BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 20.12.2017)

Sammendrag av innhold
Forordningen samler bestemmelser om avl og avlsprodukter for artene storfe, svin, sau, geit og hest i ett regelverk. Det har i løpet av de siste årene vist seg at anvendelsen av direktivene om avl har variert blant medlemsstatene i EU. Dette har skapt hinder for det indre markedet og medført ulike konkurransevilkår. EU har derfor ønsket å samle de avlstekniske og avstamningsmessige betingelsene for handel med, og innførsel til Unionen av avlsdyr og avlsmateriale av storfe, svin, sau, geit og hest i en forordning. Forordningen er vedtatt i Parlamentet og Rådet, og ble publisert i Official Journal 29.juni 2016.

Formålet er å utvikle husdyravlen innenfor EU og sørge for at avlsregelverket blir enhetlig praktisert innad i Unionen. Handel innad i Unionen skal skje på grunnlag av avtalte prinsipper for godkjenning av avlsorganisasjoner og avlsplaner. Det samme gjelder inn- og utførsel mellom EU og tredjeland. Forordningen gir harmoniserte bestemmelser for nødvendig offentlig kontroll med avlsorganisasjoner og avlsprogrammer .

Den nye forordning (EU) 2016/1012 viderefører stort sett de tidligere direktivene om avl.

De materielle endringene i regelverket er ikke store. Det er foretatt en del presiseringer, særlig i definisjoner. Det er også brukt en mer konsistent terminologi.

Det første kapitlet i forordningen inneholder generelle bestemmelser. Formålet og virkeområdet er videreført. Det er lagt til en god del nye definisjoner som bidrar til å tydeliggjøre regelverket. Blant annet en definisjon av rase og avlsplan.

Andre kapittel regulerer vilkårene for å godkjenne avlsorganisasjoner og godkjenne avlsprogram i medlemsland. Her er bestemmelser for alle arter samlet, med tilleggsbestemmelser for hest. Bestemmelsene er stort sett videreført, men er mer detaljerte.

Tredje kapittel omhandler rettigheter og krav til avlsorganisasjoner og oppdrettere. Bestemmelsene er hovedsakelig videreført fra det tidligere regelverket. Det blir tydeliggjort at avlsorganisasjoner har ansvar for å etablere en ordning for å håndtere tvister.

Fjerde kapittel dreier seg om oppføring av avlsdyr i stambok, godkjenning av avl, kunstig befruktning og testing. Her er det spesifiserte bestemmelser om å dele opp stambøker, føre opp avlsdyr i stambok og bruke avlsdyr. Kapitlet omhandler også metoder for å bekrefte identiteten på dyr. En egen seksjon i dette kapitlet handler bare om svin. Bestemmelsene viderefører stort sett det tidligere regelverket.

Femte kapittel handler om å teste dyrenes prestasjoner og evaluere dyrene genetisk. Kravene om å teste prestasjoner for storfe, sau, geit og gris videreføres. For hest er det frivillig å teste prestasjoner. Avlsorganisasjonene kan sette bort arbeidet med å teste og evaluere til en tredjepart. Medlemsstaten kan selv bestemme om tredjeparten må godkjennes av myndighetene.

I sjette kapittel gis EU- kommisjonen mulighet til å utpeke referansesenter som harmoniserer og forbedrer metodene for å teste prestasjoner og evaluere genetikken. 

Sjuende kapittel handler om å utstede avlssertifikater. Det er gitt spesifikke bestemmelser for hest.

Åttende kapittel handler om adgangen til EU for avlsdyr og avlsprodukter. Kommisjonen kan lage bestemmelser som regulerer adgangen til EU for avlsdyr og avlsprodukter. Kommisjonen kan også lage regelverk som sidestiller kontrollen av avlsorganisasjoner i tredjeland med kontrollen av avlsorganisasjoner i medlemsstatene.

Niende kapittel inneholder bestemmelser for kompetente myndigheter som gjennomfører avlsprogram

Tiende kapittel omfatter offisielle kontroller utført av kompetente myndigheter. Kapitlet omfatter også andre offisielle plikter, som administrativ bistandsplikt, og plikt til å samarbeide og håndheve regelverket på tvers av medlemsstatene.

