CO2-utslipp fra lette varebiler: endringsbestemmelser om innrapportering av data
Kommisjonen gjennomføringsforordning (EU) nr. 410/2014 av 23. april 2014 om endring av gjennomføringsforordning (EU) nr. 293/2012 med hensyn til overvåking av CO₂-utslipp fra nye lette nyttekjøretøyer som typegodkjennes etappevis
Commission Implementing Regulation (EU) No 410/2014 of 23 April 2014 amending Implementing Regulation (EU) No 293/2012 as regards the monitoring of CO2 emissions from new light commercial vehicles type-approved in a multi-stage process
Norsk forskrift kunngjort 4.1.2019
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 5.1.2019)
Sammendrag av innhold
Kort om basisrettsakten:
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 293/2012 om overvåkning og rapportering av data om registrering av nye varebiler, implementerer kravet om overvåkning og rapportering i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 510/2011 om CO2-utslipp fra varebiler.
Forordning 293/2012 angir detaljerte krav som medlemsstatene må følge når de rapporterer inn data til Kommisjonen. Dette er data som brukes til å beregne om de enkelte bilprodusentene når sine spesifikke utslippsmål hvert år, og som danner basis for å beregne bøtene som skal betales for de av produsentene som ikke når sine mål. Det er derfor viktig at dataene er tilstrekkelig nøyaktige, samtidig som det skal være en overkommelig oppgave for medlemsstatene å rapportere. Forordningen spesifiserer i detalj hvilke data som skal innrapporteres, og hvilke datakilder som kan brukes.
Om 410/2014:
I vedlegg XII til Kommisjonsforordning (EF) nr. 692/2008 er det fastsatt en ny metode for å bestemme CO2-utslipp og drivstofforbruk for N1-kjøretøy som er bygd i flere trinn og etappevis typegodkjent. Den nye metoden skal benyttes fra 1. januar 2014. Forordning 410/2014 angir nærmere hvilke data som skal rapporteres for varebiler som er etappevis typegodkjent. For etappevis typegodkjente varebiler, skal målene for bilprodusentens spesifikke CO2-utslipp tildeles fabrikanten av basiskjøretøyet, jf. 510/2011 vedlegg II B pkt. 7. Dette forutsetter at varebiler som er etappevis bygd gjenkjennes i forbindelse med rapporteringsprosessen, og at fabrikanten av basiskjøretøyet kan identifiseres. Understellsnummeret er den parameteren som kan brukes til å identifisere fabrikanten av basiskjøretøyet, og blir gjennom forordning 404/2014 (om medlemsstatenes rapporteringskrav) en obligatorisk parameter som medlemsstatene skal innrapportere. Det forutsetter også at visse data om basiskjøretøyet bestemmes i overensstemmelse med ovennevnte metode.
Det kan være en utfordring for enkelte land å rapportere på alle relevante data for varebiler som er etappevis godkjent, alt ettersom hvordan datasystemene for registrering av nye varebiler er utformet i de enkelte medlemsstater. Derfor skal fabrikanten av basiskjøretøyet rapportere til Kommisjonen og Det europeiske miljøbyrået, EEA, hvilke understellsnumre som er tildelt varebiler som er solgt eller som det er utstedt garanti for i det foregående året. I tillegg til listen over understellsnumre, kan fabrikanten velge å rapportere tilhørende data til det aktuelle kjøretøyet slik det er spesifisert i vedlegg II til forordning 510/2011. Fabrikantene har frist til å innrapportere sine data samtidig med medlemsstatene, altså senest 28. februar hvert år.
Ved å sammenligne de detaljerte data som er innrapportert fra medlemsstatene med de data som fabrikantene rapporterer inn, lager Kommisjonen et foreløpig datasett for beregning av utslippsmålene. De berørte fabrikantene får datasettet for gjennomsyn og verifisering, jf. 510/2011 artikkel 8 pkt 5. I de tilfeller hvor det er match mellom understellsnumre rapportert inn fra medlemsstater og fabrikant, vil understellsnummeret inngå i det foreløpige datasettet. I tilfeller der det ikke er match, får fabrikanten tilsendt innrapportert datamateriale, men uten informasjon om understellsnummer. Forordningen spesifiserer også hvordan fabrikantene skal gå frem for å melde om feil i datamaterialet.
