning, samtidig som den kodifiserer gjeldende rett og innfører nye elementer. Dette EØS-notatet omtaler de endringene som er viktigst og mest relevante for Norge.

Hovedelementene i forordningen

Omfang og virkeområde

Forordningen utvider virkeområdet sammenlignet med byggevareforordningen av 2011. Forordningen fastsetter harmoniserte regler for produkter til byggverk, inkludert brukte byggevarer, nøkkeldeler, og deler og materialer på nærmere vilkår. Brukte byggevarer, som er omfattet av en harmonisert teknisk spesifikasjon er dekket av forordningen. Brukte byggevarer som er importert fra tredjeland, som ikke er dekket av en harmonisert spesifikasjon, er underlagt samme krav som for nye byggevarer.

3D-printede byggevarer er omfattet av forordningen. Den som gjør 3D-printede byggevarer tilgjengelig på markedet i EU/EØS for første gang, skal oppfylle de samme forpliktelsene som produsenter. Dette inkluderer bruk av egnede 3D-datasett og materialer som har gjennomgått de samme prosedyrene som for byggevarer. Det skal være samsvar mellom informasjon som gis av produsenten av 3D-datasettet og den som produserer materialet som skal 3D-printes.

Forholdet til økodesignforordningen og annet EU-regelverk 

Forordningen er utarbeidet i samsvar med rammene i økodesignforordningen, (EU) 2024/1781, men den er tilpasset de særlige forholdene som gjelder for byggevarer. Forordningen skal være det juridiske virkemiddelet for å harmonisere regelverket knyttet til byggevarer, men unntaksvis kan økodesignforordningen anvendes som et supplement til byggevareforordningen. Standardiseringen skal bygge på det horisontale regelverket for standardisering, og forordning (EU) nr. 1025/2012 gjelder så langt det er mulig.

Utviklingen av harmoniserte tekniske spesifikasjoner (artikkel 4)

Forordningen kodifiserer den pågående prosessen for å revidere det tekniske regelverket til byggevareforordningen, CPR Acquis. CPR Acquis-ekspertgruppen videreføres og skal bistå Kommisjonen i arbeidet med å utarbeide tekniske spesifikasjoner, herunder utarbeidelsen av standardiseringsforespørsler. Medlemsstatene kan ivareta sine regulatoriske behov ved å delta i ekspertgruppene.

Ytelsesbaserte harmoniserte standarder og andre harmoniserte tekniske spesifikasjoner (artikkel 5 og 6)

De ytelsesbaserte harmoniserte standardene utarbeides av en europeisk standardiseringsorganisasjon på bakgrunn av en standardiseringsforespørsel fra Kommisjonen. Det er samme tilnærming som under dagens byggevareforordning. Standardene skal utarbeides på bakgrunn av de grunnleggende krav til byggverk (vedlegg 1) og de miljømessige vesentlige egenskapene (vedlegg II). Standardene fastsetter metoder og kriterier for å vurdere byggevarens ytelser når det gjelder de vesentlige egenskapene. Hvis standardiseringsorganisasjonens forslag til den harmoniserte standarden er i samsvar med regelverket og standardiseringsforespørselen, gjøres den obligatorisk ved en gjennomføringsrettsakt fra Kommisjonen. Dersom Kommisjonen vurderer at den harmoniserte standarden ikke er tilfredsstillende, kan Kommisjonen velge å gjøre standarden delvis gjeldende. Hvis dette ikke mulig, kan Kommisjonen ved en gjennomføringsrettsakt fastsette de vesentlige egenskapene og hvordan de skal vurderes.

