I henhold til forordning (EU) nr. 510/2011, skal de spesifikke CO2-utslippene til et kjøretøy bygd i flere etapper tildeles fabrikanten av basiskjøretøyet. For å gjøre det mulig for fabrikanten av basiskjøretøyet å planlegge oppfyllelsen av sine spesifikke utslippsmål effektivt, opprettes det en metode som sikrer at CO2-utslipp og vekt for det delvis oppbygde kjøretøyet som tildeles fabrikanten av basiskjøretøyet er kjent på tidspunktet for produksjon og salg av det uferdige kjøretøyet, og ikke først da fabrikanten av den siste etappen gjør det etappevis ferdigoppbygde kjøretøyet tilgjengelig på markedet. For å fastsette CO2-utslippet til basiskjøretøyet, er det hensiktsmessig å benytte interpoleringsmetoden som er gitt i forordning (EU) 2017/1151. Fabrikanten av basiskjøretøyet skal rapportere til EU-kommisjonen de inputverdier som benyttes i interpoleringsmetoden, samt basiskjøretøyets verdier for CO2-utslipp og vekt. Samtidig skal medlemsstatene fortsatt rapportere til Kommisjonen spesifikke CO2-utslipp og vekt for det ferdige oppbygde kjøretøyet som registreres i landet.

På grunnlag av de innrapporterte dataene skal Kommisjonen vurdere hvor representative basiskjøretøyets CO2-verdier er og informere fabrikantene om eventuelle avvik. I tilfelle betydelige og vedvarende avvik (satt til 4 % eller mer) mellom de gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslippene fra det ferdige kjøretøyet og gjennomsnittet av CO2-utslippene bestemt for fabrikanten av basiskjøretøyet, skal verdiene for de etappevis ferdigoppbygde kjøretøyene brukes til å bestemme om fabrikanten overholder sine spesifikke utslippsmål.

Følgelig blir vedlegg I (om spesifikke CO2-utslippsmål) og vedlegg II (om overvåking og rapportering) til basisforordning 510/2011 justert med denne forordningen.

Merknader

Hjemmel:
Forordningen er en endringsrettsakt vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om den Europeiske Funksjons Virkemåte (TEUV) artikkel 290.

Gjeldende rett:
Basisforordning (EU) nr. 510/2011 er implementert i forskrift 28. desember 2018 nr. 2247 om krav til CO2-utslipp mv. for produsenter av person- og varebiler.

Rettslige konsekvenser
Forordning (EU) 2019/986 vil bli implementert i nevnte forskrift om CO₂.

Forordningen vurderes å høre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Økonomiske og administrative konsekvenser
For fabrikanten av basiskjøretøyet følger det endrede rapporteringsforpliktelser, mens rapporteringsforpliktelsene for registreringsmyndighetene fortsetter som tidligere. Det antas derfor små økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige og private aktører i Norge, utover det som må gjøres for å implementere rettsakten i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader
Da rettsakten følger EFTAs hurtigprosedyre (fast-track), blir den ikke forelagt noe spesialutvalg til vurdering.

Vurdering
Da rettsakten går under hurtigprosedyren, vil den ikke bli forelagt spesialutvalget for transport. Rettsakten anses å være relevant og akseptabel for Norge.

Andre opplysninger
Norge har ikke deltatt i arbeidsgrupper der rettsakten har blitt drøftet.

Status
Forordningen ble vedtatt 7. mars 2019 og har ikrafttreden i EU 8. juli 2019.

Forordningen var på nasjonal høring i juli 2019.

Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen på EØS-komiteens møte den 13. desember 2019, beslutning nr. 324/2019. Endringsforskrift ble vedtatt samme dag, og Form 1 ble sendt ESA 14. desember 2019.