(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 16.12.2024)

Hovedinnhold

Europaparlamentets og Rådets direktiv (EU) 2024/1275 om bygningers energiytelse (Bygningsenergidirektivet) ble vedtatt 8. mai 2024. Det nye bygningsenergidirektivet erstatter og opphever direktiv (2010/31/EU) med endringene innført gjennom endringsdirektiv (2018/844/EU). Direktiv (2010/31/EU) er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Endringsdirektiv (2018/844/EU) er ikke innlemmet i EØS-avtalen.

EUs nye bygningsenergidirektiv fastsetter en overordnet ramme for å forbedre bygningers energiytelse og redusere klimagassutslipp i EU. Ett av direktivets hovedformål er å oppnå en utslippsfri bygningsmasse (nullutslippsbygg) i 2050. Reduksjon av klimagassutslipp er en utvidelse av bygningsenergidirektivets virkeområde sammenlignet med de foregående direktivene.

Medlemslandene skal etablere en nasjonal renoveringsplan for bygg for å sikre en utslippsfri bygningsmasse i 2050, inkludert et veikart med nasjonale mål for 2030 og 2040 som bidrar til det overordnede målet for 2050. Det skal være et mål at eksisterende bygg blir nullutslippsbygg.

Medlemsland skal også innføre en nasjonal eller regional beregningsmetode for å beregne bygningers energiytelse som tar hensyn til bygningens bruk av energi gjennom hele livssyklusen, inkludert utslipp knyttet til materialbruk og bygging. Medlemslandene skal fastsette nasjonale definisjoner av nullutslippsbygg, og nullutslippsbygg skal utgjøre minimumskravene til nybygg innen 2030 (nybygg eid av det offentlige fra 2028). Det skal også innføres minimumskrav for energiytelse for både nye bygg og for eksisterende bygninger som gjennomgår totalrenovering. Det legges vekt på at slike krav skal balansere nytte og kostnader.

Direktivet fremhever viktigheten av å inkludere tekniske tiltak som fremmer bruken av solenergi og installasjon av smarte bygningssystemer. Nye bygninger skal være "sol-klare", noe som betyr at de enkelt kan installere solcelle- eller solvarmeanlegg. Det legges også til rette for teknologier som smarte energisystemer, energieffektiv oppvarming og kjøling, og installasjon av ladestasjoner for elektriske kjøretøy.

Sentrale begreper

Definisjon av nullutslippsbygg

Et nullutslippsbygg er i direktivet definert til å være et bygg med svært høy energiytelse med et veldig lavt energibehov, som ikke har direkte utslipp fra fossile energikilder og veldig lave klimagassutslipp i drift. Artikkel 11 utfyller kravene til nullutslippsbygg og peker på at energien som brukes i nullutslippsbygg enten skal dekkes av lokal energiproduksjon, fornybar energi fra lokale energisamfunn, effektiv fjernvarme- eller kjøling eller energi fra karbonfrie kilder. Det åpnes også for at nullutslippsbygg kan benytte strøm fra nettet.

Definisjon av driftsmessige klimagassutslipp

Driftsmessige klimagassutslipp er definert som utslippene knyttet til energiforbruket til tekniske systemer under drift av bygget.

Definisjon av minimumskrav til energiytelse for eksisterende bygg (MEPS)

MEPS er energikrav for eksisterende bygninger. Direktivet krever at medlemslandene stiller minimumskrav til eksisterende yrkesbygg i forbindelse med de nasjonale renoveringsplaner for bygg (artikkel 3 og artikkel 9). MEPS kan være krav om at bygget innfrir et minimumskrav til energiytelse i forbindelse med salg, utleie eller endring av byggets formål slik at kravet utløser renovering av bygget.

Direktivet krever ikke innføring av energikrav til eksisterende boliger.

Definisjoner av totalrenovering, trinnvis totalrenovering og større renovering

Totalrenovering (deep renovation) er definert som endring av bygget eller boenheten til nesten-nullenergibygg hvis det finner sted før 1. januar 2030. Etter denne datoen innebærer totalrenovering å innfri kravene til nullutslippsbygg.

Trinnvis totalrenovering innebærer totalrenovering utført innen et maksimalt antall steg i tråd med det som fremgår av byggets renovasjonspass.

Større renovering (major renovation) er renovering der den totale kostnaden av renoveringen av bygningskroppen eller tekniske systemer er høyere enn 25 prosent av bygningens verdi, ekskludert verdien av tomten, eller der mer enn 25 prosent av bygningskroppens overflate renoveres.

Definisjon av byggs klimagassutslipp gjennom hele livssyklusen

Dette er utslipp som skjer gjennom hele byggets livssyklus, inkludert produksjon og transport av byggematerialer, aktivitet på byggeplassen, energibruken i bygget og ved utskiftning av byggematerialer, i tillegg til rivning, transport og håndtering av avfall og dets gjenbruk, resirkulering og sluttdeponering.

Byggs globale oppvarmingspotensial gjennom livssyklusen eller «livssyklus GWP» er en indikator som kvantifiserer byggets bidrag til global oppvarming gjennom hele livssyklusen.