Produktkrav (artikkel 7 og 8)

Hovedregelen er at standardene skal være ytelsesbaserte, men alle egenskaper til en byggevare kan ikke uttrykkes gjennom en ytelse. Forordningen åpner for at Kommisjonen ved en delegert rettsakt kan fastsette produktkrav. Produktkravene skal fastsettes i samsvar med vedlegg III. Kommisjonen kan be en europeisk standardiseringsorganisasjon om å utvikle frivillige harmoniserte standarder for produktkrav, som kan brukes for å vise samsvar med produktkravene, Standardene kan publiseres i Den europeiske unions tidende. Produktkravene skal være oppfylt før byggevaren bringes i omsetning.  

Generell produktinformasjon, instruksjoner for bruk og sikkerhetsinformasjon (artikkel 9)

Byggevarer som er omfattet av en harmonisert standard eller en europeisk teknisk bedømming skal ha generell produktinformasjon, instruksjoner for bruk og sikkerhetsinformasjon. Dette er i all hovedsak en videreføring fra dagens forordning, men innholdet i kravet er tydeliggjort. Kravene følger av vedlegg IV. I standardiseringsforespørselen til en ytelsesbasert harmonisert standard, kan Kommisjonen også be en europeisk standardiseringsorganisasjon om at det utarbeides retningslinjer og tekniske detaljer for å utarbeide generell produktinformasjon, instruksjoner for bruk og sikkerhetsinformasjon. Denne informasjonen er ikke underlagt tredjepartsvurdering.

Vurdering og verifikasjonssystemer (AVS-systemet) (artikkel 10 og vedlegg IX)

Byggevarer er underlagt et eget system for vurdering og verifikasjon av ytelser under dagens forordning, kalt Assessment and Verification of Constancy of Performance (AVCP). Det er i dag fem ulike systemer. Forordningen fastsetter mer detaljerte regler for systemene, blant annet knyttet til fabrikkontroll, produksjonskontroll i fabrikk og prøvetesting. For system 1+, 1 og 3 skal teknisk kontrollorgan bekrefte korrekt fastsettelse av produkttype og produktkategori. For system 2+ skal teknisk kontrollorgan i tillegg bekrefte at ytelsen til produktet er korrekt vurdert på bakgrunn av produktdokumentasjonen.

Det innføres et nytt system, system 3+. Systemet omhandler vesentlige miljøegenskaper i en livsløpsvurdering av produktet. De første egenskapene som skal underlegges systemet knytter seg til effekten produktet har på klimaendringer. Produsenten skal vurdere ytelsen på grunnlag av datainnsamling inndataverdier, antagelser og modellering med eller uten programvarestøtte. Det tekniske kontrollorganet skal vurdere og verifisere valideringsrapporten fra produsenten.

Harmonisert sone og nasjonale tiltak (artikkel 11)

Byggevareforordningen og de harmoniserte tekniske spesifikasjonene vedtatt under byggevareforordningen utgjør en harmonisert sone. I utgangspunktet er det ikke adgang til å stille nasjonale krav i den harmoniserte sonen. Dette er en kodifisering av gjeldende rett. Kommisjonen har etablert en prosedyre for å ivareta situasjoner, der en medlemstat finner det tvingende nødvendig å treffe nasjonale tiltak av hensyn til helse, sikkerhet eller miljøet.

Plikter og rettigheter til markedsdeltakere (kapittel III – artikkel 20 til 30)

Forordningen tydeliggjør og etablerer nye plikter og rettigheter for markedsdeltakerne i kapittel III. Artikkel 21 fastslår at alle markedsdeltakere har et selvstendig ansvar for å iverksette de tiltak som er nødvendig for å sikre at forordningen overholdes. Det stilles krav til hvilken informasjon markedsdeltakerne skal dele med nasjonale myndigheter, og oppbevaring av denne informasjonen. Dersom markedsdeltakere finner at et produkt utgjør en risiko for personers helse og sikkerhet eller miljøet, skal de umiddelbart informere nasjonal myndighet.

Produsenten har etter artikkel 22 plikt til å sørge for at produktet oppfyller kravene i forordningen. Dersom bruk av produktet krever ekspertise, skal produktet merkes «kun for profesjonell bruk». Produsenten er også pålagt å iverksette tiltak, dersom den er kjent med eller har grunn til å tro at et produkt ikke er i samsvar med angitte ytelser eller kravene i forordningen eller produktet utgjør en risiko.

