• beregningsmetode for bygningers energiytelse,
• minimumskrav til nye bygninger og bygningsenheter,
• minimumskrav ved rehabilitering av bygninger, bygningselementer og tekniske systemer
• nasjonale planer for nesten-nullenergibygninger
• energimerking av bygninger
• regelmessig inspeksjon av varme og klimaanlegg
• uavhengig kontroll av energiattester og inspeksjonsrapporter

Medlemsland skal benytte en beregningsmetode for bygningers energiytelse som er basert på beregnet eller faktisk energibehov for bygningens typiske bruk. Beregningsmetoden skal blant annet ta hensyn til bygningens termiske egenskaper, installert varme og varmtvannssystemer, klimaanlegg, ventilasjon, lys, utforming av bygget og internlaster (artikkel 3 og vedlegg I).

Medlemsland skal selv fastsette minimumsstandarder for energiytelse til nye og rehabiliterte bygninger som er kostnadsoptimale over bygningens levetid. Videre skal medlemsland innføre tiltak som sikrer at energiytelsen er kostnadsoptimal ved utskifting av bygningselementer (artikkel 4).

Kommisjonen vil etablere et sammenlignende rammeverk for beregning av kostnadsoptimal energiytelse i bygninger. Medlemsland skal sammenligne sine minimumsstandarder med denne, og rapportere beregninger og resultater til Kommisjonen (artikkel 5). Dette rammeverket kom i 2012 i en underliggende forordning (EU) nr. 244/2012 som etablerer et sammenlignbart metoderammeverk for beregning av kostnadsoptimale nivåer for minimumskrav til energiytelse i bygninger og bygningselementer (kostandsoptimalitetsfofordningen), jf. eget EØS-notat.

Medlemsland skal sørge for å sette minimumsstandarder for energiytelsen i nye bygninger. Videre skal medlemsland sikre at tekniske, miljømessige og økonomiske aspekter av høyeffektive alternativer har blitt vurdert og dokumentert før bygging starter (artikkel 6).

Medlemsland skal sikre at energiytelsen til bygningen oppfyller minimumsstandarder når bygningen gjennomgår hovedrehabilitering (artikkel 7). Hovedrehabilitering er definert som rehabilitering som angår 25 prosent av bygningens verdi, eller 25 prosent av overflaten av bygningskroppen.

Medlemsland skal fastsette krav om energiytelse i tekniske systemer ved installasjon av disse i eksisterende bygninger. Krav skal fastsettes for nyanskaffelse, oppgradering og utskifting av tekniske systemer i bygninger. Tekniske systemer omfatter her varme-, varmtvanns- og klimaanlegg, i tillegg til store ventilasjonssystemer eller en kombinasjon av disse systemene (artikkel 8).

Medlemsland skal innen 31. desember 2020 sikre at alle nye bygninger er "nesten nullenergibygninger". Hva som er I"nesten nullenergibygninger" defineres av medlemslandene selv. Innen 31. desember 2018 skal nye bygninger som er eiet og i bruk av offentlige myndigheter være "nesten nullenergibygninger". Medlemsland skal utforme nasjonale planer for å øke antallet "nesten nullenergibygninger" (artikkel 9).

Medlemsland skal ta hensiktsmessige skritt for å vurdere økonomiske virkemidler etter nasjonale forhold, og rapportere disse til Kommisjonen (artikkel 10).

Medlemsland skal innføre de nødvendige tiltak for å etablere et system for energimerking av bygninger. Energiattesten skal inkludere anbefalinger for kostnadsoptimale eller -effektive tiltak (artikkel 11).

Medlemsland skal sikre at energiattester blir utstedt for bygninger ved oppføring, salg eller utleie. Bygninger med et totalt bruksareal over 500 m2, som er i bruk av offentlige myndigheter og som hyppig besøkes av publikum, skal ha energiattest (reduseres til 250 m2 etter 9. juli 2015). Medlemsland skal sikre at energiattest fremkommer i markedsføringen ved salg eller utleie (artikkel 12).

Medlemsland skal sikre at bygninger der et totalt bruksareal på over 500 m2, som er i bruk av offentlige myndigheter og som hyppig besøkes av publikum, skal ha energiattesten synlig oppslått (reduseres til 250 m2 etter 9. juli 2015) (artikkel 13).

Medlemsland skal sørge for de nødvendige tiltak som sikrer en regelmessig inspeksjon av oppvarmingssystemer for bygninger der det er kjel for romoppvarming med effekt over 20 kW. Inspeksjonen skal omfatte en vurdering av effektivitet og størrelse sammenlignet med bygningens varmebehov. Inspeksjon skal gjøres minimum hvert annet år for varmesystemer der kjelen har effekt over 100 kW (artikkel 14).

Medlemsland skal sørge for de nødvendige tiltak som sikrer en regelmessig inspeksjon av klimaanlegg med effekt over 12 kW. Inspeksjonen skal inkludere en vurdering av effektivitet og størrelse sammenliknet med bygningens kjølebehov (artikkel 15).

