Digitalmarkedsdirektivet har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre marked, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Direktivet inneholder bl.a. nye unntaksbestemmelser (avgrensningsregler) for undervisningsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner som bibliotek og museer. I direktivet er det også en generell bestemmelse om avtalelisensordninger. Direktivet inneholder også regler om tvisteløsning for tilbydere av på-forespørseltjenester, nye rettigheter for utgivere av pressepublikasjoner, regler om forholdet mellom plattformtilbydere og rettighetshavere når det gjelder brukeropplastet innhold og regler som skal sikre rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere.

Samtidig med digitalmarkedsdirektivet vedtok EU også direktiv (EU) 2019/789 om regler for utøvelse av opphavsrett og nærstående rettigheter som gjelder for visse av kringkastingsselskapers nettoverføringer og videresending av radio- og TV-programmer (nett- og videresendingsdirektivet).

Begge disse direktivene utgjør en del av en "opphavsrettspakke" som ble foreslått Kommisjonen den 14. september 2016, som en oppfølging av strategi for det digitale indre marked ("DSM-strategien" (KOM(2015) 192) av 6. mai 2015), jf. KOM(2016) 593 og KOM (2016) 594.

I DSM-strategien ble det ble foreslått en rekke tiltak for å skape et digitalt indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Det ble bl.a. varslet en reform av reglene om opphavsrett. I tillegg til digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet, er også de øvrige forslagene i "opphavsrettspakken" under DSM-paraplyen nå vedtatt. Forordning (EU) 2017/1128 om portabilitet av nettbaserte innholdstjenester (portabilitetsforordningen) ble vedtatt 14. juni 2017, mens forordning (EU) 2017/1563 og direktiv (EU) 2017/1564 om gjennomføring av Marrakech-traktaten om tilgang til verk for syns- og lesehemmede ble vedtatt 13. september 2017. (Sistnevnte forordning omhandler forholdet mellom EU og tredjeland og er derfor ikke EØS-relevant.)

Digitalmarkedsdirektivet har 32 artikler fordelt på fem hovedavsnitt, eller avdelinger.

Avdeling I (artiklene 1 og 2) inneholder alminnelige bestemmelser.

Artikkel 1 fastsetter direktivets formål og virkeområde. Det fremgår av bestemmelsen at direktivet har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av EUs lovgivning om opphavsrett og nærstående rettigheter innenfor rammene av det indre marked, særlig med hensyn til digital og grensekryssende bruk.

Artikkel 2 inneholder direktivets definisjoner. I artikkelen defineres bl.a. begrepene "forskningsinstitusjon", "tekst- og datautvinning", "kulturarvinstitusjon", "nyhetspublikasjon" og "tilbyder av delingstjenester for nettinnhold".

Avdeling II (artiklene 3 til 7) inneholder bl.a. nye unntak fra den opphavsrettslige eneretten. Formålet er at unntaksbestemmelsene skal tilpasses et digitalt og grensekryssende miljø.

Artikkel 3 regulerer tekst- og datautvinning til forskningsformål. Det skal innføres et unntak fra eneretten for eksemplarfremstilling og uttrekk av verk utført av forsknings- og kulturarvinstitusjoner. Vilkåret er at institusjonen har lovlig tilgang til verket eller materialet og at formålet er tekst- og datautvinning for vitenskapelig forskning. Et mer generelt unntak for tekst- og datautvinning finnes i artikkel 4. Dette unntaket kommer bare til anvendelse i de tilfeller rettighetshaveren ikke uttrykkelig har nedlagt forbud mot slik bruk.