Autoriserte representanter skal oppbevare ytelses- og samsvarserklæring (DoPC) og teknisk informasjon, samt informere om produkter som ikke er i samsvar med forordningen eller utgjør en risiko. Den autoriserte representanten er også pålagt verifikasjonsoppgaver.

Det er presisert i artikkel 24 at importøren kun kan selge produkter som er i samsvar med regelverket. Importøren skal merke produktet med sin egen kontaktinformasjon. Importører som selger direkte til sluttbrukere, skal også oppfylle distributørens forpliktelser. Distributøren er ikke direkte ansvarlig for at produktet er i samsvar med regelverket, mensom skal vise tilstrekkelig aktsomhet for forpliktelsene i forordningen. I enkelte tilfeller gjelder produsentens forpliktelser også for importører og distributører, f.eks. dersom de selger produkter under eget navn eller varemerke.

Forordningen etablerer i artikkel 27 nye krav til leverandører av distribusjonstjenester. Dette er markedsdeltakere som tilbyr tjenester som lagring, emballering, adressering og forsendelse av produkter de ikke selv eier. De skal sørge for at produktene har riktig dokumentasjon, og at distribusjonsprosessen ikke setter produktet i fare. Nytt i forordningen er at det i artikkel 28 og 29 stilles krav til online markedsplasser, onlinesalg og andre former for fjernsalg. De skal etablere et kontaktpunkt, som blant annet skal stå for direkte kontakt med myndighetene.

Ytelses- og samsvarserklæring (artikkel 13 flg.)

Produsenten skal utarbeide en ytelses- og samsvarserklæring (DoPC) for produkter som er dekket av en harmonisert teknisk spesifikasjon før produktet bringes i omsetning. Krav til innholdet fremgår av artikkel 15 vedlegg V. Erklæringen skal gis elektronisk og oppfylle eventuelle krav om digitalt produktpass.

CE-merke og annen merking (artikkel 17, 18 og 19)

Prinsippene for CE-merking i artikkel 30 i (EU) 765/2008 (forordning om markedstilsyn og akkreditering) gjelder. Kun produkter hvor det er utarbeidet en ytelses- og samsvarserklæring, kan påføres CE-merke. CE-merket skal være den eneste merkingen, som attesterer produktets ytelser og bekrefter at produktet er i samsvar med produktkrav. Annen merking, som f.eks. Svanemerket, kan påføres, hvis de ikke indikerer at egenskapene til produktet er vurdert på en annen måte enn det som er fastsatt i byggevareforordningen.

Utpekende myndigheter og tekniske kontrollorgan (kapittel VI)

For mange byggevarer skal et teknisk kontrollorgan utføre nærmere bestemte oppgaver, som vurdering og verifisering av byggevarens ytelse. Medlemstatene skal utpeke en myndighet, som er ansvarlig for å vurdere og notifisere tekniske kontrollorgan. Medlemsstatene skal melde inn til Kommisjonen og de andre medlemsstatene hvilke tekniske kontrollorgan som er utpekt. De skal også informere om prosedyrer for vurdering, utpeking og kontroll av tekniske kontrollorganer. Vurdering og kontroll kan utføres av et akkrediteringsorgan. DiBK er i dag utpekende myndighet for tekniske kontrollorgan etter byggevareforordningen av 2011, mens Norsk Akkreditering utfører oppgavene som bemyndigende myndighet.

Sammenlignet med byggevareforordningen av 2011 er forpliktelsene tydeliggjort, og tekniske kontrollorganer pålegges nye forpliktelser. Plikten til å gi informasjon om produkter og produsenter til Kommisjonen, utpekende myndigheter og markedstilsynsmyndigheter utvides. Det tekniske kontrollorganet skal være en juridisk enhet, være uavhengig og ikke ha interessekonflikter med produktene det vurderer. Det skal ha teknisk kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å utføre sine oppgaver objektivt. Forordningen regulerer bruken av datterselskap, underleverandører og fasiliteter utenfor kontrollorganets testlaboratorium.