Ellevte kapittel omhandler Kommisjonens kontroller av regelverket i medlemsstatene og i tredjeland.

Tolvte kapittel gir Kommisjonen mulighet til å lage utvidete bestemmelser om prestasjonstesting, genetisk evaluering og avlssertifikater.

Trettende kapittel inneholder avsluttende bestemmelser.

I vedlegg I er det vilkår for å anerkjenne avlsorganisasjoner, vilkår for å godkjenne avlsprogram og spesifikke vilkår for avlsorganisasjoner for hest.

Vedlegg II dreier seg om oppføring i stambok generelt og spesifikke bestemmelser for hybridgris.

Vedlegg III omhandler prestasjonstesting og genetisk evaluering. Her er det eget underkapittel for storfe.

Vedlegg IV inneholder bestemmelser for referansesentere. 

Vedlegg V inneholder spesifikke bestemmelser om avlssertifikater.

I vedlegg VI listeføres territorier innen EU der import av avlsdyr og avlsmateriale tillates.

Vedlegg VII inneholder en sammenligningstabell mellom de tidligere direktivene og forordningen.

Rettslige konsekvenser
Forordningen berører forskrift 13. januar 1999 nr. 66 om godkjente avlssvin mv, forskrift 13. januar 1999 nr. 69 om godkjente avlsdyr av sau og geit, forskrift 13. januar 1999 nr. 67 om godkjente hestedyr og forskrift 13. januar 1999 nr. 68 om godkjente avlsdyr av storfe. Disse forskriftene vil bli opphevet. Mattilsynet vil utarbeide en avlsforskrift som gjennomfører forordningen for alle de omtalte husdyrartene. 

Økonomiske, administrative og andre konsekvenser
Forordningen inneholder mer detaljerte bestemmelser enn dagens regelverk, når det gjelder kompetente myndigheters kontroll av avlsorganisasjoner og avlsforetak. Bestemmelsene omfatter blant annet regler for hva myndighetene skal vektlegge ved tilsyn av avlsorganisasjoner, krav til dokumentering av tilsynet, organisasjonenes plikter til å tilrettelegge for myndighetenes kontroll, og tiltak ved manglende etterlevelse av regelverket. Denne detaljeringen vil kunne gjøre det enklere for Mattilsynet å vite hva vi skal føre tilsyn med, men vi oppfatter ikke at det vil medføre økte kostnader for det offentlige.

Det stilles krav til at avlsorganisasjonene må ha saksbehandlingsregler for hvordan de skal håndtere konflikter som kan oppstå mellom oppdrettere, og mellom oppdrettere og raseforeningen. Dette vil kunne være et moment som kan påføre avlsorganisasjonen og avlsforetakene merarbeid og merkostnader, dersom de ønsker å etablere et organ som skal håndtere slike tvister.

Avlsorganisasjonene og avlsforetakene bestemmer selv hvordan de vil legge opp avlsplanene. For hest betyr det at de kan nedfelle krav om kåring i avlsplanene, om de ønsker dette. Hvor store de administrative konsekvensene blir for organisasjonene, avhenger av i hvilken grad de ønsker å endre kravene i avlsplanene sine fra slik de er i dag.

Et nytt krav er at organisasjoner som ønsker å utvide virkeområdet for avlsplanen sin til å gjelde utenfor landegrensene, må orientere myndigheten i landet de er godkjent i om utvidelsen. Myndigheten skal da underrette myndighetene i de berørte landene om dette. Myndighetene i de berørte landene har mulighet til å protestere. Dette må gjøres innen 90 dager, ellers kan godkjenningen gis i søkerlandet. Dette vil ikke medføre særlige økonomiske konsekvenser for det offentlige.