I artikkel 5 er det en bestemmelse om bruk av verk og annet materiale i digitale og grensekryssende undervisningsaktiviteter. Det fremgår at medlemsstatene skal innføre et unntak fra eneretten (eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring) for å tillate digital bruk av verk og annet materiale for illustrasjonsformål i undervisning. Formålet skal være ikke-kommersielt. Vilkåret er at bruken skal skje på stedet i en undervisningsinstitusjon eller via et sikkert elektronisk nettverk som kun er tilgjengelig for undervisningsinstitusjonens elever, studenter og undervisningspersonale. Det er videre et vilkår at kilde oppgis, såfremt dette ikke viser seg umulig. Medlemsstatene kan bestemme at enkelte typer verk eller bruk ikke skal omfattes av unntaket, f.eks. når det gjelder materiale som er spesielt beregnet til undervisningsmarkedet og der det finnes adekvate lisensordninger, og disse ordningene gjøres godt kjent for undervisningsinstitusjonene. Bruk av verk etter bestemmelsen skal anses å kun ha skjedd i den medlemsstat som undervisningsinstitusjonen er etablert (selv om bruken altså kan skje over landegrensene). Medlemsstatene kan også velge å gi rimelig kompensasjon til rettighetshaverne for eventuell skade som påføres rettighetshaverne på grunn av bruken.

Artikkel 6 gjelder bevaring av kulturarv. Medlemsstatene skal innføre et unntak fra eneretten til eksemplarfremstilling slik at kulturarvinstitusjoner til bevaringsformål skal kunne fremstille kopier av alle former for verk og arbeider som er permanent i deres samlinger.

Artikkel 7 fastslår at avtalebestemmelser i strid med unntakene fastsatt i artiklene 3, 5 og 6 ikke kan håndheves. Bestemmelsen fastsetter videre at unntakene i artiklene 3 til 6 er underlagt visse av de samme reglene i direktiv 2001/29/EF som de andre opphavsrettslige unntakene.

Avdeling III (artiklene 8 til 14) omhandler tiltak som skal forbedre lisenspraksis og sikre bredere tilgang til innhold.

Kapittel 1 (artiklene 8 til 11) inneholder regler om verk som ikke lenger er i handelen (out-of-commerce). Artikkel 8 gir anvisning på en form for avtalelisensordning som kulturarvinstitusjoner kan benytte for klarering av slike verk. Dette betyr at dersom det inngås en avtale med en representativ kollektiv forvaltningsorganisasjon, blir avtalen utvidet til også å gjelde de rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjonen. Det stilles som vilkår at alle rettighetshavere skal likebehandles når det gjelder lisensvilkår. Bestemmelsene inneholder visse krav til den kollektive forvaltningsorganisasjonen og regler om hvordan ordningen skal fungere i praksis. Blant annet fremgår det av bestemmelsen at rettighetshaveren har mulighet til å nedlegge forbud mot slik bruk. Under visse vilkår åpnes det i artikkel 9 også for grensekryssende bruk av slike verk. Bestemmelsen fastslår at den bruk som skjer i henhold til artikkel 8 skal anses skje i den medlemsstat hvor kulturarvinstitusjonen er etablert, uavhengig av hvor den faktiske bruken skjer. I artikkel 10 fastsettes det krav til visse informasjonstiltak som bl.a. har til formål å identifisere verk som er omfattet av avtalelisensen. Etter bestemmelsen legges det opp til at informasjonen skal offentliggjøres på en felleseuropeisk nettportal. Etter artikkel 11 skal medlemsstatene sørge for at rettighetshavere, kollektive forvaltningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner konsulteres i forbindelse med visse krav som fastsettes i henhold til artikkel 8. I tillegg skal det legges til rette for løpende dialog mellom berørte parter om bruken av bestemmelsen.

