Direktiv om urimelig handelspraksis i næringslivsforhold (B2B) i matkjeden

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/633 av 17. april 2019 om urimelig handelspraksis i næringslivsforhold (B2B) i matkjeden

Directive (EU) 2019/633 of the European Parliament and of the Council of 17. April 2019 on unfair trading practices in business-to-business relationships in the food supply chain

Siste nytt

Europaparlaments- og rådsdirektiv publisert i EU-tidende 25.4.2019. Høring om norsk lovforslag på området igangsatt av Nærings- og fiskeridepartementet 26.4.2019

Nærmere omtale

BAKGRUNN (Kapittel 3 i Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat av 26.4.2019)

3. EU-direktivet om urimelig handelspraksis

3.1 Om direktivforslaget

Europakommisjonen la den 12. april 2018 frem et forslag til direktiv om urimelig handelspraksis i matkjeden, jf. COM 2018/173 (final). Direktivet ble endelig vedtatt i EU 9. april 2019.Forslaget er hjemlet i den felles landbrukspolitikken, jf. Traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 43 annet ledd, og er av Europakommisjonen merket som ikke EØS-relevant.

Formålet med direktivet er å etablere felles europeiske regler og håndhevingsregime som skal beskytte aktører innen landbruk, ved å innføre minimumsbeskyttelse mot de mest alvorlige formene for urimelig handelspraksis. De beskyttede aktørene er mikrovirksomheter, små og mellomstore bedrifter (SMB) og mellomstore virksomheter, med en årlig omsetning mindre enn 350 millioner EUR. Det er primærleddet (bønder) og leverandørsiden som skal få beskyttelse gjennom direktivet. Motpartene er innkjøpere på detaljistleddet, som kan ha utøvet en handelspraksis som nå skal reguleres eller forbys. Europakommisjonens utgangspunkt har derfor vært problemene som oppstår ved misbruk når forhandlingsstyrken mellom partene er ujevn.

Medlemslandenei EUskal utpeke én eller flere offentlige myndigheter med ansvar for håndheving av de nye reglene. Disse myndighetene skal kunne innlede undersøkelser på eget initiativ eller på grunnlag av en klage, og ilegge bøter. Leverandørene vil kunne velge å inngi en klage i sitt eget medlemsland eller i det medlemslandet hvor innkjøperen er etablert.

Direktivteksten inneholder en liste over handlinger som anses som urimelig handelspraksis og som forbys. For eksempel kan ikke kjøper forsinke betaling for lett fordervelig mat, annullere bestillinger i siste øyeblikk slik at leverandøren ikke kan finne alternativer eller endre en kontrakt på en ensidig og tilbakevirkende måte. Kjøper kan heller ikke kreve at leverandøren skal dekke svinn som skjer i kjøpers lokaler og som ikke skyldes leverandørens forsømmelse eller feil. Listen inneholder også forbud mot at kjøper misbruker fortrolige opplysninger eller kommer med represalier eller trusler om represalier mot leverandøren.

Direktivforslaget inneholder også en bestemmelse om adferd som er forbudt, med mindre partene har avtalt noe annet på en klar og entydig måte. Kjøper kan ikke returnere usolgte matvarer, kreve betaling for å lagre, utstille eller fremvise leverandørens matvarer eller kreve at leverandøren betaler for salgsfremstøt eller at leverandøren skal betale for kjøperens markedsføring uten at dette er klart avtalt.

Det er minst 20 EU-land som allerede har innført en form for nasjonal lovgivning på området. Blant landene som ikke har et spesifikt regelverk er de nordiske landene, sammen med Benelux-landene, Estland og Malta.

3.2 Direktivets betydning for norsk regulering på området

Næringskomiteen har i sin innstilling 292 S (2018-2019) bedt regjeringen om ved utarbeidelsen av forslag til ny lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden også å se hen til det foreslåtte direktivet. Departementet har vurdert hvordan denne føringen fra Stortinget best kan ivaretas.

