Digital portal for informasjon om det indre marked
Høring igangsatt av Kommunal- og distriktsdepartementet 7.12.2023 med frist 13.3.2024
Tidligere
- EØS-komitebeslutning 9.12.2022 om innlemmelse i EØS-avtalen
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 24.10.2022)
Innhold og formål
Forordningen har tre overordnede formål: (1) Å begrense ytterligere administrative byrder for borgere og virksomheter som vil utøve sine rettigheter på det indre markedet, (2) å forhindre forskjellsbehandling/diskriminering og (3) å sikre et funksjonelt indre marked med hensyn til levering av opplysninger, prosedyrer og bistands- og problemløsningstjenester, jf. fortalen art. 6.
Målet med å etablere Single Digital Gateway er å gjøre det enklere for innbyggere og bedrifter å få tilgang til relevant informasjon når de ønsker å benytte sine rettigheter i det indre markedet. Dette skal gjøres ved å samle informasjon og en rekke digitale tjenester på ett sted og gjøre disse tilgjengelig via en felles portal. Sentrale administrative prosedyrer skal tilgjengeliggjøres digitalt på tvers av medlemsstatene. Videre skal den digitale portalen etablere problemløsningsmekanismer og yte assistanse for EUs borgere og bedrifter. Portalen skal veilede brukeren til relevant informasjon om rettigheter, plikter og regler som angår det indre marked. Dette inkluderer blant annet informasjon relatert til arbeid, reise, utdannelse, helsetjenester og forbrukerrettigheter. Portalen skal også informere brukeren om relevante prosedyrer i hvert medlemsland tilknyttet det indre marked, slik at brukerne kan benytte disse både innad i landet og på tvers av landegrensene.
Forordningen pålegger medlemslandene å tilgjengeliggjøre informasjon om offentlige tjenester i portalen samt å tilrettelegge for at prosedyrer knyttet til sentrale offentlige tjenester skal kunne gjennomføres digitalt, jf. forordningen Anneks I og II. Kravet til digital tilgjengeliggjøring gjelder de prosedyrene som allerede er tilgjengelige nasjonalt. Dette innebærer at dersom prosedyren finnes i Norge (f.eks. omregistrering av kjøretøy) skal den kunne gjennomføres fullt ut digitalt. Når prosedyren kan gjennomføres digitalt for nasjonale bukere, skal den også kunne gjennomføres av brukere fra andre EU-land.
Informasjon om nasjonale rettsregler knyttet til Anneks I og bistands- og problemløsningstjenester som er innført nasjonalt, jf. Anneks III, skal være tilgjengelige gjennom lenker i den digitale portalen.
Den digitale portalen for informasjon om tjenester som berører det indre marked vil ha et felles grensesnitt og skal videresende brukeren til relevante nasjonale sider for informasjon tilknyttet det indre marked. Informasjonen som skal gjøres tilgjengelig i portalen omhandler rettigheter, plikter og regler på en rekke områder, blant annet reise, arbeid, flytting, utdannelse og helse, samt tilsvarende informasjon relevant for bedrifter. Det skal utpekes en nasjonal koordinator som har ansvaret for å følge opp den nasjonale delen av portalen og som skal dele lenker til nettsider med informasjon om det indre markedet, til nettsider med informasjon om relaterte prosedyrer, og dele lenker til informasjon om bistandstjenester.
Grensekryssende tilgang til online prosedyrer via portalen vil styrkes av eIDAS-forordningen. Denne krever at medlemsstatene aksepterer notifiserte eID’er fra andre medlemsstater for pålogging til offentlige digitale tjenester. Uten pålogging vil antakelig flere av nevnte prosedyrer ikke kunne gjennomføres på tvers av landegrensene.
Sentrale bestemmelser
Kap. 1: Generelt om den digitale portalen
Art. 1-3 regulerer opprettelsen av den digitale portalen for det indre markedet i relasjon til de rettigheter som kan utledes av TEUV art. 26 nr. 2. Videre legges det til grunn at «kun-en-gang-prinsippet» («once-only») skal innføres i forbindelse med de prosedyrene som er omtalt i forordningens Anneks II, jf. art. 1 bokstav b. Videre angis det hvilke typer informasjon og prosedyrer det skal gis informasjon om via portalen, samt definisjoner på sentrale begreper brukt i forordningen. Forordningen skiller på «brukere» og «grensekryssende brukere» med hensyn til hvilke rettigheter den enkelte skal ha.