Europeiske bedømmelsesdokumenter og teknisk bedømmelsesorgan (kapittel IV og V)

Byggevareforeningen viderefører muligheten for frivillig CE-merking av byggevarer på bakgrunn av en europeisk teknisk vurdering (ETA) etter et europeisk vurderingsdokument (EAD). EADer er ikke harmoniserte tekniske spesifikasjoner, men følger de samme prinsippene. Tekniske bedømmelsesorgan (TAB) kan utarbeide EADer i samråd med Kommisjonen. Hvis Kommisjonen godkjenner en EAD, publiseres den i Den europeiske unions tidende. En publisert EAD kan som hovedregel benyttes til en ETA i ti år.

Et teknisk bedømmelsesorgan (TAB) skal utpekes av en nasjonal myndighet. TAB skal i utgangspunktet oppfylle samme krav som tekniske kontrollorgan. Den utpekte myndigheten skal overvåke TAB sine aktiviteter og kompetanse, og iverksette tiltak ved brudd.

Forenklede prosedyrer (kapittel VII)

For å redusere den administrative byrden, fastsetter byggevareforordningen forenklede prosedyrer i visse tilfeller. For eksempel kan typetesting eller typeberegning erstattes av en erklæring i den tekniske dokumentasjonen, dersom tilsvarende produkt er testet eller beregnet av et teknisk kontrollorgan. Små og mellomstore bedrifter (SMB) kan få ytterligere lettelser gjennom målrettede forenklinger på nærmere vilkår. Det fastsettes også forenklede prosedyrer for mikrobedrifter og for spesialtilvirkede produkter utenfor serieproduksjon.

Markedstilsyn (kapittel VIII)

Markedstilsyn skal utføres i tråd med markedstilsynsforordningen, (EU) 2019/1020. Medlemsstatene skal utpeke et samordningspunkt, som skal fungere som kontaktpunkt og forbindelsesledd mellom Kommisjonen, og andre medlemsstater. Kommisjonen skal også etablere en klageportal. Her kan enhver sende inn klage eller melde fra om manglende samsvar med forordningen. Relevante klager skal følges opp av samordningspunktet i medlemslandet.

Medlemsstatene skal utpeke en markedstilsynsmyndighet, som skal ha den nødvendige kunnskapen for å vurdere produktene, både teknisk og rettslig. Hvis produktene ikke oppfyller kravene, skal det de relevante markedsdeltakerne gjennomføre passende og forholdsmessige korrigerende tiltak innen rimelig tid. Dersom dette ikke er mulig, skal produktet fjernes fra markedet. Det finnes en prosedyre for å sikre lik anvendelse av forordningen på tvers av medlemsstatene. Produkter som er i samsvar med forordningen, men som likevel utgjør en risiko for helse, sikkerhet, miljø eller andre viktige interesser, er underlagt forpliktelser for markedsdeltakerne. Dersom et produkt har manglende samsvar, kan markedstilsynsmyndighetene, kreve tilbakebetalt sine utlegg i forbindelse med dokumentkontroll og produkttesting fra markedsdeltakerne. Den administrative samarbeidsgruppen (ADCO) styrkes og videreføres i forordningen. Medlemsstatene skal innen 8. desember 2026 fastsette regler for sanksjoner ved manglende samsvar for å sikre at forordningen etterleves, jf. artikkel 92.