Direktivet om urimelig handelspraksis er en del av unionens felles landbrukspolitikk, som ikke er del av EØS-avtalen. Det tetilsier at Norge mest sannsynlig ikke vil ha en EØS-rettslig plikt til å innta direktivet i norsk rett. Ettersom direktivet nylig er vedtatt i EU, er det ennå ikke endelig avklart om direktivet skal implementeres i norsk rett.

Anvendelsesområdet til lovforslaget og direktivet er ikke helt sammenfallende. Direktivet er ment å bekjempe urimelig handelspraksis som forekommer i forbindelse med salg av landbruks- og matvarer, samt fisk .Enkelte av bestemmelsene er særlig rettet mot på lett fordervelige matvarer. Formålet med direktivet er å beskytte små bønder og leverandører mot å bli utnyttet av større aktører. Direktivet gjelder kun for primærleddet og leverandørsiden, og bare små-og mellomstore aktører med omsetning opp til 350 millioner EUR. Dette i motsetning til lovforslaget, som omfatter omsetning av dagligvarer generelt (ikke bare landbruks-og matvarer). Lovforslaget gir videre rettigheter og plikter både for innkjøper- og leverandørsiden, og uten noen størrelsesbegrensning. Direktivet er for øvrig rettet mot urimelig handelspraksis i EUs landbrukssektor og det er per i dag uklart for departementet om problemene som direktivet skal bøte på, er reelle problemer også i Norge.

Departementet har på denne bakgrunnen kommet til at det på dette tidspunkt vil være lite hensiktsmessigå innta bestemmelser fra direktivforslaget i lovforslaget. Departementet har likevel vurdert hvordan direktivet, eller deler av det, kan tas inn i norsk rett, dersom dette vurderes som ønskelig.

Mye tyder på at det mest sannsynlig ikke vil være en EØS-rettslig plikt til å innta direktivet i norsk rett. Nå er direktivet nettopp vedtatt i EU. Da må de tre EFTA/EØS-landene gjøre en selvstendig vurdering av om de mener direktivet er EØS-relevant. Anses direktivet som EØS-relevant, innlemmes det i EØS-avtalen og implementeres i norsk rett innen en bestemt frist, og på en måte som tilfredsstiller EØS-avtalens krav til gjennomføring av direktiver. Dersom direktivet ikke anses som EØS-relevant, kan Norge likevel velge å innta de av bestemmelsene som er ønskelige i norsk rett.

Hel eller delvis innlemmelse av direktivet i norsk rettkan gjøres på to måter. Den første innebærer at direktivet innlemmes i norsk rett som ny lov, enten som en selvstendig lov, eller som et nytt kapittel i lov om god handelsskikk. Den andre løsningen innebærer at hjemmelen i lov om god handelsskikk § 12 til å gi forskrifter benyttes. Muligheten for å gjennomføre EØS-rett gjennom denne bestemmelsen ble også nevnt av utvalget i NOU 2013: 6 God handelsskikk i dagligvarekjeden. Hjemmelen kan benyttes enten hele direktivet tas inn etter en vurdering av at det er EØS-relevant, eller om enkeltbestemmelser tas inn etter en vurdering av at dette er hensiktsmessig. Det vises for øvrig til beskrivelsen av forskriftshjemmelen i punkt 6.2.10 nedenfor, der det er tatt høyde for at hjemmelen skal kunne gi grunnlag for å implementere EØS-regler. Dersom det viser seg at det er mest hensiktsmessig å implementere det foreslåtte direktivet i form av en lov, er den muligheten uansett åpen.

Både gjennomføring ved lov og gjennomføring ved forskrift innebærer en grundig prosess, med høring av forslaget. En slik høring vil eventuelt også avdekke hvordan direktivbestemmelsene treffer de forholdene som aktørene i den norske dagligvarebransjen opplever som utfordrende.

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
Kommisjonens framlegg
Dato
12.04.2018
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Rettsakt på EU-språk
Dato
17.04.2019
Gjennomføringsfrist i EU
01.05.2021
Anvendelsesdato i EU
01.11.2021
Annen informasjon