Kap. 2: Digitale tjenester og prosedyrer
Art. 4 – 5 angir at medlemsstatene plikter å gi brukerne adgang til de opplysninger/informasjon som følger av art. 2, jf. Anneks I, samt til enkelte andre typer opplysninger som ikke er omfattet av Anneks I.
Art. 6 angir at medlemslandene skal sikre at brukere gis tilgang til og kan gjennomføre sentrale prosedyrer fullt ut digitalt iht. forordningens definisjon, forutsatt at den relevante prosedyren er tilgjengelig/innført nasjonalt.
De 21 prosedyrene som er ansett som mest sentrale for funksjonen av det indre markedet er opplistet i Anneks II. For at de digitale prosedyrene skal kunne anses å oppfylle kravene til å være «helt online» stilles det en rekke vilkår, blant annet at brukeren skal kunne identifisere seg digitalt, den skal få en digital kvittering på at prosedyren er gjennomført, resultatet av prosedyren skal kunne leveres digitalt og at brukeren får en digital bekreftelse på at prosedyren er gjennomført. Kun i unntakstilfeller kan det kreves fysisk oppmøte. Art. 7 regulerer at både brukere og grensekryssende brukere skal ha enkel online tilgang til bistands- og problemløsningstjenester.
Kap. 3 – 5: Kvalitetskrav for de digitale tjenestene, Tekniske løsninger og promotering av portalen
Art. 9 – 12 regulerer kvalitetskrav til de forskjellige digitale informasjonstjenestene og prosedyrene, herunder brukervennlighet, nøyaktighet, informasjon om prosedyrene, relevante myndigheter, kontaktopplysninger mm. I forbindelse med de digitale prosedyrene krever forordningen full digitalisering og stiller særlige krav til front office-delen, dvs. grensesnittet mellom fysisk/juridiske personer og myndighetene. Den krever imidlertid ingen endringer back office, altså hvordan prosedyrene administrativt ordnes internt, jf. KOM-forslaget s. 3.
Art. 13 regulerer grenseoverskridende tilgang til digitale prosedyrer. Prosedyrene i bilag II som kan gjennomføres digitalt av hjemstatens borgere, jf. art. 6 (1), skal også kunne gjennomføres digitalt av personer fra et annet medlemsland over landegrensene. Dette innebærer at prosedyren skal være tilgjengelig på et EU-språk og at grenseoverskridende brukere skal kunne identifisere seg digitalt (logge inn) i medhold av eIDAS-forordningen.
Art. 14 etablerer det tekniske systemet som skal benyttes til grensekryssende digital utveksling av informasjon og anvendelsen av engangsprinsippet (once-only/OOTS). Utkast til gjennomføringsforordning om om fastsettelse av tekniske og operasjonelle spesifikasjoner for det tekniske systemet for automatisert utveksling av bevis over landegrensene og anvendelse av engangsprinsippet ble publisert i EUs komitologiregister 28. juni 2022.
Art. 16 angir kvalitetskrav til bistands- og problemløsningstjenestene.
Art. 18 – 21 spesifiserer de tekniske løsningene som den digitale portalen skal bygge på, og redegjør for hvordan navn, logo og kvalitetsmerker skal brukes.
Kap. 6 – 7: Innsamling av brukerfeedback og statistikk og forvaltning av portalen
Det skal samles inn statistiske opplysninger om bruken av portalen som skal kunne hentes ut av kompetente myndigheter og av Kommisjonen. Det er fastsatt en gjennomføringsforordning (EU) 2020/1121 om innsamling og deling av informasjon. som etablerer metoder for innsamling og utveksling av brukerstatistikk, jf. art. 24. Det vil også legges til rette for et tilbakemeldingsverktøy for brukerne av portalen. Kommisjonen vil utarbeide en oversikt over de utfordringer som meldes inn gjennom brukerstatistikken og tilbakemeldinger, jf. art. 27.
Hver medlemsstat skal utpeke en nasjonal koordinator for portalen, jf. art. 28. Denne skal fungere som kontaktpunkt for alle spørsmål vedrørende portalen, sikre ensartet gjennomføring av kravene i forordningen, og selv overvåke anvendelsen av prinsippene for kvalitet i løsningen. Det er ytterligere bestemmelser om koordinatorens rolle og oppgaver i art. 29 – 31.
Kap. 8: Avsluttende bestemmelser og ikrafttredelse
Av art. 36 følger regler for rapportering på bakgrunn av brukerrapportering og innsamlet statistikk. Kommisjonen gjennomgår innsamlet materiale senest den 12. desember 2022, og deretter annethvert år.