Kapittel 2 (artikkel 12) omhandler tiltak for å fremme kollektiv lisensiering. Artikkel 12 er en generell bestemmelse som fastsetter krav til nasjonale avtalelisensordninger. Avtalelisens innebærer at dersom det inngås en avtale med en representativ kollektiv forvaltningsorganisasjon, blir avtalen utvidet til også å gjelde de rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjonen (avtalelisensvirkning). Det stilles i bestemmelsen bl.a. vilkår om at avtalelisensordninger kun skal benyttes på veldefinerte områder hvor individuell klarering er praktisk vanskelig, om likebehandling av rettighetshavere og krav til offentliggjøringstiltak for å informere rettighetshavere om nye avtalelisensavtaler. Offentliggjøringstiltakene har sammenheng med at rettighetshaverne etter direktivet skal ha mulighet til å nedlegge forbud mot slik bruk.

Kapittel 3 (artikkel 13) omhandler tilgang og tilgjengelighet til audiovisuelle verk på-forespørsel. Bestemmelsen forplikter medlemsstatene til å etablere en forhandlingsordning som kan bistå når rettighetshavere og brukere ikke blir enige om avtaler om rettigheter til på-forespørselbruk av audiovisuelle verk. Dette uavhengige organet skal yte bistand i forbindelse med forhandlingene om slike rettigheter og bidra til avtaleinngåelser.

Kapittel 4 (artikkel 14) omhandler verk av billedkunst hvor vernetiden er utløpt. For slike verk som er "falt i det fri" skal medlemsstatene fastsette bestemmelser om at alt materiale som stammer fra eksemplarfremstillingen av et slikt verk, ikke skal omfattes av opphavsrett eller nærstående rettigheter. Dette gjelder likevel ikke dersom dette materiale er originalt i den forstand at det er opphavers egen intellektuelle frembringelse.

Avdeling IV (artikkel 15 til 23) inneholder ulike tiltak for å skape et velfungerende marked for opphavsrett.

Kapittel 1 (artikkel 15 og 16) gjelder rettigheter i publikasjoner. Artikkel 15 inneholder en bestemmelser om en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. Utgiveres rett gjelder digital bruk, og vernetiden varer i to år etter utgivelsen av pressepublikasjonen. Den nye eneretten skal ikke påvirke rettighetene til opphavere og andre rettighetshavere når det gjelder verk og andre arbeider som inngår i pressepublikasjonen. Videre fremgår det av bestemmelsen at den ikke gjelder for privat eller ikke-kommersiell bruk av pressepublikasjoner som foretas av individuelle brukere, bruk av hyperlenker og for bruk av enkelte ord eller meget korte utdrag av pressepublikasjonen. Artikkel 16 har bestemmelser om at også utgiverne kan få ta del i eventuelle ordninger som medlemsstatene har om rimelig kompensasjon for opphavsrettslige unntaksregler.

Kapittel 2 (artikkel 17) gjelder enkelte former for bruk av beskyttet innhold via nettjenester. Artikkel 17 pålegger tilbydere av delingstjenester for nettinnhold, dvs. plattformer som lagrer og gir tilgang til store mengder brukeropplastet verk og annet beskyttet materiale, i større grad enn i dag ansvar for at innholdet er klarert. Tilbyderne skal også på andre måter hindre ulovlig bruk.

Bestemmelsen slår fast at tilbyderne foretar en overføring til allmennheten når de gir allmenheten tilgang til brukeropplastet innhold, og at tilbyderen derfor plikter å innhente tillatelse til denne bruken, f.eks. gjennom en lisensavtale. Ansvarsfrihetsreglene i ehandelsdirektivet (2000/31/EF) artikkel 14 gjelder ikke for situasjoner som er omfattet av bestemmelsen. Artikkel 17 oppstiller likevel alternative krav til når tilbyderen kan bli ansvarsfri i de tilfellene det ikke er innhentet tillatelse eller lisens. Bl.a. stilles det krav til at tilbyderen har gjort hva den har kunnet ("best efforts") for å innhente tillatelse og handlet hurtig og fjernet innhold når rettighetshaveren har gjort oppmerksom på overtredelsen.