Den fastsatte forordningen er oversendt til relevante aktører for orientering. Geno skriver i sin tilbakemelding at de savner bestemmelser i forordningen som omhandler registrering av krysningsdyr, og uttrykker bekymring for problemer med å registrere avkom etter krysningsdyr i enkelte land. Det er opp til avlsorganisasjonene om de ønsker å opprette et tilleggsavsnitt i stamboka der krysningsdyr kan registreres. Mattilsynet oppfatter ikke at dette er en endring av dagens regelverk. Geno mener at stambøkene har fått for mye å si i den nye forordningen, og at det må åpnes for at kompetente instanser ( stambokfører, myndigheter etc..) i de aktuelle landene kan utstede zootekniske sertifikater også til krysningsdyr, selv om de ikke er oppførte i stamboka. European Forum of Farm Animal Breeders (EFFAB), som Geno er medlem av, har i disse dager sendt et innspill til EU-kommisjonen der de argumenterer for at det bør kunnes utstedes zootekniske sertifikater for eksport av krysningsfe. 

Geno vil, som i dag, ha anledning til å utvide virkeområdet for avlsplanen sin til å gjelde andre medlemssland. De vil da selv kunne stambokføre avkommet, og utstede zootekniske sertifikater. De mener imidlertid at dette i praksis ikke vil la seg gjennomføre, da det vil være for kostnadskrevende.

Mattilsynet har ikke mottatt tilbakemeldinger fra andre aktører på at det er lagt til nye bestemmelser i forordningen som vil skape store utfordringer innenfor deres interesseområde.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
I forordningen er det gitt definisjoner på begrepene "rase" og "avlsplan". Dette er i tråd med det Norge har spilt inn til Kommisjonen tidligere. Mattilsynet sendte i 2012 et innspill til et arbeidsutkast av forordningen på høring til de godkjente avlsorganisasjonene. Arbeidsutkastet var da under behandling i Kommisjonen. I etterkant av høringen sendte vi et brev med flere innspill til Kommisjonen. Noen av innspillene er tatt med i den endelige forordningsteksten.

Norge har uttrykt bekymring forhvordan de nasjonale hesterasene kan bli ivaretatt. Forordningen stiller krav til avlsorganisasjoner og avlsforetak som skal føre stambøker for raser. Organisasjonen kan hevde å føre den opprinnelige stamboken for rasen, men må da oppfylle en rekke vilkår som blant annet inkluderer at de skal kunne vise til historikk som viser at de er opprinnelig stambok, samt godtgjør at det ikke finnes noen andre kjente organisasjoner for samme rase som har nedfelt de samme avlsprinsippene i sin avlsplan. Vi må legge til grunn at de stambøkene som i dag er regnet som moderstambøker for en rase, også regnes som moderstambøker når den nye forordningen trer i kraft. Ved gjennomgang av listen over godkjente avlsforeninger som ligger på Kommisjonens nettside, kan vi ikke se at det er organisasjoner godkjent i andre EØS land som hevder å ha moderstambok for noen av de norske nasjonale hesterasene.

Det går klart fram av forordningen at når en ny stambok for en allerede eksisterende rase opprettes, er avlsorganisasjonen forpliktet til å følge moderstambokens kriterier for å føre stambok. Man kan da kalle seg en fillial av den opprinnelige stamboken. På denne måten vil man ivareta rasene. Samtidig er det klart i forordningen at myndighetene ikke kan avslå å godkjenne en instans som fører stambok, med den begrunnelse at de utgjør en konkurranse for eksisterende stambokfører (økonomiske hensyn). Myndighetene kan avslå å godkjenne en avlsorganisasjon dersom den utgjør en trussel for bevaring av en nasjonal rase, og av en bærekraftig forvaltning av rasen. Det blir henvist til forpliktelsen medlemslandene har i konvensjonen om biologisk mangfold og Nagoya- protokollen.

I fortalen til forordningen er det spesifisert at dyrehelse og dyrevelferd skal vektlegges av aktører innenfor avlsområdet. Kommisjonen skal ta hensyn til dyrehelse og dyrevelferd når den utformer nye delegerte rettsakter. Dette var spilt inn fra Norge i brev til Kommisjonen i 2012.

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasningstekst som foreslått nedenfor. 

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status
Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen 15.12.2017.