Definisjon av kostnadsoptimalt nivå

Definisjonen av et kostnadsoptimalt nivå er nivået der energiytelsen til bygget oppnår de laveste kostnadene gjennom byggets estimerte økonomiske livsløp. Det kostnadsoptimale nivået skal bestemmes på bakgrunn av;

• Bygningskategori og forventet bruk av bygget.
• Energirelaterte investerings-, vedlikeholds- og driftskostnader, inkludert energikostnader der kostnader ved klimagassutslipp hensyntas.
• Miljø- og helsemessige eksternaliteter som følge av energibruk.
• Inntekter fra eventuell lokal energiproduksjon
• Kostnad for avfallshåndtering, der det er relevant.

Den estimerte økonomiske levetiden til et bygg bestemmes av hvert enkelt medlemsland. I en kost-nyttevurdering skal det kostnadsoptimale nivået være positivt.

Nasjonale renoveringsplaner for bygg

Direktivets artikkel 3 krever at hvert medlemsland skal etablere en nasjonal renoveringsplan for bygg for å sikre en utslippsfri bygningsmasse i 2050, inkludert et veikart med nasjonale mål for 2030 og 2040 som bidrar til det overordnede målet for 2050. De nasjonale renoveringsplanene skal inneholde:

• En oversikt over eksisterende bygningsmasse og dens energiytelse.
• Et veikart med nasjonale målsetninger for 2030, 2040 og 2050.
• En oversikt over implementerte og planlagte tiltak for gjennomføring av veikartet.
• Et overblikk over investeringsbehovet, finansieringsmulighetene og de administrative ressursene for renovering av bygg.
• Kravene til driftsmessige klimagassutslipp og årlig primærenergibehov for nullutslippsbygg.
• Minimumskrav til energiytelse for eksisterende yrkesbygg (MEPS).
• Nasjonale baner for den energiutviklingen i boligmassen, inkludert milepælene i 2030 og 2035 i tråd med artikkel 9(2).
• Et evidensbasert estimat på forventede energibesparelser og positive ringvirkninger, inkludert knyttet til inneklima.

De nasjonale renoveringsplanene skal oppdateres hvert femte år, og medlemslandene skal sende planene på offentlig høring.

Energikrav til bygg

I artikkel 4 til 9 fastsettes krav til beregning av bygningers energiytelse, bruk av fornybar energi, og minimumskrav til energiytelse. Artikkel 4 krever at medlemsland bruker metoden for beregning av bygningers energiytelse som fremgår av direktivets Anneks I. Denne metoden skal brukes på nasjonalt eller regionalt nivå.

Artikkel 5 krever at medlemslandene stiller energikrav til bygninger eller bygningsenheter. Energikravene skal fastsettes med sikte på å oppnå kostnadsoptimale nivåer. Energiytelsen skal beregnes i samsvar med metoden i artikkel 4.

I artikkel 6 slås det fast at EU-kommisjonen skal revidere metoden for beregning av kostnadsoptimale nivåer for energikrav til bygg. Medlemslandene skal benytte denne metoden for å fastsette energikravene til bygg.

I artikkel 7 stilles det krav til nye bygg, og at medlemsland skal sikre at nye bygg eid av offentlige instanser (public bodies) er nullutslippsbygg fra og med 2028, og at alle nye bygg er nullutslippsbygg fra 2030. Videre stilles det krav om at energiattesten viser livssyklus GWP for større nybygg innen 2028 og for alle nybygg innen 2030.

Artikkel 8 krever at medlemslandene tar de nødvendige grepene for at bygg som gjennomgår større renovering (major renovation) innfrir energikravene som er satt til nybygg. Det skal også stilles krav til bygningskomponenter som har et signifikant bidrag til byggets energibruk, så lenge slike krav er teknisk, funksjonelt og økonomisk gjennomførbare.

Artikkel 9 stiller krav om at medlemsland skal etablere minimumskrav til energiytelse for eksisterende yrkesbygg (MEPS). Medlemslandene skal fastsette en terskelverdi som tilsvarer de 16 og 26 prosent dårligste yrkesbyggene målt i energiytelse målt fra 2020. MEPS for eksisterende yrkesbygg skal sikre at alle yrkesbygg er bedre enn de 16 prosent dårligste yrkesbyggene før 2030, og tilsvarende bedre enn de 26 prosent dårligste yrkesbyggene innen 2033.Medlemsland kan velge å unnta bygg til religiøse formål, som eies av forsvaret eller som er oppført midlertidige.

For boliger slår artikkel 9 fast at medlemsland skal sikre at den gjennomsnittlige primærenergibruken per kvadratmeter per år i boligmassen reduseres med minst 16 prosent i 2030 sammenlignet med 2020, og med minst 20-22 prosent i 2035 sammenlignet med 2020. Frem mot 2040 og 2050 skal medlemsland sikre at 55 prosent av reduksjonen i gjennomsnittlig primærenergibruken per kvadratmeter per år i boligmassen skyldes renovering av de boligene med 43 prosent dårligste energiytelsen.

