BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 14.1.2024)
 

Sammendrag av innhold

Målsetningen med forordning (EU) 2019/631 er å redusere klimagassutslipp fra transportsektoren og forordningen setter spesifikke CO2-utslippsmål til bilfabrikantene. Reduksjon i CO2-utslipp som oppnås ved bruk av en godkjent, innovativ teknologi etter artikkel 11, kan bli kreditert fabrikanter ved beregning av fabrikantenes gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp etter nærmere fastsatter regler. Godkjente økoinnovasjoner er teknologi som ikke omfattes av den standardiserte testsyklusen for måling av CO2-utslipp fra et kjøretøy (WLTP), og CO2-reduksjoner som følge av teknologien vil dermed ikke bli fanget opp i testen. I henhold til artikkel 11 vil effektivitetsforbedringer i airconditionanlegg kunne anses som økoinnovasjoner fra 1. januar 2025. Det er derfor behov for å gjøre de nødvendige endringer i regelverket som omhandler søknadsprosedyrer som sikrer at slike søknader kan mottas før 2025, og at kjøretøyfabrikantene kan dra nytte av den type CO2-utslippsbesparelser fra 2025 og fremover. Opplysninger vedrørende økoinnovasjoner skal fremgå av typegodkjenningsdokumentasjonen og av kjøretøyets samsvarssertifikat (CoC) i tråd med godkjenningsforordningen (EU) 2018/858.

Ved gjennomføringsforordningene (EU) nr. 725/2011 og (EU) nr. 427/2014 har EU-kommisjonen fastsatt prosedyrer for søknad, vurdering, godkjenning og sertifisering av innovative teknologier for henholdsvis personbiler og varebiler. Anvendelsesområdet for disse to er altså forskjellig, men for øvrig er de innholdsmessig nesten like. Kommisjonen anser det nå som hensiktismessig å slå disse forordningene sammen til en felles gjennomføringsforordning, og forordning (EU) 2023/2767 opphever og erstatter disse to. Heretter er det denne forordningen som beskriver prosedyrene for godkjenning og sertifisering av innovative teknologier etter artikkel 11 i forordning (EU) 2019/631. Søknader om innovativ teknologi skal blant annet inneholde en beskrivelse av selve teknologien og hvordan den skal brukes på kjøretøyet, og beskrivelse av testmetoden som skal benyttes til å påvise faktiske reduksjoner i CO2-utslipp. Reduksjonene må kunne måles med tilfredsstillende nøyaktighet, og testmetoden skal gi resultater som kan verifiseres, repeteres og reproduseres.Vedlagt søknaden skal det følge en testrapport fra et uavhengig, godkjent testorgan som dokumenterer at den innovative teknologien er kvalifisert og kan tas i betraktning. Kommisjonen skal innen ti virkedager vurdere om søknaden er komplett, eller om det er behov for ytterligere opplysninger fra søker. Senest ni måneder etter mottak av en fullstendig søknad, skal EU-kommisjonen fatte en avgjørelse om godkjennelse. Denne perioden kan forlenges med opptil fem måneder dersom teknologien eller testemetodens kompleksitet ikke lar seg tilfredsstillende vurdere innen ni måneder.

For å begrense økoinnovasjonsmekanismen til teknologier med en mer signifikant innvirkning på CO2-besparelsene, er det satt en minimumsterskel på besparelsen per innovasjon på 0,5 g/km. Det vil si at søker må dokumentere at CO2-besparelsen for et individuelt kjøretøy minimum er på 0,5 g/km for at besparelsen skal kunne tas i betrakning ved typegodkjenningen. Hvis et kjøretøy er utstyrt med mer enn èn økoinnovasjon, kan interaksjonen mellom disse teknologiene bety at de samlede CO2-besparelsene er mindre enn summen av de enkelte besparelser. Enhver slik form for interaksjon skal vurderes både i søknadsfasen og i typegodkjenningsfasen. 

Merknader
EU-hjemmel

Rettsakten er en gjennomføringsforordning vedtatt av EU med hjemmel i Traktaten om den Europeiske unions Virkemåte (TEUV) artikkel 291.

Rettslige konsekvenser

Gjennomføringsforordningene (EU) nr. 725/2011 og (EU) 427/2014 er begge implementert i forskrift av 28. desember 2018 nr. 2247 om krav til CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler og tunge kjøretøy (M, N og O). Forordning (EU) 2023/2767 vil bli implementert i samme forskrift. 

Forordningen vurderes å høre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Økonomiske og administrative konsekvenser

Implementeringen antas ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning for private eller offentlige myndigheter i Norge. Den vil heller ikke medføre administrative konsekvenser utover det som må gjøres for å implementere rettsakten i norsk regelverk. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten vil bli behandlet i Spesialutvalget for Transport. 

Vurdering

Rettsakten angir prosedyrer for søknad, vurdering, godkjenning og sertifisering av økoinnovasjoner for fabrikant, EU-kommisjonen og typegodkjenningsmyndighet. Forordningens krav til søknad, sertifisering og verifisering av faktiske CO2-reduksjoner anses rimelige og relevante. Muligheten for å få kreditert CO2-reduksjoner ved beregning av de spesifikke CO2-utslippene, vil forhåpentligvis inspirere til innovasjon av miljøteknologi.

Andre opplysninger

Rettsakten er vurdert av Statens vegvesen til å være relevant og akseptabel for Norge. 

Den vil bli sendt på nasjonal høring ila første kvartal 2024.

Status

Forordningen ble vedtatt 13. desember 2023 og publisert i EU-tidende 14. desember 2023. Anvendelsesdatoen i EU er 3. januar 2024.