Informasjon og administrativt samarbeid (kapitel IX)

Kommisjonen skal etablere og vedlikeholde et kommunikasjonssystem, som inneholder informasjon om tolkning og anvendelse av regelverket i byggevareforordningen. Videre skal medlemstatene etablere et system for å informere kompetente nasjonale myndigheter, tekniske bedømmelsesorgan og tekniske kontrollorgan om relevant informasjon. Disse aktørene skal registrere seg i systemet, mens det er valgfritt for markedsdeltakerne. Dette systemet skal også kunne ta imot klager. Varekontaktpunkt for byggevarer videreføres, og de skal gi opplysninger i henhold til forordning om digital portal for informasjon om det indre marked, (EU) nr. 2018/1724, og koordineres med varekontaktpunktene etter forordning om gjensidig godkjenning, (EU) nr. 2019/515.

System for digitale produktpass og digitalt produktpass (kapittel X)

Kommisjonen skal opprette et system for digitale produktpass for byggevarer, basert på økodesignforordningen. Systemet skal ta hensyn til de spesifikke karakteristikker og krav som gjelder for byggevarer, og være forenlig med bygningsinformasjonsmodellering (BIM).  Formålet er å sikre oppdatert, korrekt og tilgjengelig informasjon i elektronisk format.

Et digitalt produktpass skal inneholde: ytelses- og samsvarserklæring (artikkel 15), bruksanvisninger og sikkerhetsinformasjon (artikkel 22 (6)), teknisk dokumentasjon (artikkel 22 (3) og 59-61), merking (artikkel 22 (9)), unike identifikatorer (artikkel 79 (1)), dokumentasjon påkrevd etter annet EU-regelverk, informasjon om nøkkelkomponenter med produktpass.

Insentiver fra medlemstater og offentlige anskaffelser (kapittel XII)

Den harmoniserte sonen gjelder også for offentlige kontrakter, tilskudd og andre positive insentiver med unntak av skatteinsentiver. For å sikre at medlemslandenes eventuelle insentiver faktisk fremmer de mest bærekraftige produktene, skal insentiver for produktkategorier der ytelsen gis i klasser, kun knyttes til de to høyeste klassene.

Forordningen legger til rette for at offentlige anskaffelser kan brukes som et virkemiddel for å nå EUs målsetninger om klimanøytralitet, bedre energi- og ressursbruk og overgangen til en sirkulær økonomi. Kommisjonen får kompetanse til å vedta delegerte rettsakter som fastsetter obligatoriske minimumskrav til miljømessig bærekraft for byggevarer. Disse vil gjelde der anskaffelsen omfattes av kravene i direktiv 2014/24/EU og 2014/25/EU, forutsatt at kontrakten stiller krav til miljømessig bærekraft for byggevarer. Ved utarbeidelsen av minimumskravene, skal Kommisjonen ta hensyn til geografiske, sosiale og økonomiske forhold i medlemsstatene. Dette er ikke til hinder for å stille mer ambisiøse krav. Det er også unntak for kravene for eksempel der det vil innebære en uforholdsmessig høy kostnad.

Nødprosedyrer (kapittel XIV)

Kapittelet gjelder dersom Kommisjonen har besluttet at det er en krisesituasjon etter IMERA-forordningen (EU) 2024/2747. Forordningen gir Kommisjonen myndighet til å vedta nødvendige tiltak i en krisesituasjon, blant annet ved å fastsette alternative løsninger for vurdering av ytelser når eksisterende standarder ikke er tilgjengelige, og å implementere nødvendige tiltak for å sikre tilgjengeligheten av byggevarer som er viktige under en eventuell krise.