Bestemmelsen har også mindre byrdefulle regler for mindre tilbydere (målt etter omsetning) og strengere regler for store (målt etter antall treff). Det presiseres videre at bestemmelsen ikke må føre til blokkering av innhold som ikke krenker opphavsrett eller nærstående rettigheter, bl.a. hvis bruken er omfattet av en unntaksbestemmelse (eks. sitat, parodi mv.). Videre presiseres det at bestemmelsen ikke medfører noen generell overvåkningsplikt. Tilbyderne pålegges også å innføre effektive og hurtige klageprosedyrer. Medlemsstatene skal også sikre at det finnes utenrettslige ordninger for tvisteløsning.

Kapittel 3 (artiklene 18 til 23) inneholder regler om rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere i avtaler om kommersiell bruk. Et generelt prinsipp om rimelig vederlag fremgår av artikkel 18. Etter bestemmelsen skal medlemsstatene sikre at opphavere og utøvende kunstnere som lisensierer eller overdrar rettigheter, har rett til et passende og forholdsmessig vederlag. Ved gjennomføringen av bestemmelsen skal det tas hensyn til prinsippet om avtalefrihet og en rimelig balanse mellom rettigheter og interesser. Artikkel 19 pålegger erververe av rettigheter en forpliktelse til regelmessig å gi oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger til opphaver eller den utøvende kunstneren om bruken av verket eller arbeidet. I artikkel 20 er det en bestemmelse om en avtalejusteringsordning som i visse tilfeller åpner for om reforhandling av kontrakter. Etter bestemmelsen skal opphaveren eller den utøvende kunstneren sikres et ytterligere vederlag dersom det viser seg at det opprinnelige vederlaget var urimelig lavt sammenlignet med de inntekter verket eller arbeidet genererer. Dette betyr at etterfølgende forhold tas med i vurderingen. Av artikkel 21 fremgår det at medlemsstatene kan bestemme at tvister vedrørende artiklene 19 og 20 skal kunne forelegges en frivillig alternativ tvisteløsningsordning.

Artikkel 22 gir regler om tilbakekallsrett ved manglende bruk. Bestemmelsen gir på visse vilkår opphaver eller utøvende kunstner en rett til å si opp avtalen dersom erverver ikke utnytter en lisens eller en eksklusiv rett. Etter bestemmelsen er det i stor grad opp til medlemsstatene å fastsette nærmere bestemmelser og vilkår for denne adgangen. Blant annet kan det fastsettes at tilbakekall bare kan gjøres i et bestemt tidsrom og at det må skje etter en rimelig tidsfrist etter avtaleinngåelse.  

Etter artikkel 23 fremgår det at avtalebestemmelser som hindrer overholdelse av bestemmelsene i artiklene 19, 20 og 21 ikke kan håndheves overfor opphavere og utøvende kunstnere.

Avdeling V (artiklene 24 til 32) inneholder avsluttende bestemmelser. Artikkel 24 fastsetter enkelte endringer i direktiv 96/9/EF (databasedirektivet) og direktiv 2001/29/EF (opphavsrettsdirektivet). Artikkel 25 fastslår at medlemslandene kan vedta eller opprettholde unntaksbestemmelser som går lenger enn direktivet, så lenge de er forenlige med databasedirektivet og opphavsrettsdirektivet. Artiklene 26 og 27 inneholder overgangsbestemmelser. Vern av personopplysninger er omhandlet i artikkel 28. Artikkel 29 regulerer gjennomføring. EU-landenes frist til å gjennomføre direktivet er 7. juni 2021, som er 24 måneder etter at direktivet i henhold til artikkel 31 har trådt i kraft. (EØS-komiteen vil fastsette en egen frist for EØS/EFTA-landene.) Det fremgår av artikkel 30 at Kommisjonen fem år etter gjennomføringsfristen (dvs. 2026) skal utarbeide en rapport om bruken av direktivet. Artikkel 32 omhandler direktivets adressater.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i TEUV artikkel 53, 62 og 114.

