BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 9.12.2021)

Sammendrag av innhold

Forordningen går etter ordinær prosedyre.

Forordningen inneholder gjennomføringsbestemmelser til de overordnede bestemmelsene om beskyttelse av geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker i den nye basisforordningen om alkoholsterke drikker (32019R0787).

Forordningen erstatter, sammen med delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/1235, gjennomføringsforordning (EF) nr. 716/2013 om fastsettelse av regler for anvendelse av Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 110/2008 om definisjon, beskrivelse, presentasjon, merking og beskyttelse av geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker.

Kapittel II inneholder bestemmelser om søknader om beskyttelse av geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker, innsigelsesprosedyren, endringer i produktspesifikasjonen, sletting av betegnelser, bruk av unionssymbolet og kontroll.

Kapittel III inneholder bestemmelser om informasjonsutveksling mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og andre virksomheter og publisering.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Gjennomføring av forordningen i norsk rett medfører behov for endring i forskrift 11. oktober 2006 nr. 1148 om alkoholsterke og aromatiserte drikker mv.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mattilsynet mener at forordningen ikke vil medføre økonomiske, administrative eller andre konsekvenser av betydning verken for virksomhetene, myndighetene eller samfunnet for øvrig.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Den "gamle" basisforordningen om alkoholsterke drikker (32008R0110) er i EU nå i all hovedsak opphevet og erstattet av den nye basisforordningen om alkoholsterke drikker (32019R0787). Den nye basisforordningen om alkoholsterke drikker (32019R0787) er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtaleverket, men er under vurdering i EØS/EFTA-statene.

Vi antar at gjennomføringsforordninger som er fastsatt av Kommisjonen med hjemmel i bestemmelsene i den nye basisforordningen om alkoholsterke drikker (32019R0787), ikke bør tas inn i EØS-avtaleverket før den nye basisforordningen er tatt inn.

Bestemmelser som inneholder henvisninger til rettsakter eller bestemmelser i rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtaleverket

Vi legger til grunn at henvisninger i rettsakter som tas inn i EØS-avtaleverket, til hele eller deler av rettsakter som ikke er gjort til en del av avtaleverket i egne EØS-komitebeslutninger, ikke gjelder rettslig sett i EØS. Det er etter vårt syn ikke nødvendig med etablering av egne tilpasningstekster som presiserer dette.

I praksis vil vi imidlertid likevel kunne legge vekt på slike henvisninger i EØS, dersom innholdet i bestemmelsene som det henvises til er nødvendige for å gi EØS-regelverket et reelt og fornuftig innhold. I denne forordningen gjelder dette blant annet bestemmelsen i artikkel 11, om krav til utseende og utforming av det såkalte unionssymbolet for geografiske betegnelser, ved bruk av symbolet på alkoholsterke drikker som har slike beskyttede betegnelser. Artikkel 11 i denne forordningen henviser i denne sammenheng til EUs generelle regelverk om blant annet opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser for «vanlige» næringsmidler, og da spesifikt til gjennomføringsbestemmelsene om dette i vedlegg X til forordning (EU) nr. 668/2014 (fastsatt under forordning (EU) nr. 1151/2012). Forordning (EU) nr. 668/2014 og forordning (EU) nr. 1151/2012 er ikke EØS-relevante. Ved tolkningen av artikkel 11 i denne forordningen, vil vi likevel legge til grunn at de konkrete kravene til unionssymbolets utseende og utforming i vedlegg X til forordning (EU) nr. 668/2014, også må følges i EØS.

Særlig om kommunikasjon mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og andre virksomheter i forbindelse med den løpende forvaltningen av saker om beskyttede geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker 

Bestemmelsene om kommunikasjon mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og andre virksomheter i forbindelse med den løpende forvaltningen av saker om beskyttede geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker er i all hovedsak utformet likt som både de tidligere og någjeldende bestemmelsene om dette innen vinområdet i henholdsvis artikkel 70a i forordning (EF) nr. 607/2009 og artiklene 30 - 32 i kommisjonsgjennomføringsforordning (EU) nr. 2019/34. Vi foreslår derfor i utgangspunktet at det legges samme vurderinger og tilnærming til grunn for alkoholsterke drikker som det som er gjort for vin. Vi henviser derfor også til EØS-notatet om kommisjonsgjennomføringsforordning (EU) nr. 2019/34 (vin).

