BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 24.11.2023)

Sammendrag av innhold

Digitalmarkedsdirektivet ((EU) 2019/790) ble vedtatt 17. april 2019 og har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre marked, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Direktivet inneholder de mest omfattende samlede endringene i EUs opphavsrettsregulering siden opphavsrettsdirektivet (2001/29/EU) fra 2001. Direktivet inneholder bl.a. nye unntaksbestemmelser (avgrensningsregler) for undervisningsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner som bibliotek og museer. I direktivet er det også en generell bestemmelse om avtalelisensordninger. Videre inneholder direktivet regler om tvisteløsning for tilbydere av på-forespørseltjenester, nye rettigheter for utgivere av pressepublikasjoner, regler om forholdet mellom plattformtilbydere og rettighetshavere når det gjelder brukeropplastet innhold og regler som skal sikre rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere.

Samtidig med digitalmarkedsdirektivet vedtok EU også direktiv (EU) 2019/789 om fastsettelse av regler for utøvelsen av opphavsrett og nærstående rettigheter som får anvendelse på visse nettbaserte overføringer fra kringkastingsforetak og videresending av radio- og fjernsynsprogrammer, og om endring av rådsdirektiv 93/83/EØF (nett-og videresendingsdirektivet). Begge disse direktivene utgjør en del av en "opphavsrettspakke" som ble foreslått av Kommisjonen den 14. september 2016, som en oppfølging av strategi for det digitale indre marked ("DSM-strategien" (KOM(2015) 192) av 6. mai 2015), jf. KOM(2016) 593 og KOM (2016) 594.

I DSM-strategien ble det ble foreslått en rekke tiltak for å skape et digitalt indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Det ble bl.a. varslet en reform av reglene om opphavsrett. I tillegg til digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet, er også de øvrige forslagene i "opphavsrettspakken" under DSM-paraplyen nå vedtatt. Forordning (EU) 2017/1128 om portabilitet av nettbaserte innholdstjenester (portabilitetsforordningen) ble vedtatt 14. juni 2017, mens forordning (EU) 2017/1563 og direktiv (EU) 2017/1564 om gjennomføring av Marrakech-traktaten om tilgang til verk for syns- og lesehemmede ble vedtatt 13. september 2017. (Sistnevnte forordning omhandler forholdet mellom EU og tredjeland og er derfor ikke EØS-relevant.)

Digitalmarkedsdirektivet har 32 artikler fordelt på fem hovedavsnitt, eller avdelinger.

Avdeling I (artikkel 1 og 2) inneholder alminnelige bestemmelser.

Artikkel 1 presiserer formål og virkeområdet til direktivet, som skal føre til en ytterligere harmonisering av EUs lovgivning om opphavsrett og nærstående rettigheter innenfor det indre markedet, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold.

Artikkel 2 inneholder direktivets definisjoner.

Avdeling II (artikkel 3 til 7) inneholder blant annet nye unntak fra den opphavsrettslige eneretten tilpasset et digitalt og grensekryssende miljø.

Artikkel 3 regulerer tekst- og datautvinning til forskningsformål. Et mer generelt unntak for tekst- og datautvinning finnes i artikkel 4. Dette unntaket forutsetter at rettighetshaveren ikke uttrykkelig har nedlagt forbud mot slik bruk.

I artikkel 5 er det en bestemmelse om ikke-kommersiell bruk av verk og andre vernede arbeider i digitale og grensekryssende opplæringsvirksomhet.

Artikkel 6 regulerer at kulturarvinstitusjoner til bevaringsformål skal kunne fremstille kopier av alle former for verk og arbeider som er permanente i deres samlinger.

Artikkel 7 fastslår at avtalebestemmelser i strid med unntakene fastsatt i artikkel 3, 5 og 6 ikke kan håndheves. Bestemmelsen fastsetter videre at unntakene i artikkel 3 til 6 er underlagt visse av de samme reglene i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF), som de andre opphavsrettslige unntakene.

Avdeling III (artikkel 8 til 14) omhandler tiltak som skal forbedre lisenspraksis og sikre bredere tilgang til innhold.