Det er foretatt en rekke endringer i forordning (EU)1024/2012 Informasjonssystemet for administrativt samarbeid i det indre marked (IMI), jf. SDG art. 38. Endringene gjelder bl.a. en utvidelse av den gruppen av aktører som kan utveksle opplysninger via informasjonssystemet for det indre marked.
Art. 39 angir frister for ikrafttredelse og gjennomføring. Forordningen trådte delvis i kraft i EU den 12. desember 2020, prinsipalt mht. etableringen av portalen, tilgang til opplysninger, samt informasjons-, bistands- og problemløsningstjenestene. Kommunene («municipal authorities») får frem til 12. desember 2022 til å etablere tilsvarende tjenester.
Fra 12. desember 2023 skal også prosedyrer være på plass i det enkelte medlemslands portal og den resterende delen av forordningen tre i kraft.
Anneks I – Tjenester, jf. art. 2
Anneks I lister opp opplysninger som er relevante for både fysiske personer og virksomheter når de utøver sine rettigheter i det indre markedet. Av sentrale områder kan nevnes: Reise innad i EØS-området, arbeide, opphold, familiemessige forhold, forbrukerrettigheter, oppstart av virksomhet og skatter og avgifter.
Anneks II – Prosedyrer, jf. art. 6
Anneks II angir 21 nærmere bestemte prosedyrer knyttet til 7 sentrale livshendelser («life events»). Dette er endret fra 13 prosedyrer (med samme antall livshendelser) i Kommisjonens forordningsforslag. De 7 sentrale livshendelsene er fødsel, bolig, studier, arbeid, flytting, pensjon, samt etablering, drift og avslutning av virksomhet. Det større antallet prosedyrer i den vedtatte forordningen omfatter i vesentlig grad de samme livsområdene, men har ytterligere detaljeringsgrad på enkelte av områdene, noen omforuleringer og legger også til enkelte prosedyrer. Av prosedyrer som ikke uttrykkelig fremgikk av KOM-forslaget er eksempelvis:
- Anmodning om bostedsattest
- Sende søknad om opptak til en offentlig videregående utdanningsinstitusjon
- Anmodning om fastleggelse av hvilken lov som skal anvendes i overensstemmelse med avsnitt II i forordning (EF) nr. 883/2004
- Meddelelse om endringer i de personlige eller ervervsmessige forhold for den person som mottar sosiale sikringsytelser og som er relevante for disse ytelsene
- Søknad om europeisk sykeforsikringskort
- Innsendelse av skattemelding for personer og selskaper
- Innhenting av klistremerker for bruk av nasjonal veiinfrastruktur: tidsbaserte avgifter (vignett), avstandsbaserte avgifter (bompenger) utstedt av et offentlig organ eller en offentlig institusjon
- Innhenting av utslipps-klistremerker utstedt av et offentlig organ eller en offentlig institusjon
Virkeområdet og antall administrative prosedyrer er altså noe mer utvidet og detaljert i den vedtatte forordningen. Noen av prosedyrene er også omformulert.
Etter art. 6 (1) skal medlemsstatene sikre at brukeren får digital tilgang til alle prosedyrene i anneks II, forutsatt at den relevante prosedyren er etablert i medlemslandet. Etter art. 13 skal også grensekryssende brukere har tilgang til prosedyrene i Anneks II, jf. art. 2 (2) og skal kunne gjennomføre disse digitalt fra start til slutt.
Forordning (EU) 2022/868 om datastyring (DGA) endrer anneks II i SDG-forordningen ved at to nye prosedyrer legges til under punktet om «Starting, running, and closing a business»: «Notification of a data intermediation services provider» og «Registration as a data altruism organisation recognised in the Union». Departementet legger til grunn at disse først gjøres gjeldende nasjonalt ved innlemming og nasjonal gjennomføring av DGA.
Anneks III - Liste over bistands- og problemsløsningstjenester, jf. art. 2 (2) bokstav c
Anneks III angir de bistands- og problemsløsningstjenester som det skal skal lenkes til i portalen.
Rettslige konsekvenser
Rettslig grunnlag for forordningen er TEUV art. 21 (2) og art. 114 (1).