Det framgår av artikkel 13 nr. 1 første ledd (a) jf. annet ledd at medlemsstatene skal sende den informasjonen og de dokumentene som kreves for gjennomføring av bestemmelsene om geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker, til Kommisjonen i de informasjonssystemene som Kommisjonen har gjort tilgjengelig etter delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/1183 og kommisjonsgjennomføringsforordning (EU) 2017/1185, om notifiseringer og informasjonsutveksling mv. mellom Kommisjonen og EUs medlemsstater innenfor EUs felles landbrukspolitikk. I artikkel 13 nr. 2 er det gjort unntak for dokumenter som gjelder innsigelser, meldinger om resultatet av konsultasjonene som er gjort med sikte på å oppnå enighet under innsigelsesprosedyren og forespørsler om oppheving av beskyttelse. Disse dokumentene skal medlemsstatene sende til Kommisjonen per e-post.

Kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen, skal etter artikkel 13 nr. 1, første ledd (b) sende alle de dokumentene som kreves for gjennomføring av bestemmelsene om geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker, til Kommisjonen per e-post (ved bruk av malene for dette i vedleggene til forordningen).

Videre framgår det av artikkel 13 nr. 3 første punktum at Kommisjonen i utgangspunktet skal sende og gjøre tilgjengelig informasjon til medlemsstatene via de informasjonssytemene som det er henvist til i artikkel 13 nr. 1 første ledd (a), jf. ovenfor. Når det gjelder informasjon etter prosedyrene i artikkel 13 nr. 1, første ledd (b), og nr. 2, skal Kommisjonen sende og gjøre tilgjengelig informasjonen til både medlemsstatene, kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen, per e-post.

Artikkel 14 inneholder bestemmelser om når informasjon og meldinger etter artikkel 13 skal regnes som innsendt og hvordan Kommisjonen skal bekrefte at disse er mottatt. Avhengig av om informasjonen eller meldingen er sendt via informasjonssystemene som er tilgjengelige for medlemsstatene etter artikkel 13 nr. 1 første ledd (a), eller om den er sendt per e-post, gjelder det ulike praktiske metoder for hvordan Kommisjonen skal bekrefte mottak av materialet. Men innholdet i reglene om Kommisjonens bekreftelse av mottak er likt uavhengig av i hvilket "medium" informasjonen eller meldingen ble sendt inn.

Kommisjonen skal etter artikkel 15 publisere den informasjonen om geografiske betegnelser som er spesifisert i basisforordningen om alkoholsterke drikker (32019R0787), delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/1235 og denne forordningen, via informasjonssystemene som er gjort tilgjengelige for medlemsstatene etter artikkel 13 nr. 1 første ledd (a) jf. annet ledd.

Vi legger i utgangspunktet til grunn at Norge som EØS-/EFTA-stat, skal likestilles med og betraktes som «medlemsstat» og ikke som «tredjestat» etter bestemmelsene i forordningen. Det er etter vårt syn ikke nødvendig med etablering av en egen tilpasningstekst om dette. De gjennomgående tilpasningene i punktene 7, 8, 9 og 10 i protokoll 1 til EØS-avtalen regulerer helt eller delvis dette. Vi har lagt tilsvarende vurderinger til grunn for bestemmelsene i basisforordningene om blant annet vin, aromatiserte vinprodukter og alkoholsterke drikker.

Dette medfører at EØS-/EFTA-statene i dette tilfellet burde legge til grunn de reglene om kommunikasjon og informasjonsutveksling som gjelder for medlemsstatene i EU. Punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen inneholder gjennomgående tilpasninger av bestemmelser om framgangsmåter ved utveksling av opplysninger og ved underretning.

Forordningene (EU) 2017/1183 og (EU) 2017/1185 om notifiseringer og informasjonsutveksling mv. mellom Kommisjonen og EUs medlemsstater innenfor EU felles landbrukspolitikker, er ikke EØS-relevante. EØS-/EFTA-statene har derfor per i dag heller ikke tilgang til Kommisjonens systemer for informasjonsutveksling innenfor dette rettsområdet.