Kapittel 1 (artikkel 8 til 11) inneholder regler om bruk av verk som ikke lenger er i handelen. Artikkel 8 gir anvisning på en form for avtalelisensordning som kulturarvinstitusjoner kan benytte for klarering av slike verk. Dette betyr at dersom det inngås en avtale med en representativ kollektiv forvaltningsorganisasjon, blir avtalen utvidet til også å gjelde de rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjonen. Bestemmelsene inneholder visse krav til den kollektive forvaltningsorganisasjonen og regler om hvordan ordningen skal fungere i praksis. For de situasjonene hvor det ikke eksisterer noen kollektiv forvaltningsorganisasjon som oppfyller vilkårene til å inngå en avtalelisensavtale om de aktuelle verkene, skal det fastsettes et unntak eller en avgrensning om bruk under visse vilkår.

Under visse vilkår åpnes det i artikkel 9 også for grensekryssende bruk av slike verk. I artikkel 10 fastsettes det krav til visse informasjonstiltak som blant annet har til formål å identifisere verk som er omfattet av avtalelisensen. Etter artikkel 11 skal medlemsstatene sørge for at rettighetshavere, kollektive forvaltningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner konsulteres i forbindelse med visse krav som fastsettes i henhold til artikkel 8. I tillegg skal det legges til rette for løpende dialog mellom berørte parter om bruken etter bestemmelsen.

Kapittel 2 (artikkel 12) omhandler tiltak for å fremme kollektiv lisensiering. Artikkel 12 er en generell bestemmelse som fastsetter krav til blant annet nasjonale avtalelisensordninger.

Kapittel 3 (artikkel 13) omhandler tilgang og tilgjengelighet til audiovisuelle verk på-forespørsel. Bestemmelsen forplikter medlemsstatene til å etablere en forhandlingsordning som kan bistå når rettighetshavere og brukere ikke blir enige om avtaler om rettigheter til på-forespørselbruk av audiovisuelle verk.

Kapittel 4 (artikkel 14) omhandler verk av billedkunst hvor vernetiden er utløpt. Bestemmelsen regulerer at alt materiale som stammer fra eksemplarfremstillingen av et slikt verk skal unntas opphavsrett eller nærstående rettigheter, med mindre materialet er originalt i den forstand at det er opphavers egen intellektuelle frembringelse.

Avdeling IV (artikkel 15 til 23) inneholder ulike tiltak for å skape et velfungerende marked for opphavsrett.

Kapittel 1 (artikkel 15 og 16) gjelder rettigheter i publikasjoner. Artikkel 15 inneholder en bestemmelser om en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. Utgiveres rett gjelder nettbasert bruk, og vernetiden varer i to år etter utgivelsen av pressepublikasjonen. Den nye eneretten skal ikke påvirke rettighetene til opphavere og andre rettighetshavere når det gjelder verk og andre arbeider som inngår i pressepublikasjonen. Bestemmelsen gjelder ikke for privat eller ikke-kommersiell bruk av pressepublikasjoner som foretas av enkeltbrukere, bruk av hyperlenker og bruk av enkelte ord eller meget korte utdrag av publikasjonen. Artikkel 16 har bestemmelser om at også utgiverne kan få ta del i eventuelle ordninger som medlemsstatene har om rimelig kompensasjon for opphavsrettslige unntaksregler.

Kapittel 2 (artikkel 17) gjelder enkelte former for bruk av beskyttet innhold via nettbaserte tjenester. Artikkel 17 pålegger tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester, dvs. plattformer som lagrer og gir tilgang til store mengder brukeropplastet verk og annet beskyttet materiale, i større grad enn i dag ansvar for at innholdet er klarert. Tilbyderne skal også på andre måter hindre ulovlig bruk.

Bestemmelsen slår fast at tilbyderne foretar en overføring til allmennheten når de gir allmenheten tilgang til brukeropplastet innhold, og at tilbyderen derfor plikter å innhente tillatelse til denne bruken, f.eks. gjennom en lisensavtale. Ansvarsfrihetsreglene i e-handelsdirektivet (2000/31/EF) artikkel 14 gjelder ikke for situasjoner som er omfattet av bestemmelsen. Digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 oppstiller likevel alternative krav til når tilbyderen kan bli ansvarsfri i de tilfellene det ikke er innhentet tillatelse eller lisens. Blant annet stilles det krav til at tilbyderen har gjort sitt beste for å innhente tillatelse, handlet hurtig og fjernet innhold når rettighetshaveren har gjort tilbyderen oppmerksom på ulovlig innhold.