Avsluttende bestemmelser (kapittel XV)

Forordningen trer i kraft 20 dager etter kunngjøringen i Den europeiske unions tidende. Forordningen ble publisert 18. desember 2024 og trådte i kraft i EU 7. januar 2025. Det legges opp til en trinnvis gjennomføring, hvor deler av forordningen får anvendelse ved ikrafttredelse, mens andre artikler får anvendelse fra 8. januar 2026 og 8. januar 2027. Forordningen av 2011 oppheves fra 8. januar 2026, men unntak av enkelte bestemmelser og vedlegg som trekkes tilbake fra 8. januar 2040. Det innebærer et behov for overgangsregler. I utgangspunktet gjelder den nye forordningen kun for byggevarer som er omfattet av en harmonisert teknisk spesifikasjon eller EAD som er vedtatt etter ny forordning. Varekontaktpunkt som er utpekt under forordningen av 2011 skal anses som fortsatt utpekt. Videre er det fastsatt overgangsregler for tekniske bedømmelsesorganer, tekniske kontrollorgan, harmoniserte standarder, europeiske bedømmelsesdokumenter, europeiske tekniske bedømmelser og sertifikater.

Utvidede fullmakter til Kommisjonen

Forordninger blir regelmessig supplert ved gjennomføringsforordninger eller delegerte rettsakter vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i TEUV artiklene 290 og 291. Nevnte artikler benyttes for å sikre en effektiv og enhetlig gjennomføring av forordningen. Byggevareforordningen gir Kommisjonen fullmakter på flere nivåer. Kommisjonen kan endre og legge til elementer i forordningen. Kommisjonen kan fastsette ytterligere, og mer detaljerte regler gjennom delegerte rettsakter, blant annet krav til produktenes vesentlige egenskaper og produktkrav. Kommisjonen er gitt fullmakt til å kunne begrense eller overstyre mangelfulle standarder gjennom delegerte rettsakter, i stedet for å nekte sitering i Den europeiske unions tidende. Det er et verktøy for å sikre en velfungerende standardiseringsprosess.

Rettslige konsekvenser

Det følger av EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a at en EØS-relevant forordning skal gjøres til en del av den interne rettsorden "som sådan". Byggevareforordningen vil dermed gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon.

Forordningen medfører behov for endringer i norsk regelverk. Forordningen innføres ved endringer i lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) og forskrift om omsetning og dokumentasjon av produkter til byggverk (DOK), hvor dagens forordning er gjennomført. Forordningen opphever dagens byggevareforordning, (EU) nr. 305/2011, men det er flere overgangsbestemmelser for de enkelte elementene. Dagens byggevareforordning gjelder produkter som er underlagt en harmonisert standard helt til standarden trekkes tilbake av Kommisjonen eller på annen måte oppheves. For nye harmoniserte tekniske spesifikasjoner gjelder kravene i ny forordning. Det innebærer at de to forordningene gjelder parallelt i mange år fremover.

De nye harmoniserte tekniske spesifikasjonene vedtas av Kommisjonen. Disse må også gjennomføres i EØS-avtalen og norsk regelverk, forutsatt at de er EØS-relevant og akseptable. Utfyllende rettsakter til forordningen planlegges gjennomført i forskrift, på samme måte som etablert praksis for rettsakter vedtatt under byggevareforordningen av 2011.

Formålet med forordningen er harmonisering av regelverket for markedsføring og salg av byggevarer. Det innebærer at den, som byggevareforordningen av 2011, gir et begrenset nasjonalt handlingsrom. Medlemsstatene skal fortsatt fastsette regelverket knyttet til byggverk, inkludert utforming og dimensjonering. Forordningen skal heller ikke redusere sikkerhetsnivået som er satt i medlemslandene. Medlemsstatene kan også ta initiativer for å promotere miljøvennlige og bærekraftige produkter, hvis de ikke er dekket av en harmonisert teknisk spesifikasjon og for øvrig er i samsvar med statsstøttereglene. Videre er ikke forordningen til hinder for at medlemsstatene på nærmere vilkår kan pålegge produsenter å ta tilbake ubrukte materialer og forby destruksjon av overskuddsprodukter. Medlemsstatene har også enkelte muligheter til å unnta produkter fra kravene til ytelseserklæring og kan velge hvilket språk dokumentasjonen skal være på.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ett av formålene med revisjonen har vært å gi et tydeligere regelverk med klarere forpliktelser og rettigheter for de ulike markedsdeltakerne. Forpliktelsene og rettighetene er i hovedsak videreført fra byggevareforordningen fra 2011 og regelverkspakken New legislative framework. Den reviderte byggevareforordningen innfører noen nye krav og det innføres krav for nye markedsdeltakere. Nye krav kan gi økte kostnader for markedsdeltakere, samtidig som tydeligere regelverk kan bidra til mer helhetlig gjennomføring av regelverket.