Rettslige konsekvenser

Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen vil det være nødvendig med flere endringer i norsk lovgivning, fortrinnsvis i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven).

Direktivet inneholder bestemmelser på flere forskjellige områder innenfor opphavsretten. I Norge er det i gjeldende rett en del regulering som helt eller delvis antas å oppfylle kravene i direktivet.

Adgang til tekst- og datautvinning for forskningsformål (artikkel 3) dekkes i stor grad av forskrift til åndsverkloven § 1-4, hvor det oppstilles en adgang for undervisnings- og forskingsinstitusjoner til å fremstille eksemplar for forskningsformål. Når det gjelder utnyttelse av verk og andre frembringelser i digital og grenseoverskridende undervisning (artikkel 5), dekkes dette i dag i noe grad av en avtalelisensbestemmelse. Videre er en del av kravene i direktivet til unntak for eksemplarfremstilling for å bevare kulturarven (artikkel 6) i tråd med bestemmelsen i forskrift til åndsverkloven § 1-3. Når det gjelder bestemmelsene som omhandler verk som ikke lenger er i handelen (artikkel 8 til 11) kan dette, i alle fall når det gjelder bruk innenfor Norges grenser, dekkes av den generelle avtalelisensbestemmelsen i åndsverkloven § 63 andre ledd. Mange av de kravene som stilles til nasjonale avtalelisensordninger (artikkel 12) er allerede regulert i åndsverkloven § 63, men det antas at det vil være behov for visse justeringer for å oppfylle direktivet. Direktivet stiller bl.a. krav om en generell forbudsrett, mens norsk rett bare åpner for dette ved generell avtalelisens, jf. § 63 andre ledd, og avtalelisens for audiovisuelle produksjoner, jf. § 57. Prinsippet om passende og forholdsmessig vederlag (artikkel 18) tilsvarer i stor grad bestemmelsen om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69.

Ved en eventuell gjennomføring av direktivet må det foretas en nærmere vurdering om det er behov for endringer i ovennevnte bestemmelser.

Videre er det flere direktivbestemmelser hvor det ikke finnes tilsvarende bestemmelser i åndsverkloven.

Artikkel 20 gir en rett til å kreve reforhandling av inngåtte avtaler (avtalejustering), bl.a. som følge av etterfølgende forhold. Åndsverkloven har ingen slik bestemmelse. (Vurderingen etter åndsverkloven § 69 om rimelig vederlag skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet.) I avtaleloven § 36 er det imidlertid en alminnelig lempningsregel som etter en foreløpig vurdering antas til dels å dekke kravet i artikkelen.

Artikkel 22 gir regler om tilbakekallsrett ved manglende bruk. Åndsverkloven inneholder ingen generell regulering av erververs plikt til å utnytte ervervet opphavsrett eller generelle bestemmelser om rett til å heve en avtale dersom erververen ikke utnytter rettighetene. Loven har imidlertid enkelte bestemmelser for noen avtaletyper som gir opphaver adgang til å ta tilbake overdratte rettigheter hvis de ikke innen rimelig tid utnyttes av erververen. Ved gjennomføring av bestemmelsen vil det være behov for endringer i åndsverkloven. (En tilsvarende bestemmelse ble vurdert i Prop. 104 L (2016-2017) om ny åndsverklov, men ikke foreslått).