Bestemmelsen har også mindre byrdefulle regler for mindre tilbydere (målt etter omsetning) og strengere regler for store (målt etter antall treff). Det presiseres videre at bestemmelsen ikke må føre til blokkering av innhold som ikke krenker opphavsrett eller nærstående rettigheter, f.eks. hvis bruken er omfattet av en unntaksbestemmelse (f.eks. sitat, parodi mv.). Videre presiseres det at bestemmelsen ikke medfører noen generell overvåkningsplikt. Tilbyderne pålegges også å innføre effektive og hurtige klageprosedyrer. Medlemsstatene skal også sikre at det finnes utenrettslige ordninger for tvisteløsning.

Kapittel 3 (artikkel 18 til 23) inneholder regler om rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere i avtaler om kommersiell bruk. Et generelt prinsipp om rimelig vederlag fremgår av artikkel 18. Artikkel 19 pålegger erververe av rettigheter en opplysningsplikt til regelmessig å gi oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger til opphaver eller den utøvende kunstneren om bruken av verket eller arbeidet. I artikkel 20 er det en bestemmelse om en avtalejusteringsordning som i visse tilfeller åpner for reforhandling av kontrakter, dersom det viser seg at det opprinnelige vederlaget var urimelig lavt sammenlignet med de inntekter verket eller arbeidet genererer. Av artikkel 21 fremgår det at medlemsstatene skal bestemme at tvister vedrørende artikkel 19 og 20 skal kunne forelegges en frivillig alternativ tvisteløsningsordning. Artikkel 22 har regler som sikrer opphavere en rett til tilbakekalling dersom et verk ikke utnyttes innen rimelig tid.

Etter artikkel 23 kan ikke avtalebestemmelser som hindrer overholdelse av bestemmelsene i artikkel 19, 20 og 21 håndheves overfor opphavere og utøvende kunstnere.

Avdeling V (artikkel 24 til 32) inneholder avsluttende bestemmelser, blant annet om endringer av andre direktiv, om overgangsregler, gjennomføringsfrist og ikrafttredelse.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i TEUV artikkel 53, 62 og 114.

Rettslige konsekvenser

Gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet vil kreve en rekke endringer i åndsverkloven mv. og forskrift til åndsverkloven.

Direktivet inneholder bestemmelser på flere forskjellige områder innenfor opphavsretten. I Norge er det i gjeldende rett en del regulering som helt eller delvis antas å oppfylle kravene i direktivet.

Adgang til tekst- og datautvinning for forskningsformål (artikkel 3) dekkes i noe grad av forskrift til åndsverkloven § 1-4, hvor det oppstilles en adgang for undervisnings- og forskingsinstitusjoner til å fremstille eksemplar for forskningsformål etter søknad. Det bør likevel innføres en egen bestemmelse om tekst- og datautvinning for forskningsformål for å gjennomføre artikkelen på korrekt måte. Når det gjelder utnyttelse av verk og andre frembringelser i digital og grenseoverskridende undervisning (artikkel 5), dekkes dette i dag i noe grad av en fribruksbestemmelse og en avtalelisensbestemmelse om bruk av verk i undervisningsvirksomhet, men fribruksbestemmelsen må justeres og det grensekryssende elementet må innføres i loven.

Videre er kravene i direktivet til unntak for eksemplarfremstilling for å bevare kulturarven (artikkel 6) langt på vei i tråd med bestemmelsen i forskrift til åndsverkloven § 1-3. Det vil likevel være behov for noen justeringer i forskriftsbestemmelsen. Når det gjelder bestemmelsene som omhandler verk som ikke lenger er i handelen (artikkel 8 til 11) kan dette, i alle fall når det gjelder bruk innenfor Norges grenser, delvis dekkes av avtalelisensbestemmelsen i åndsverkloven § 50 om bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer. For at loven skal være i overenstemmelse med direktivet bør det imidlertid innføres egne bestemmelser om bruk av verk som er ute av handelen. Direktivets krav til registrering av opplysninger om undersøkelser av om verkene fremdeles er i handel og om bruken av dem må innføres i nye forskriftsbestemmelser.