Kravet til digitalisering av nasjonale prosedyrer i art. 6 er etter KDDs syn noe uklart formulert, men sammen med bl.a. fortalen pkt. 18 fremstår det som at det er et krav at eksisterende manuelle prosedyrer for medlemsstatene skal digitaliseres. «Brukere» er iht. art. 3 (1) en fysisk/juridisk person bosatt i en medlemsstat, og som benytter den digitale portalen som tjeneste for å gjennomføre en prosedyre. Art. 6 pålegger derfor det enkelte medlemsland å tilgjengeliggjøre prosedyrene i Anneks II for innbyggere i eget land. Dette kan anses som nokså inngripende for en del EU-land som ikke har kommet like langt i å digitalisere manuelle prosedyrer som Norge har.
Art. 13 pålegger statene at de 21 administrative prosedyrene i Anneks II også gjøres tilgjengelig for grenseoverskridende brukere av portalen, dersom prosedyren er tilgjengelig digitalt for nasjonale brukere. Dette innebærer at prosedyrene, når de er digitalisert nasjonalt, skal kunne gjennomføres fullt ut elektronisk også for brukere fra andre EØS-stater. Dette gjelder blant annet det å søke om studiestipend, melde flytting, registrere en bedrift o.l.
Iht. foreløpig posisjonsnotat og høringssvarene fra 2017 var to av prosedyrene ennå ikke digitalisert. Dette gjaldt førstegangsregistrering og avregistrering av kjøretøy, men disse prosedyrene kan nå gjennomføres digitalt. KDD erfarer imidlertid at Norge ligger langt fremme når det gjelder digitalisering av offentlige tjenester, og at langt på vei de fleste av prosedyrene er omfattet, enten direkte eller indirekte, av eksisterende digitale løsninger.
Norge har ikke nasjonal lovgivning som tilsvarer bestemmelsene i forordningen, spesielt ikke mht. tilgjengelighet for brukere fra utlandet. eForvaltningsforskriften har tilgrensende regler, som sier at den som henvender seg til et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom organet har lagt til rette for dette. KDD legger foreløpig til grunn at forordningen kan implementeres som forskrift til forvaltningsloven § 15a, og vurderer det dithen at det ikke er nødvendig med endringer i forvaltningsloven. Dette vil vurderes nærmere i forbindelse med vedtakelse av forskriften.
Økonomiske og administrative konsekvenser
EUs alminnelige budsjett skal dekke omkostninger til utvikling og vedlikehold av IKT-redskaper til gjennomføringen av forordningen og promotering av portalen på EU-nivå, samt en maksimal årlig dekning av kostnader til oversettelse av informasjon og prosedyrer for medlemslandene. Omkostninger relatert til nasjonale webportaler, informasjonsplattformer, bistandstjenester og prosedyrer skal dekkes over medlemslandenes egne budsjetter.
Europakommisjonen har estimert kostnadene for å implementere forordningen til å være 109 millioner euro totalt for alle medlemslandene, samt 8 millioner euro i årlig driftskostnader fordelt på Europakommisjonen og medlemslandene. Europakommisjonen har beregnet at det vil koste 600 000 euro å digitalisere én prosedyre. Kommisjonen har lagt til grunn at for de land som har færrest prosedyrer online, vil kostnaden for digitalisering av de resterende prosedyrene bli EUR 6,6 mill. Dette omfatter antakelig ikke Norge, som allerede har de aller fleste prosedyrene digitalisert. Kostnadene kan, som illustrert ved kommisjonens estimater, bli betydelige.
For Norges del vil Digitaliseringsdirektoratet utpekes som nasjonal koordinator, jf art. 28 (1). Digitaliseringsdirektoratet har tidligere deltatt i multilaterale arbeidsgrupper i forbindelse med arbeidet med SDG, blant annet i ‘SDG Coordination Group’, ‘European Interoperability Framework’ og ‘Connecting Europe Facility’.
Gjennomføring av forslaget vil innebære kostnader ved å etablere, utbedre og drifte digitale tjenester i forvaltningen. Det vil ventelig også være kostnader ved å oppfylle kravene til informasjon og økt bruk av eksisterende ordninger for bistand når disse blir bedre kjent. Det antas også å medføre kostnader ved å tilgjengeliggjøre prosedyrene i samsvar med kravene i eIDAS-forordningen (EU 910/2014), jf. art. 13 (2) bokstav c, og slikt sett godta notifiserte eID’er fra andre medlemsstater. Sistnevnte er imidlertid kostnader som antas allerede er håndtert i forbindelse med innlemming av eIDAS-forordningen i lov om elektroniske tillitstjenester med forskrifter.