Solenergi i bygninger

Artikkel 10 omhandler solenergi i bygg. Medlemsland skal sikre at nye bygg er tilrettelagt for optimal utnyttelse av solenergipotensialet. Hvis det er teknisk, økonomisk og praktisk gjennomførbart skal medlemsland sikre at følgende bygg har egnete solenergi-installasjoner:

• Alle nye offentlige bygg og yrkesbygg større enn 250 kvm innen 2027.

• Alle eksisterende offentlige bygg større enn:

  • 2000 kvm innen utgangen av 2027
  • 750 kvm innen utgangen av 2028
  • 250 kvm innen utgangen av 2030

   

• Alle eksisterende yrkesbygg over 500 kvm som gjennomgår større renovering (major renovation), gjennomfører søknadspliktige renoveringstiltak, arbeid på tak eller installasjon av tekniske systemer, innen utgangen av 2027.
• Alle nye boliger innen utgangen av 2029
• Alle parkeringsplasser med tak i tilknytning til bygg innen utgangen av 2029.

Energimerkeordning for bygninger

Artikkel 19 til 22 omfatter energimerkeordningen for bygninger. I artikkel 19 slås det fast at skalaen for energimerket skal fastsettes slik at karakter A (best) korresponderer med den nasjonale definisjonen av nullutslippsbygg og karakter G (dårligst) korresponderer med de dårligste byggene i den nasjonale bygningsmassen ved innføring av den reviderte skalaen. Medlemsland skal innføre ny skala innen 29. mai 2026.

Direktivet utvider også kravet til når en energiattest må foreligge. Medlemsland skal kreve at en energiattest foreligger når et nytt bygg er bygget, et bygg har gjennomgått større renovering eller ved salg eller utleie. Her er det nytt at bygg som gjennomfører større renovering utløser kravet om energiattest.

Øvrige bestemmelser

Direktivets artikkel 12 introduserer renoveringspass som kan gi bygningseiere muligheten til å se grep som må til for at bygget skal bli et nullutslippsbygg. Av artikkel 13 fremgår det at medlemslandene også skal innføre krav til tekniske bygningssystemer med hensikt å optimalisere energibruk, redusere klimagassutslipp og bedre inneklima i bygget.

Videre utvides kravene om infrastruktur for bærekraftig transport i artikkel 14 sammenlignet med endringene i 2018-direktivet. Krav til ladepunkter i tilknytning til bygg og i hvilket omfang bygg skal være ladeklare, utvides. Det introduseres også krav om parkeringsplasser for sykler.

Artikkel 15 introduserer en indikator for hvor klar et bygg er for smarte løsninger som det er frivillig for medlemslandene å innføre. EU-kommisjonen skal utarbeide en egen delegert rettsakt som definerer en «smart readiness»-indikator og hvordan denne skal beregnes.

For øvrig er det bestemmelser knyttet til datautveksling (artikkel 16), adressering av finansielle insentiver og markedsbarrierer (artikkel 17), introduksjon av «one-stop shops» for informasjon om energibruk i bygg (artikkel 18), krav til energivurdering av varme-, kjøle- og ventilasjonsanlegg (artikkel 23), utarbeidelser av energirapporter (artikkel 24), krav til uavhengige eksperter (artikkel 25), sertifisering av bygningskompetanse (artikkel 26) og uavhengig kontrollsystem for energiattester (artikkel 27).

Foreløpig vurdering

Bygninger utgjør den største energiforbrukende sektoren i Europa, og utgjør over 30% av de energirelaterte utslippene i EU. Byggsektoren er derfor avgjørende for å nå EUs energi- og klimamål. Om lag 85 % av bygningene i EU ble bygget før år 2000, og blant disse anses 75 % å ha dårlig energiytelse.

Energibruken i norske bygg er vesentlig forskjellig fra energibruken i resten av Europa. I EU blir gass i stor grad brukt til oppvarming og matlaging. Strømmen som brukes er også basert på kraftproduksjon med store innslag av fossile energikilder. Til sammenligning er 80 prosent av energibruken i norske bygg elektrisitet basert på norsk fornybar kraftproduksjon. Det øvrige forbruket er i stor grad fjernvarme og bioenergi, og det er ulovlig å installere energiløsninger basert på fossile energikilder. Dette gjør at utslippene fra norske bygg utgjør om lag 1 prosent av Norges samlede utslipp.

Sammenlignet med mange av landene i EU har Norge et godt utgangspunkt for å nå direktivets hovedmålsetning om en avkarbonisert bygningsmasse innen 2050. Norge har også kommet veldig langt i utbyggingen av ladeinfrastruktur til el-biler, og har lenge vært verdensledende på antall elbiler per innbygger.

Bygningsenergidirektivet fra 2010 er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Det nye bygningsenergidirektivet viderefører og utvider flertallet av bestemmelsene fra bygningsenergidirektivet fra 2010 med endringene fra 2018. I tillegg innfører 2024-direktivet flere nye bestemmelser.

For at Norge skal oppfylle kravene i direktivet vil det være behov for endringer i norsk regelverk og virkemiddelapparat