Definisjonen av inert avfall i direktivet om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien
Kommisjonsvedtak 2009/359/EF av 29. april 2009 om ferdigstillelse av definisjonen av inert avfall med hensyn til gjennomføring av artikkel 22, stk. 1, litra f), i europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/21/EF om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien
Commission Decision 2009/359/EC of 30 April 2009 completing the definition of inert waste in implementation of Article 22(1)(f) of Directive 2006/21/EC of the European Parliament and the Council concerning the management of waste from extractive industries
Norsk forskrift kunngjort 21.6.2012
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 9.7.2012)
Sammendrag av innholdDirektiv 2006/21/EF (mineralavfallsdirektivet) er gjennomført i norsk rett gjennom nytt kapittel 17 i avfallsforskriften.
Kommisjonsbeslutning 2009/359/EF er en nærmere presisering av definisjonen av inert avfall slik denne er beskrevet i art. 3(3) i mineralavfallsdirektivet. Definisjonen inneholder fem kriterier som alle skal være oppfylt både på kort og lang sikt for at avfallet skal kunne defineres som inert. Dette er avfall som;
1. ikke vil gjennomgå noen betydelig nedbrytning eller oppløsning eller annen betydelig endring som kan medføre forurensning av miljøet eller være til skade for menneskers helse,
2. enten har et maksimalt innhold av svovel på sulfidform på 0,1 prosent eller har et maksimalt innhold av svovel på sulfidform på 1 prosent og et forhold mellom nøytraliseringspotensial og syredannelsespotensial bestemt ved hjelp av en statisk test prEN 15875, større enn 3,
3. ikke vil selvantenne eller brenne,
4. har et innhold av potensielt helse- og miljøfarlige stoffer, herunder også hvis de er til stede alene i fine partikler, som tilstrekkelig lavt slik at det utgjør en ubetydelig helse- eller miljørisiko. For å bli vurdert til å være av ubetydelig risiko for miljø og helse skal stoffene ikke overskride nasjonale normverdier for når et areal vurderes som forurenset eller relevante naturlige bakgrunnsverdier,
5. er praktisk talt fritt for produkter som er brukt i utvinning eller prosessering som kan skade miljøet eller helse.
Merknader
Kommisjonsbeslutning 2009/359/EF er gitt med hjemmel i artikkel 175 TEUF.
Kommisjonsbeslutningen er gjennomført i norsk rett i ved nytt kapittel 17 i avfallsforskriften i sammenheng med gjennomføringen av direktiv 2006/21/EF mineralavfallsdirektivet.
Kommisjonsbeslutningen vil ikke medføre administrative og økonomiske konsekvenser av betydning.
Sakkyndige instansers merknader
Kommisjonsbeslutningen har ikke vært på egen høring, men var innarbeidet i høringsforslaget knyttet til innføring av direktiv 2006/21/EF. Høringen ble avsluttet 1. juni 2011. Av relevante merknader påpekte blant annet Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) at avfallskarakterisering bør stå sentralt og definisjon av hva som er inert materiale fortsatt fremstår som noe uklar og gir rom for tolkninger. Norsk Bergindustri på sin side mener at grensen til innhold av svovel på sulfidform på 0,1 prosent i inert avfall er lav, men akseptabel i og med at dette er samme nivå som for resten av Europa.
Vurdering
Rettsakten anses EØS-relevant og akseptabel.
Status
Kommisjonsbeslutningen ble vedtatt 30. april 2009.
Kommisjonsbeslutningen ble behandlet i spesialutvalget for miljø 13.10.2011.
Kommisjonsbeslutningen ble tatt inn i EØS-avtalen 30. mars 2012.
Sammendrag av innholdDirektiv 2006/21/EF (mineralavfallsdirektivet) er gjennomført i norsk rett gjennom nytt kapittel 17 i avfallsforskriften.
Kommisjonsbeslutning 2009/359/EF er en nærmere presisering av definisjonen av inert avfall slik denne er beskrevet i art. 3(3) i mineralavfallsdirektivet. Definisjonen inneholder fem kriterier som alle skal være oppfylt både på kort og lang sikt for at avfallet skal kunne defineres som inert. Dette er avfall som;
1. ikke vil gjennomgå noen betydelig nedbrytning eller oppløsning eller annen betydelig endring som kan medføre forurensning av miljøet eller være til skade for menneskers helse,
2. enten har et maksimalt innhold av svovel på sulfidform på 0,1 prosent eller har et maksimalt innhold av svovel på sulfidform på 1 prosent og et forhold mellom nøytraliseringspotensial og syredannelsespotensial bestemt ved hjelp av en statisk test prEN 15875, større enn 3,
3. ikke vil selvantenne eller brenne,
4. har et innhold av potensielt helse- og miljøfarlige stoffer, herunder også hvis de er til stede alene i fine partikler, som tilstrekkelig lavt slik at det utgjør en ubetydelig helse- eller miljørisiko. For å bli vurdert til å være av ubetydelig risiko for miljø og helse skal stoffene ikke overskride nasjonale normverdier for når et areal vurderes som forurenset eller relevante naturlige bakgrunnsverdier,
5. er praktisk talt fritt for produkter som er brukt i utvinning eller prosessering som kan skade miljøet eller helse.
Merknader
Kommisjonsbeslutning 2009/359/EF er gitt med hjemmel i artikkel 175 TEUF.
Kommisjonsbeslutningen er gjennomført i norsk rett i ved nytt kapittel 17 i avfallsforskriften i sammenheng med gjennomføringen av direktiv 2006/21/EF mineralavfallsdirektivet.
Kommisjonsbeslutningen vil ikke medføre administrative og økonomiske konsekvenser av betydning.
Sakkyndige instansers merknader
Kommisjonsbeslutningen har ikke vært på egen høring, men var innarbeidet i høringsforslaget knyttet til innføring av direktiv 2006/21/EF. Høringen ble avsluttet 1. juni 2011. Av relevante merknader påpekte blant annet Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) at avfallskarakterisering bør stå sentralt og definisjon av hva som er inert materiale fortsatt fremstår som noe uklar og gir rom for tolkninger. Norsk Bergindustri på sin side mener at grensen til innhold av svovel på sulfidform på 0,1 prosent i inert avfall er lav, men akseptabel i og med at dette er samme nivå som for resten av Europa.
Vurdering
Rettsakten anses EØS-relevant og akseptabel.
Status
Kommisjonsbeslutningen ble vedtatt 30. april 2009.
Kommisjonsbeslutningen ble behandlet i spesialutvalget for miljø 13.10.2011.
Kommisjonsbeslutningen ble tatt inn i EØS-avtalen 30. mars 2012.