BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, mai 2001)

Sammendrag av innhold

Ifølge direktivet skal deponering av avfall anses som siste trinn i avfallshierarkiet. Dette er i tråd med avfallsstrategien som ble vedtatt av Fellesskapet i 1996. Direktivet gjelder både kommunale og private deponier, og inneholder bestemmelser som skal redusere mengden av avfall som går til deponi. Mengden biologisk nedbrytbart forbruksavfall til deponi skal innen år 2016 trinnvis reduseres til 35 prosent av mengden deponert i 1995. Det stilles krav om forbehandling av avfall som skal deponeres. Deponering av farlig avfall sammen med øvrig avfall forbys. Deponering av brukte dekk vil heller ikke være tillatt. Videre stilles det krav til drift av deponier for å begrense miljøpåvirkningene i form av utslipp til grunnvann, jord og luft. Kostnadene for levering av avfall til deponi skal baseres på full kostnadsdekning med tillegg av estimerte fremtidige faktiske kostnader forbundet med avslutning av anlegget. Bestemmelsene skal gradvis innføres for eksisterende avfallsdeponier. Det vil være begrensede muligheter til unntak fra kravene basert på spredt bosetning.

Merknader
I Norge stilles det allerede strenge krav til fyllplasser gjennom konsesjoner. Statens Forurensningstilsyn vedtok i 1994 nye retningslinjer for fylkesmannens konsesjonskrav til kommunale fyllplasser. Retningslinjene medfører skjerpelser bl.a. for sigevanns- og gassoppsamling, samt kontroll med mottatt avfall. Ved revidering av konsesjoner for eksisterende fyllplasser vil de nye kravene etter hvert gjelde alle fyllplasser. Kravene legges til grunn også ved tillatelser til private deponier.

Norge har allerede et forbud mot deponering av brukte dekk i en egen forskrift av 2. mars 1994.

Behandling av spesialavfall reguleres i Norge av forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994 med tilhørende lister. Forskriften har strenge bestemmelser for behandling av spesialavfall. Samdeponering av spesialavfall sammen med annet avfall tillates ikke iht. konsesjonspraksis.

Norge oppfyller i praksis de fleste kravene som er forutsatt i direktivet. Direktivet vil måtte gjennomføres i form av forskriftsregulering

Direktivet antas ikke å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. Det vil likevel bli nødvendig å innføre enkelte nye administrative rutiner.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.