Mange av de kravene som stilles til nasjonale avtalelisensordninger (artikkel 12) følger allerede av åndsverkloven § 63, men det vil være behov for visse mindre justeringer for å oppfylle direktivkravene. Direktivet stiller blant annet krav om en generell forbudsrett, mens åndsverkloven bare åpner for dette ved generell avtalelisens, jf. § 63 andre ledd, og avtalelisens for audiovisuelle produksjoner, jf. § 57.

Prinsippet om passende og forholdsmessig vederlag (artikkel 18) tilsvarer i stor grad bestemmelsen om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69, og det antas ikke å være behov for endringer for å gjennomføre denne direktivforpliktelsen.

Videre er det flere bestemmelser i digitalmarkedsdirektivet hvor det ikke finnes tilsvarende bestemmelser i åndsverkloven.

Artikkel 4 gir en generell rett til tekst- og datautvinning. Gjennomføring av denne bestemmelsen vil kreve endringer i åndsverkloven.

Artikkel 14 regulerer gjengivelse av billedkunst som ikke er vernet av opphavsrett. Gjennomføring av denne bestemmelsen vil kreve endringer i åndsverkloven.

Artikkel 20 gir en rett til å kreve reforhandling av inngåtte avtaler (avtalejustering), blant annet som følge av etterfølgende forhold. Åndsverkloven har ingen slik bestemmelse. I avtaleloven § 36 er det imidlertid en alminnelig lempningsregel. Det antas likevel å være behov for å etablere en ny bestemmelse om avtalejustering i åndsverkloven.

Artikkel 22 gir regler om rett til tilbakekalling ved manglende bruk. Åndsverkloven inneholder ingen generell regulering av erververs plikt til å utnytte ervervet opphavsrett eller generelle bestemmelser om rett til å heve en avtale dersom erververen ikke utnytter rettighetene. Ved gjennomføring av bestemmelsen vil det være behov for endringer i åndsverkloven.

For øvrige bestemmelser i direktivet, blant annet den nye eneretten for pressepublikasjoner (artikkel 15), plattformansvaret som stiller krav til tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester (artikkel 17) og opplysningsplikt om bruk av rettigheter (artikkel 19), finnes det ikke tilsvarende i gjeldende norsk lovgivning. Gjennomføring av disse bestemmelsene vil derfor kreve endringer i åndsverkloven. Det samme gjelder forpliktelsene i artikkel 13 og 21, som stiller krav til at det skal finnes alternative tvisteløsningsordninger.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av direktivet antas ikke å medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter.

For forsknings- og undervisningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner vil gjennomføring av digitalmarkedsdirektivets bestemmelser om tekst- og datautvinning, bevaring av kulturarvsmateriale og bruk av verk som ikke lenger er i handelen åpne for enklere tilgang til og bruk av digitale verk og vernede arbeider. Dette vil ha positive konsekvenser for disse institusjonene.

Gjennomføring av bestemmelsene i digitalmarkedsdirektivet om opplysningsplikt, avtalejustering og tilbakekallsrett vil ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. NRK er imidlertid finansiert av det offentlige og vil omfattes av de nye reglene. Det antas at NRK vil kunne få noe økte utgifter særlig knyttet til den nye opplysningsplikten.

Gjennomføring av direktivet vil medføre enkelte økonomiske og administrative konsekvenser for private aktører.

Nye bestemmelser om tekst- og datautvinning i digitalmarkedsdirektivet kan være positivt for private aktører som ønsker å benytte slike prosesser på lovlig tilgjengelig materiale. Samtidig kan det innebære både en administrativ og økonomisk kostnad for rettighetshavere hvis de benytter muligheten til å forby at deres verk og arbeider benyttes til tekst- og datautvinning.

Økt adgang til grensekryssende bruk av kulturarvsmateriale og undervisningsinstitusjonenes bruk av verk og arbeider i sikre digitale miljøer antas å være positivt for brukerne.