Kommisjonen har i sin konsekvensanalyse, SWD(2022) 88 final, lagt til grunn at forslaget vil få en positiv betydning for sikkerhet, samsvar og kvalitet i det bygde miljø. Beregninger fra Kommisjonen antyder at forslaget vil føre til en netto reduksjon i administrative kostnader for selskapene i byggevarebransjen. Samtidig viser Kommisjonens beregninger at endringer i krav til utforming av CE-merke og ytelseserklæring, krav til å oppgi miljø- og klimaegenskaper og mulige produktkrav vil gi en økning av produsentenes kostnader.

Forordningen legger til rette for og stiller krav til mer digital informasjon og dokumentasjon. Det skal etableres produktdatabaser, informasjonssystemer og en klageportal. Etter hvert vil det også være krav om digitale produktpass. Det kan antas at digitaliseringen vil kunne være ressurskrevende for markedsdeltakerne i en overgangsperiode. Samtidig har mange norske byggevareprodusenter brukt ressurser både på digitalisering av produktdata og beregning av klimagassutslipp. De norske høringsinstansene var positive til det økte fokuset på digitaliseringen og beregning av klimagassutslipp.

Forordningen skal legge til rette for en mer velfungerende standardiseringsprosess, som vil kreve økt deltagelse og bidrag fra medlemslandene. Dette vil få økonomiske og administrative konsekvenser, men vil på sikt føre til reduserte kostnader for markedsdeltakerne, og bidra til et mer velfungerende indre marked.

Utvidelsen av virkeområdet innebærer at forordningen vil regulere noe av det som tidligere har vært innenfor nasjonalt myndighetsområde, som for eksempel brukte byggevarer. For markedsdeltakerne vil dette gi økte kostnader til produktdokumentasjon, mens det for tilsynsmyndighetene vil kunne bli mer ressurskrevende å føre tilsyn.

Kravene i den reviderte byggevareforordningen vil gradvis gjelde for flere produkter til byggverk. Dette vil gi markedsdeltakerne og markedstilsynsmyndighetene tid til å innrette seg etter forordningen. Samtidig vil det over en lengre periode være to parallelle forordninger. Dibk legger til grunn at det vil være et økt veiledningsbehov for bransjeaktører som følge av ny byggevareforordning, særlig i den første tiden. Videre skal varekontaktpunktet for byggevarer styrkes og videreutvikles. Medlemsstatene skal også etablere et system for å informere om relevant informasjon knyttet til tolkning av forordningen. Forordningen stiller økte krav til markedstilsynsmyndighetene både når det gjelder hvilke oppgaver som skal utføres, organisering og gjennomføring av tilsyn, samt samarbeid med andre europeiske markedstilsynsmyndigheter.

I likhet med den byggevareforordningen fra 2011 er også den reviderte byggevareforordningen på et overordnet nivå. De fleste detaljerte krav til byggevarer vil bli gitt i underliggende regelverk (delegerte rettsakter, harmoniserte tekniske spesifikasjoner etc.). Det underliggende regelverket vil føre til noe økte kostnader og mer administrasjon både for markedsdeltakerne og myndighetene. Selve byggevareforordningen antas imidlertid ikke å føre til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

DiBK har publisert informasjon om forslaget på sine nettsider, sendt informasjon om forslaget til relevante aktører og ba om innspill innen 13. juni 2022. Direktoratet mottok tilbakemelding fra fire aktører. Det overordnede inntrykket er aktørene var positive til forslaget, herunder særlig innføring av miljø- og klimakrav, samt fokuset på sirkulærøkonomi og digitalisering.