Merknader
EU-hjemmel
Forordningen er en gjennomføringsforordning vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om den Europeiske Unions virkemåte (TEUV), artikkel 291.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Denne forordningen retter seg i hovedsak mot fabrikanter av etappevis typegodkjente varebiler og gir dem rapporteringsforpliktelser i forbindelse med overvåkning og rapportering av CO2-utslipp fra varebiler i henhold til forordning 510/2011. Norge har per i dag ingen bilprodusenter som blir berørt av forordningen.
Implementeringen antas ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning for private eller offentlige myndigheter i Norge. Den vil heller ikke medføre administrative konsekvenser utover det som må gjøres for å implementere rettsakten i norsk regelverk. Forordningen vurderes å henhøre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).
Norsk gjennomføring
Det vises generelt til tilsvarende merknader i EØS-notat om forordning (EU) 510/2011 og 293/2012, herunder spørsmålet om rubrisering i forhold til EU's mal og artikkel 103-forbehold.
Rettsakten er foreslått gjennomført i ny lov og forskrift om krav til CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler, implementering av EUs forordninger 443/2009 og 510/2011, samt avledede rettsakter. Rettsakten er planlagt å tas inn i EØS-avtalen på EØS-komiteens møte 13. juni 2017.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, og er vurdert relevant og akseptabel for Norge.
Forordningene 443/2009 og 510/2011, samt avledede rettsakter, ble sendt på nasjonal høring den 10. februar 2016 med høringsfrist satt til 24. mars 2016.
Status
Forordningen ble vedtatt 23. april 2014 og trådte i kraft i EU 14. mai 2014 (OJ 24.04.14)
Rettsakten ble sendt på nasjonal høring den 10.02.16, med høringsfrist satt til 24.03.16.
Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens møte den 16.06.17, beslutning nr. 111/2017. Forordningen ble tatt inn i ny forskrift om CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler, med vedtakelsesdato 28.12.18. Forskriften trådte i kraft 1.1.19, og Form 1 ble sendt ESA samme dag.
Sammendrag av innhold
Kort om basisrettsakten:
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 293/2012 om overvåkning og rapportering av data om registrering av nye varebiler, implementerer kravet om overvåkning og rapportering i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 510/2011 om CO2-utslipp fra varebiler.
Forordning 293/2012 angir detaljerte krav som medlemsstatene må følge når de rapporterer inn data til Kommisjonen. Dette er data som brukes til å beregne om de enkelte bilprodusentene når sine spesifikke utslippsmål hvert år, og som danner basis for å beregne bøtene som skal betales for de av produsentene som ikke når sine mål. Det er derfor viktig at dataene er tilstrekkelig nøyaktige, samtidig som det skal være en overkommelig oppgave for medlemsstatene å rapportere. Forordningen spesifiserer i detalj hvilke data som skal innrapporteres, og hvilke datakilder som kan brukes.
Om 410/2014:
I vedlegg XII til Kommisjonsforordning (EF) nr. 692/2008 er det fastsatt en ny metode for å bestemme CO2-utslipp og drivstofforbruk for N1-kjøretøy som er bygd i flere trinn og etappevis typegodkjent. Den nye metoden skal benyttes fra 1. januar 2014. Forordning 410/2014 angir nærmere hvilke data som skal rapporteres for varebiler som er etappevis typegodkjent. For etappevis typegodkjente varebiler, skal målene for bilprodusentens spesifikke CO2-utslipp tildeles fabrikanten av basiskjøretøyet, jf. 510/2011 vedlegg II B pkt. 7. Dette forutsetter at varebiler som er etappevis bygd gjenkjennes i forbindelse med rapporteringsprosessen, og at fabrikanten av basiskjøretøyet kan identifiseres. Understellsnummeret er den parameteren som kan brukes til å identifisere fabrikanten av basiskjøretøyet, og blir gjennom forordning 404/2014 (om medlemsstatenes rapporteringskrav) en obligatorisk parameter som medlemsstatene skal innrapportere. Det forutsetter også at visse data om basiskjøretøyet bestemmes i overensstemmelse med ovennevnte metode.