Den nye eneretten til utgivere av pressepublikasjoner har som formål å forenkle muligheten til å håndheve og lisensiere rettigheter i slike utgivelser. De økonomiske og administrative følgene av den nye rettigheten er usikre, men det antas at bestemmelsen kan bidra til at partene i større grad vil fremforhandle løsninger for informasjonssamfunnstjenestenes nettbaserte bruk av pressepublikasjoner. Dette vil være positivt for både utgivere og brukere.

Gjennomføringen av bestemmelsen om ansvaret for tilbydere av innholdsdelingstjenester, antas å ha negative økonomiske og administrative konsekvenser for disse tilbyderne. Tilbyderne pålegges et selvstendig ansvar for innhold brukerne deres laster opp på tjenesten, og må i større grad enn i dag sørge for klarering av innhold med rettighetshaverne eller foreta andre handleplikter for ikke å komme i ansvar. For rettighetshaverne antas bestemmelsen å ha positive økonomiske konsekvenser. I den grad bestemmelsen fører til en økning i klarert innhold på disse tjenestene, vil dette kunne gi økte inntekter for rettighetshaverne. For brukerne av nettbaserte innholdsdelingstjenester antas det at bestemmelsen i enkelte tilfeller kan ha negative konsekvenser ved at innhold de laster opp på tjenestene kan bli fjernet. Direktivets ordning innebærer også en viss risiko for at også lovlig innhold gjennom tilbyderens tekniske systemer kan bli filtrert bort.

Digitalmarkedsdirektivets bestemmelser om opplysningsplikt, avtalejustering og rett til tilbakekalling har som formål å styrke opphavernes og de utøvende kunstnernes avtalerettslige forhandlingsposisjon. Særlig opplysningsplikt for erververe av rettigheter og opphavers og utøvende kunstners adgang til å kreve justering av avtalt vederlag, vil kunne bidra til å styrke den økonomiske stillingen til opphavere og utøvende kunstnere. For de fleste kommersielle brukere (erververe) av opphavs- og utøverrettigheter, for eksempel produsenter, plateselskaper, forlag, kringkastere og tilbydere av strømmetjenester, vil bestemmelsene kunne medføre økte administrative og økonomiske kostnader. Det må antas at overholdelse av opplysningsplikten vil medføre utgifter for erververne i form av ressurser til administrasjon, samt investeringer i nye løsninger og systemer for rapportering.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for immaterialrett, som har funnet den EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Direktivet vurderes som EØS-relevant og akseptabelt. Digitalmarkedsdirektivet innebærer en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk. Overordnet antas dette å ha positive konsekvenser for både forbrukere, rettighetshavere og tilbydere av innholdstjenester. Flere av bestemmelsene innebærer en styrking av rettighetshavernes rettigheter. At digitalmarkedsdirektivet klargjør ansvaret for tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester, anses positivt og har lenge vært etterlyst av norske rettighetshavere. Direktivet søker å løse opphavsrettslige utfordringer i lys av grensekryssende bruk og ny teknologi. Dette vurderes å være i tråd med norsk politikk på området. Det anses også positivt at avtalelisens eksplisitt anerkjennes som en løsning som kan benyttes for rettighetsklarering.

Status

Kulturdepartementet gjennomførte 11. oktober 2016 en høring av direktivforslaget hos berørte instanser. Høringsfristen var 7. november 2016. 

Direktivet ble endelig vedtatt i EU 17. april 2019 og publisert I Official Journal 17. mai 2019. Rettsakten er nå til vurdering i EØS/EFTA-statene.

Departementet planlegger en samlet gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789). Enkelte av bestemmelsene i digitalmarkedsdirektivet forutsetter tidlig involvering av berørte aktører. Kulturdepartementet sendte 18. desember 2020 ut en invitasjon til å komme med skriftlige innspill til gjennomføringen av direktivene. Departementet mottok innen fristen 26. mars 2021 ca. 50 innspill.

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte 22. november 2023 et høringsnotat med forslag til gjennomføring i åndsverkloven mv. på alminnelig høring, med frist 15. mars 2024. På bakgrunn av høringen vil det deretter bli fremmet en Prop. LS til Stortinget.