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for indre marked.

Vurdering

Forordningen anses EØS-relevant og akseptabel med tilpasninger. Tilpasningene vil gjelde forordningens henvisninger til regelverk som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, hvilke oppgaver EFTAs overvåkingsorgan (ESA) skal ivareta og at EØS EFTA-landene sikres tilgang til grupper og nettverk på lik linje med EUs medlemsstater. Gjennomføringen av forordningen krever lovvedtak og Stortingets samtykke er påkrevd.

Forordningen er hjemlet i Traktat om den Europeiske Unions virkemåte (TFEU) artikkel 114 om det indre markedet. Forordningen er dermed knyttet til det indre markedet og det frie varebyttet, som er et av kjerneområdene av EØS-avtalen. Regelverk gitt med hjemmel i (TFEU) artikkel 114, skal videre ta hensyn til et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet, miljø og forbrukervern. Norge er positiv til videreføring og styrking det indre marked for byggevarer. Videre er Norge positiv at forordningen fastsetter, og åpner for å fastsette ytterligere krav til aktørene, for å nå målene for det grønne og digitale skiftet. Norge vil benytte seg av muligheten til å følge med på og utvikle det underliggende regelverket for byggevarer.

Forordningen inneholder følgende referanser til rettsakter som ikke er inkorporert i EØS-avtalen 

Forordningen inneholder en rekke henvisninger til forordning (EU) 2019/1020 om markedstilsyn og produktsamsvar i norsk rett. Rettsakten er vedtatt i EU og anses EØS-relevant og akseptabel med tilpasninger. Forslaget har vært på høring.

Artikkel 2 om virkeområde viser til drikkevannsdirektivet, (EU) 2020/2184. Rettsakten er vedtatt i EU og anses EØS-relevant og akseptabel.

Kapittel XIV om nødprosedyrer har flere henvisninger til IMERA-forordningen, (EU) 2024/2747. Rettsakten er vedtatt i EU og under vurdering i EØS-/EFTA-statene.

Forordningen har flere henvisninger til forordning om digital portal for informasjon om det indre marked, (EU) 2018/1724, SDG-forordningen. EØS/EFTA-landenes utkast til EØS-komitebeslutning oversendt til Kommisjonen 27.11.2024

Forordningen inneholder en rekke henvisninger til forordning (EU) 2024/1781, økodesignforordningen.

Forordningen har flere henvisninger til produktsikkerhetsforordningen, (EU) 2023/988. Rettsakten er vedtatt i EU og under vurdering i EØS-/EFTA-statene. Det er også vist til forordning om digitale tjenester i det indre marked, (EU) 2022/2065, (DSA-forordningen). Rettsakten er vedtatt i EU og under vurdering i EØS-/EFTA-statene.

Artikkel 90 viser til forordning (EU) 182/2011. Denne er vurdert som ikke EØS-relevant og derfor ikke inntatt i EØS-avtalen.

Samarbeid med tredjeland 

Artikkel 81 omhandler samarbeid med tredjeland.

Mulige to-pilar utfordringer som ikke er dekket av Protokoll 1 i EØS-avtalen 

Etter artikkel 63, skal Kommisjonen opprette en klageportal og videreføre klagen eller rapporten til medlemsstatens samordningspunkt for videre oppfølging.

Etter artikkel 71, skal Kommisjonen utarbeide og vedlikeholde et informasjons- og kommunikasjonssystem. Systemet skal bidra til harmonisert anvendelse av forordningen.

Andre horisontale utfordringer

Etter artikkel 4 skal CPR Acquis-ekspertgruppen opprettes for å støtte Kommisjonen.

Artikkel 103-forbehold

Det er behov for lovendring.

Status

Rettsakten ble vedtatt i EU 27. november 2024.

Rettsakten er under vurdering i EØS-/EFTA-statene.