Det kan være en utfordring for enkelte land å rapportere på alle relevante data for varebiler som er etappevis godkjent, alt ettersom hvordan datasystemene for registrering av nye varebiler er utformet i de enkelte medlemsstater. Derfor skal fabrikanten av basiskjøretøyet rapportere til Kommisjonen og Det europeiske miljøbyrået, EEA, hvilke understellsnumre som er tildelt varebiler som er solgt eller som det er utstedt garanti for i det foregående året. I tillegg til listen over understellsnumre, kan fabrikanten velge å rapportere tilhørende data til det aktuelle kjøretøyet slik det er spesifisert i vedlegg II til forordning 510/2011. Fabrikantene har frist til å innrapportere sine data samtidig med medlemsstatene, altså senest 28. februar hvert år.
Ved å sammenligne de detaljerte data som er innrapportert fra medlemsstatene med de data som fabrikantene rapporterer inn, lager Kommisjonen et foreløpig datasett for beregning av utslippsmålene. De berørte fabrikantene får datasettet for gjennomsyn og verifisering, jf. 510/2011 artikkel 8 pkt 5. I de tilfeller hvor det er match mellom understellsnumre rapportert inn fra medlemsstater og fabrikant, vil understellsnummeret inngå i det foreløpige datasettet. I tilfeller der det ikke er match, får fabrikanten tilsendt innrapportert datamateriale, men uten informasjon om understellsnummer. Forordningen spesifiserer også hvordan fabrikantene skal gå frem for å melde om feil i datamaterialet.
Merknader
EU-hjemmel
Forordningen er en gjennomføringsforordning vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om den Europeiske Unions virkemåte (TEUV), artikkel 291.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Denne forordningen retter seg i hovedsak mot fabrikanter av etappevis typegodkjente varebiler og gir dem rapporteringsforpliktelser i forbindelse med overvåkning og rapportering av CO2-utslipp fra varebiler i henhold til forordning 510/2011. Norge har per i dag ingen bilprodusenter som blir berørt av forordningen.
Implementeringen antas ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning for private eller offentlige myndigheter i Norge. Den vil heller ikke medføre administrative konsekvenser utover det som må gjøres for å implementere rettsakten i norsk regelverk. Forordningen vurderes å henhøre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).
Norsk gjennomføring
Det vises generelt til tilsvarende merknader i EØS-notat om forordning (EU) 510/2011 og 293/2012, herunder spørsmålet om rubrisering i forhold til EU's mal og artikkel 103-forbehold.
Rettsakten er foreslått gjennomført i ny lov og forskrift om krav til CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler, implementering av EUs forordninger 443/2009 og 510/2011, samt avledede rettsakter. Rettsakten er planlagt å tas inn i EØS-avtalen på EØS-komiteens møte 13. juni 2017.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, og er vurdert relevant og akseptabel for Norge.
Forordningene 443/2009 og 510/2011, samt avledede rettsakter, ble sendt på nasjonal høring den 10. februar 2016 med høringsfrist satt til 24. mars 2016.
Status
Forordningen ble vedtatt 23. april 2014 og trådte i kraft i EU 14. mai 2014 (OJ 24.04.14)
Rettsakten ble sendt på nasjonal høring den 10.02.16, med høringsfrist satt til 24.03.16.
Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens møte den 16.06.17, beslutning nr. 111/2017. Forordningen ble tatt inn i ny forskrift om CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler, med vedtakelsesdato 28.12.18. Forskriften trådte i kraft 1.1.19, og Form 1 ble sendt ESA samme dag.