For øvrige bestemmelser i direktivet, bl.a. ny enerett for nyhetspublikasjoner (artiklene 15 og 16), "verdigap-bestemmelsen" som stiller krav til tilbydere av delingstjenester for nettinnhold (artikkel 17) og informasjonspliktene i forbindelse med utnyttelsen (artikkel 19), finnes det ikke tilsvarende i gjeldende norsk lovgivning. Det samme gjelder de bestemmelsene som pålegger forpliktelser for offentlige myndigheter (f.eks. pliktene i artiklene 11 og 13). Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen vil det derfor bli nødvendig med lovendringer på disse områdene.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det antas at direktivet ikke får vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter. Direktivet inneholder enkelte mindre forpliktelser for myndighetene, bl.a. å sikre dialog mellom rettighetshavere og brukere (artikkel 11), etablere forhandlingsordning om på-forespørselbruk av audiovisuelle verk (artikkel 13), etablere en frivillig alternativ tvisteløsningsmekanisme knyttet til bestemmelsen om verdigapet (artikkel 17 nr. 9 andre ledd) og bestemmelsene om informasjonspliktene i forbindelse med utnyttelsen om og avtalejusteringsordningen (artikkel 21). Det antas imidlertid ikke at disse forpliktelsene vil innebære vesentlig ressursbruk. For øvrig vil håndhevelse av reglene skje gjennom alminnelige domstoler.

For opphavere og utøvende kunstnere til verk og arbeider tilsier det begrensede virkeområdet og omfanget av de nye unntaksbestemmelsene at dette kun vil få minimale økonomiske konsekvenser.

Direktivet vil kunne medføre økonomiske og administrative konsekvenser for tilbydere av delingstjenester for nettinnhold som omhandles av artikkel 17. Foreløpig er det imidlertid noe usikkert hvilke praktiske og eventuelt økonomiske konsekvenser denne bestemmelsen får.

Informasjonsforpliktelsene og retten til å kreve reforhandling av inngåtte avtaler etter artikkel 19 og 20 antas å kunne medføre vesentlige kostnader for erververe av rettigheter. Disse bestemmelsene kan også føre til at det opprinnelige vederlaget til rettighetshaverne reduseres, siden erververen ved fastsettelsen må ta hensyn til at vederlaget senere vil kunne økes.

For forsknings- og undervisningsinstitusjoner, kulturarvinstitusjoner samt andre brukere av åndsverk vil direktivet kunne ha positive konsekvenser, da bestemmelsene åpner for enklere tilgang til digitale verk og arbeider. Økt adgang til grensekryssende bruk vil også være positivt for brukerne.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for immaterialrett, som har funnet den EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Direktivet vurderes som EØS-relevant og akseptabelt. På et overordnet nivå er direktivet i tråd med gjeldende politikk om tilgang til digitale tjenester. Det er ikke identifisert behov for spesielle tilpasningstekster.

Kulturdepartementet støtter det overordnede formålet om enklere klarering av digital og grensekryssende bruk, og er positiv til at dette nå løses ved hjelp av nye EØS-regler. Kulturdepartementet er også positiv til at avtalelisens anerkjennes eksplisitt som en løsning som kan benyttes for rettighetsklarering.

Status

Kulturdepartementet gjennomførte 11. oktober 2016 en høring av direktivforslaget hos berørte instanser. Høringsfristen var 7. november 2016. Høringssvarene var sprikende. En rekke rettighetshaverorganisasjoner var kritiske til deler av forslagene, som de mente gikk for langt i å gripe inn i opphavers enerett etter gjeldende direktiver.

Direktivet ble endelig vedtatt i EU 17. april 2019 og publisert I Official Journal 17. mai 2019. Rettsakten er nå til vurdering i EØS/EFTA-statene.

Departementet planlegger en samlet gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789). Enkelte av bestemmelsene i digitalmarkedsdirektivet forutsetter tidlig involvering av berørte aktører. Kulturdepartementet sendte 18. desember 2020 ut en invitasjon til å komme med skriftlige innspill til gjennomføringen av direktivene. Departementet mottok innen fristen 26. mars 2021 ca. 50 innspill. Disse innspillene vil benyttes i det videre arbeidet med et høringsnotat med forslag til endringer i åndsverkloven. Det tas sikte på å sende ut høringsnotatet i løpet av 2023. På bakgrunn av høringen vil det deretter bli fremmet en proposisjon til Stortinget.