Etter hver inspeksjon av varme- eller kjølesystemer skal det utstedes en rapport. Rapporten skal inneholde resultater fra inspeksjonen, i tillegg til anbefalinger for kostnadseffektive forbedringer av systemets energiytelse. Rapporten skal overleveres bygningens eier eller leietaker (artikkel 16).

Medlemsland skal sikre at energimerking av bygninger og inspeksjon av varme- og klimaanlegg utføres på en uavhengig måte av kvalifiserte og/eller godkjente eksperter(artikkel 17).

Medlemsland skal sikre at det opprettes uavhengige kontrollsystemer for energiattester og rapporter fra inspeksjoner. Videre skal medlemsland sikre at energiattester og rapporter fra inspeksjoner kan kreves utlevert til de aktuelle myndigheter på forespørsel (artikkel 18 og vedlegg II).

Medlemsland skal gjennomføre de nødvendige tiltak for å informere eiere og leietakere av bygninger om ulike tiltak for å øke energiytelse (Artikkel 20).

Medlemsland skal innføre sanksjoner ved overtredelse av de nasjonale bestemmelser i overensstemmelse med direktivet (Artikkel 27).

Artikkel 19, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 28, 29, 30 og 31 er administrative bestemmelser.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Tekniske forskrifter til Plan- og bygningsloven stiller krav til energieffektivitet og energiforsyning i bygninger. Siden 2007 har disse i tillegg til minstekrav om bygningers netto energibehov også stilt krav om at varmeforsyningen i stor grad skal kunne komme fra fornybare energikilder. Bolig- og bygningspolitikk, herunder energikrav til nye bygninger og bygninger som rehabiliteres ligger under KMDs ansvarsområde. Energiloven og energimerkeforskriften ligger under OEDs ansvarsområde og inneholder bestemmelser om energimerking av bygninger og energivurdering av tekniske anlegg. Bestemmelsene om plikt til energimerking av bygninger ved salg, utleie og oppføring av bygninger trådte i kraft 1. juli 2010.

Direktivet krever lovendringer i energiloven. Departementet har hatt forslag til endringer i energiloven på høring. Det vil også være behov for endringer i forskrifter. Vurderingen av hvilke konkrete lov- og forskriftsendringer som trengs, er ikke ferdigstilt.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Direktivet kan innebære vesentlige økonomiske konsekvenser. Departementet arbeider med å vurdere disse. 

Sakkyndige instansers merknader

Bygningsenergidirektivet fra 2002 er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Kommisjonens forslag til omarbeidet direktiv ble derfor sendt på høring fra OED den 5. februar 2009. Det endelige vedtatte direktiv er også sendt på høring høsten 2010 med henblikk på EØS-behandling og gjennomføring i Norge.

Rettsakten har blitt vurdert og behandlet i Spesialutvalget for energi. Rettsakten anses som EØS-relevant og akseptabel.  

Vurdering

I forhold til direktivet av 2002 inneholder det reviderte direktivet en rekke bestemmelser som er styrket eller utvidet. Under følger noen ekspempler:

• Flere bestemmelser knyttet til energikrav i bygninger er styrket, videre omfattes også bygningselementer og tekniske systemer av energikrav. Direktivet krever at nye bygninger etter 31. desember 2020 er "nesten nullenergibygg", og det stilles i tillegg krav om utforming av en handlingsplan for å øke antallet slike bygninger.
• Det gis en bestemt definisjon av hva som er en hovedrehabilitering og dermed hvilke eksisterende bygg som blir underlagt energikrav.
• Kostnadsoptimalitet som prinsipp i beregninger og vurderinger fremheves i flere bestemmelser. Den underliggende kostnadsoptimalitetsforordningen gir et detaljert rammeverk for hvordan kostnadsoptimale minimumskrav skal fastsettes.
• Flere bestemmelser om energimerking er skjerpet inn, bl.a. er minsteareal for plikten til synlig energiattest redusert.
• Direktivet stiller krav om uavhengig kontroll av energiattester og inspeksjonsrapporter.
• Direktivet krever jevnlig rapportering på flere av direktivets områder.

Norsk standpunkt er at bygningsenergidirektivet er i grenseområdet for hva som må innlemmes i EØS-avtalen. Bygningsenergidirektivet innlemmes i EØS-avtalen med nødvendige tilpasninger.

Status

Det nye direktivet ble publisert i Official Journal 18. juni 2010. Saken har kommet inn i den formelle EØS-prosess. Direktivet har blitt presentert og drøftet i EFTA-sammenheng, men er ikke sluttbehandlet.

Norske myndigheter har orientert EUs utenrikstjeneste (EEAS) og Kommisjonen om norske vurderinger knyttet til direktivet. Saken vil bli diskutert med våre EFTA-partnere med et mål om å avklare prosessen raskt.