Vi mener i utgangspunktet at de gjennomgående tilpasningene i punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen i utgangspunktet bør være fleksible nok til å løse hvordan informasjonsutveksling i EØS etter både denne forordningen og andre forordninger, skal gjøres i praksis (Norge notifiserer et EFTA-organ, som videreformidler til Kommisjonen. Kommisjonen videreformidler til EUs medlemsstater. Kommisjonen må videreformidle til et EFTA-organ, de EØS-relevante notifiseringene som de mottar fra EUs medlemsstater. EFTA-organet videreformidler til EØS-/EFTA-statene). Videre mener vi at de gjennomgående tilpasningene i punkt 4 i protokoll 1, også gjelder i de tilfellene der EU har et eget regelverk om og egne elektroniske systemer for hvordan de skal utveksle slik informasjon internt i EU, jf. for eksempel forordning (EU) 2017/1183 og forordning (EU) 2017/1185. Vi mener også at det ikke er hensiktsmessig med en løsning der de to rettsaktene om notifiseringer og informasjonsutveksling mv. mellom Kommisjonen og EUs medlemsstater innenfor EU felles landbrukspolitikk, formelt tas inn i EØS-avtaleverket og at EØS-/EFTA-statene får tilgang til Kommisjonens informasjonsutvekslingssystem. Ettersom vi på generelt grunnlag mener at det er uheldig å etablere nye konkrete tilpasninger av forhold som vi mener er tilstrekkelig regulert av de gjennomgående tilpasningene i protokoll 1 til EØS-avtalen, mener vi at det som hovedregel ikke bør etableres konkrete tilpasningstekster til denne typen bestemmelsen om informasjonsutveksling, som helt konkret sier at og hvordan den aktuelle informasjonsutvekslingen skal skje mellom EU og EØS/EFTA.

Vurderingene i avsnittet ovenfor passer imidlertid best for bestemmelser som gjelder en relativt begrenset informasjonsutveksling, og passer betydelig dårligere for bestemmelser som innebærer en mer omfattende informasjonsutveksling. På grunn av det antatt store omfanget av informasjon som skal utveksles i den løpende forvaltningen av saker om geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker og at regelverket om dette selv åpner for bruk av e-post for de som ikke har tilgang til EUs interne informasjonssystemer (i flere tilfeller må også EUs medlemsstater bruke e-post, jf. ovenfor), mener vi at det bør etableres en tilsvarende tilpasningstekst til denne bestemmelsen, som den som tidligere er etablert for de identiske bestemmelsene om informasjonsutveksling i den løpende forvaltningen av saker om opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser på vin i artikkel 70a i "gamle" forordning (EF) nr. 607/2009, som vi har foreslått videreført etter "nye" forordning (EU) 2019/34 (se EØS-notatet om kommisjonsgjennomføringsforordning (EU) nr. 2019/34). Tilpasningsteksten for de tilsvarende bestemmelsene om vin sier at EØS-/EFTA-statene, i tilfeller der de er berørt, skal benytte de "mediene" for informasjonsutveksling som gjelder for kompetente myndigheter i tredjestater og representative profesjonelle organisasjoner i tredjestater og andre naturlige eller juridiske personer som har en berettiget interesse etter denne forordningen. Det vil i praksis si informasjonsutveksling per e-post. Vi foreslår også at det i tilpasingsteksten presiseres at punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen ikke skal gjelde etter artikkel 13.

Vi mener at den løsningen som ellers ville ha framgått av de gjennomgående tilpasningene i punkt 4 i protokoll 1 til EØS-avtalen, av bestemmelser om framgangsmåter ved utveksling av opplysninger og ved underretning, ikke ville ha vært hensiktsmessig i denne sammenheng, på grunn av det antatt store omfanget av og detaljene i meldingene og informasjonen som skal utveksles etter denne bestemmelsen.

Konklusjon:

Mattilsynet mener at forordningen er EØS-relevant og akseptabel med de tekniske tilpasningene som er foreslått.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Forordningen er fastsatt i EU og er under vurdering i EØS-/EFTA-statene.