Det bemerkes at eIDAS-forordningen er under revisjon, jf. KOM (2021) 281. Endringsforslaget er i forhandling i rådet og Parlamentet. Revisjonen skaper noe usikkerhet om gjennomføringen av SDG med hensyn til at SDG forutsetter grenseoverskridende identifisering og autentisering, jf. art. 13 (2) bokstav c og fortalen pkt. 21. Digitaliseringsdirektoratet har etablert en eIDAS-node som sørger for at notifiserte eID’er kan benyttes av utenlandske personer for pålogging til norske tjenester, forutsatt at den utenlandske personen har et norsk d-nummer.
Sakkyndige instansers merknader
Kommisjonens forslag til forordning om en digital portal for informasjon om det indre marked (KOM2017 0256) ble sendt på høring av Nærings- og fiskeridepartementet 7. juni 2017. Endelig vedtatt forordning er ikke sendt på høring, og følgelig har høringsinstansene kun uttalt seg om kommisjonens forslag til forordning, hvor det var krav til digitalisering av 13 prosedyrer under 7 livshendelser. Dette er endret til 21 prosedyrer under 7 livshendelser i den endelige forordningen. I tillegg er det foretatt en del andre mindre vesentlige endringer.
De enkelte høringsinstansene har i all vesentlighet uttalt seg om de prosedyrene som tilhører eget saksområde. Noen gjennomgående generelle temaer var imidlertid følgende:
Høringsinstansene er positive til forslaget, da det kan være en fordel i forbindelse med etablering av europeiske bedrifter og arbeidstakere i Norge, og kan styrke internasjonaliseringen av næringslivet. At brukeren kan få én enkelt portal hvor de kan finne relevant informasjon er spesielt fremhevet som forenklende.
Mange av instansene som har uttalt seg har allerede opprettet egne portaler med informasjon til utlendinger og har digitalisert mange prosedyrer. En utfordring er imidlertid at for flere av prosedyrene aksepteres bare norsk fødselsnummer/d-nummer eller org.nr. EU-borgere og virksomheter som kun har utenlandsk tilknytning kan derfor ikke benytte disse tjenestene i dag. For at digitale tjenester skal gjøres tilgjengelig over landegrenser må kravet om nasjonale identifikatorer, dvs. personnummer/d-nummer og org.nr., håndteres. Digitale tjenester er i dag avhengige av å kunne bruke en nasjonal identifikator for personer. Andre instanser melder om at det kun vil kreves noen mindre tilpasninger av egne datasystemer for å oppfylle forordningens krav.
Det ble pekt på at krav til ikke-diskriminering ikke hensyntar saklig forskjellsbehandling, f.eks. mht. differensierte saksbehandlingstider basert på opprinnelsesland, og med spørsmål om dette kan aksepteres under forordningen. Ikke-diskrimineringsprinsippet er bl.a. omtalt i fortalen art. 18, og knytter seg spesielt til tilgang til prosedyrer for innbyggere fra andre medlemsland. KDD vurderer det slik at dersom en slik forskjellsbehandling vil utgjøre diskriminering etter de alminnelige EØS-rettslige prinsippene, vil man måtte begrunne dette.
Det ble også adressert at behovet for språkstøtte på EU-språk er sentralt for at portalen skal få den tilsiktede virkning. KDD bemerker at dette er adressert i den vedtatte forordningen art. 12, som gjelder oversettelse av opplysninger.
Avslutningsvis ble det gitt innspill på at fristene som fulgte av forslaget til forordningen var for optimistiske.
Vurdering
Norske interesser og internasjonale forpliktelser
EU er Norges viktigste handelspartner. Forordningen antas å kunne forbedre Norges forbindelser til det indre markedet og dermed øke potensialet for en velfungerende samhandling med personer og virksomheter fra EU-området som vil arbeide eller drive virksomhet i Norge. Dette antas å kunne gi en positiv samfunnsøkonomisk effekt og styrke det internasjonale næringslivet i Europa.
Tilpasningstekster
Utkast til komitebeslutning ble sendt den 24. februar 2021. Utkastet til komitebeslutningen gjennomfører enkelte endringer som i all hovedsak dreier seg om tilpasninger til EFTA-strukturen etter EØS-avtalen protokoll 1, i tillegg til følgende følgende tilpasningstekst:
(i) In Annex I, as regards the EFTA States, the words “Union Customs Code” shall be replaced by the words “relevant legislation”.’
Forordningens frister for ikrafttredelse og etterlevelse er hhv. 12. desember 2020, 2022 og 2023. Det er ikke foretatt tilpasning til fristene, og fristen 12. desember 2020, jf. art. 39 andre ledd, vil derfor være utløpt ved innlemming i EØS-avtalen.
EØS-relevans
EØS-relevans ble vurdert av Nærings- og fiskeridepartementet i det foreløpige posisjonsnotatet, publisert 15. oktober 2019. KDD slutter seg til NFDs vurdering når det gjelder EØS-relevans.
Utgangspunktet for vurdering av EØS-relevans er om rettsakten gjelder et saksfelt dekket av avtalen. Dette følger forutsetningsvis av EØS-avtalen artikkel 102. Ved vurdering av EØS-relevans skal tas hensyn til hvilke saksfelt som er omfattet av EØS-avtalens hoveddel, dens vedlegg og protokoller.
Forslaget til forordning innebærer blant annet at statene skal gjøre informasjon om nasjonale regler tilgjengelig på nett og etablere mulighet for å gjennomføre administrative prosedyrer digitalt. Hvilken informasjon og hvilke prosedyrer dette gjelder er angitt i Anneks I og II til forordningen. EFTA-sekretariatet påpeker at ikke alle disse prosedyrene i seg selv er omfattet av EØS-avtalens virkeområde.
I forordningen art. 1 fremgår det at det skal opprettes en:
" […] fælles digital portal, som giver borgerne og virksomhederne let adgang til oplysninger af høj kvalitet, til effektive procedurer og til effektive bistands- og problemløsningstjenester vedrørende EU-regler og nationale regler gældende for borgere og virksomheder, der udøver eller har til hensigt at udøve deres rettigheder i medfør af EU-retten på området det indre marked, jf. artikel 26, stk. 2, i TEUF"
Henvisningen til TEUV artikkel 26 nr. 2 angir at portalen skal gi informasjon også videre til personer som benytter eller ønsker å benytte sine rettigheter basert på de fire friheter. Forslaget til forordning dekker altså et saksfelt som utgjør kjernen i EØS-avtalen.
Kravet til digitalisering av manuelle prosedyrer for egne borgere, jf. art. 6, kan innebære en horisontal problemstilling. Norsk alminnelig intern forvaltningsrett og innretning av nasjonale offentlige tjenester antas å ikke være direkte omfattet av EØS-avtalen. Kravet til digitalisering av manuelle prosedyrer i art. 6 innebærer både forvaltnings- og organisasjonsmessige forpliktelser for det offentlige, i tillegg til det som for flere land kan innebære store budsjettmessige konsekvenser hvis man legger til grunn Kommisjonens kalkyle på EUR 600 000 pr. digitaliserte prosedyre.
Teknisk sett kunne kravet til digitalisering av manuelle prosedyrer i stedet vært formulert gjennom et krav i art. 13 for grensekryssende brukere (og slikt sett vært koblet nærmere til TEUV art 26 nr. 2), men det ville fremdeles innebære et krav til digitalisering av nasjonale manuelle prosedyrer.
Formålet med forordningen og portalen den oppretter er å legge til rette for utnyttelse av EØS-avtalens bestemmelser om de fire friheter, og vil ha betydning for utøvelsen av disse rettighetene. At denne informasjonen m.m. som portalen berører kan angå nasjonale regler på enkelte områder som i seg selv faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, innebærer etter vår vurdering ikke at forordningen faller utenfor EØS-avtalens saksfelt.
Dette understøttes av at forslagets rettslige grunnlag (TEUV artiklene 21(2), 48 og 114(1)) baserer seg på etablering av et indre marked, inkludert fri bevegelighet av arbeidere og borgere. Forslaget er nært beslektet med andre informasjonspunkter for brukere av det indre marked, som for eksempel kontaktpunktet for varer og tjenester, og supplerer disse. Rettsaktene som krever at disse kontaktpunktene etableres er tatt inn i EØS-avtalen.
Det legges derfor til grunn at forslaget er EØS relevant og skal tas inn i EØS-avtalen.
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 15
Status
Forordningen ble vedtatt i EU 2. oktober 2018. Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen (Joint Committee Decision) ble sendt EUs utenrikstjeneste (EEAS) den 24. februar 2021.
Videre er det vedtatt gjennomføringsforordning (EU) 2020/1121 av 29. juli 2020 om innsamling og deling av brukerstatistikk og -tilbakemeldinger om den felles digitale portalen for informasjon om det indre marked i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/1724, med ikrafttredelse i EU den 12. desember 2020. Utkast til JCD for gjennomføringsforordningen ble sendt EUs utenrikstjeneste den 3. mars 2021.